Når det dukker opp en plate hvor det kun står IKI på forsiden av coveret, tenker jeg umiddelbart på at det dreier seg om det eksperimentelle vokalensemblet IKI fra København, som har utgitt enn rekke spennende plater de senere årene. Men denne gangen dreier det seg om improvisert musikk gjort for vokal og trommer, fra Mellom-Europa.
Isabelle Duthoit er egentlig utdannet klarinettist ved CNSM i Lyon. Men det gikk ikke lang tid før hun begynte å interessere seg for samtidsmusikk og jobbet med en rekke komponister. Deretter ble det fri improvisasjon som ble hovedintereessen. Hun har samarbeidet med en rekke artister på den internasjonale eksperimentelle scenen, så som Dieb13, Hamid Drake, Michael Zerang, Naoto Yamagishi, Phil Minton, Luc Ex, Thomas Lehn, Xavier Charles og Sophie Agnel. Hun er medlem av Hiatus, Système Friche, Where is the sun, Uruk og har spiltt på en rekke festivaler i hele verden. Hun har alltid vært interessert i stemmen, og i nesten 20 år har hun utviklet en unik og personlig vokalteknikk. «Et språk før språk. En sang forankret like mye i pusten som i gråten …», som det står å lese om henne på internettet.
Anthony Laguerre er en allsidig musiker, komponist, improvisator og lydtekniker. Han vokste opp med moderne musikk som støy, rock og improvisert musikk, og utviklet en smak for elektronikk og lydteknikker, noe som førte til at han er blitt brukt mye som studio- og live-innspillingstekniker. Kombinasjonen av hans inspirasjon førte til at han jobbet med lydformer, blandet harmonier og lydmaterialer. Han samarbeider med en rekke samtids- og impromusikere, særlig i Frankrike, og på denne utgivelsen hører vi han som trommeslager, samtidig som han har produsert platen.
Dette er, naturlig nok, en relativt fritt, improvisert utgivelse, hvor Duthoit er vokalist og Laguerre trommeslager. Og sammen har de to laget en spennende, og litt annerledes utgivelse. Vi får fire «strekk», like godt med titlene «1», «2», «3» og «4». Og allerede fra første tone er det bare å fastslå at dette ikke er musikk for «hvermandsen».
Gjennomgående får vi intenst trommespill, som jeg tror de fleste ville kunne ha satt en månedslønn på at det var Paal Nilssen-Love. Og i åpningen kombineres det med en «hyleteknikk» i stemmebruken som kunne overgått de fleste vokalister ii et death metal-band. Duthoit bruker stemmen som jeg aldri tidligere har hørt maken til, og kan tidvis høres ut som en altsaksofon i ekstremt høyt register, samtidig som hun «hyler» som vavr vi på veg inn i et griseslakteri.
I «2», tar de det litt ned, men det vokale imponerer like mye. Hun høres nesten ut som en menneskelig synthesizer, hvor hennes vokale «urlyder» overgår det meste. Jeg tenker litt på noe jeg har hørt Phil Minton gjøre, men Dunhoit går lenger enn den gode engelskmannen, og utfordrer våre ører adskillig mer. Men det er noe med vokalteknikken som kan sammenlignes, og jeg skulle gjerne ha hørt de to sammen på en scene en gang. Her er det hun som styrer improvisasjonen, mens Laguerre, stort sett, ligger bak med drivende cymbalspill.
«3» befinner seg også «der nede» i starten, og selv om vokalen er ordløs, fascineres jeg kraftig av hvordan hun bruker stemmen til å lage lyder som går fra dyrelyder til primalskrik. Det buldrer og braker, hun «skraper» med stemmen i et landskap man nesten må et godt stykke inn i jungelen for å oppleve – eller, tidvis, på en byggeplass. Og hvordan hun er i stand til å uttrykke seg med slike lyder, blir for meg et mysterium. For dette er det ingen menneskelige stemmer som gjør henne etter.
I «4» går begge to solid i «angrep» fra første trommeslag. Det gurgles og brumles, skrapes og skrikes over og under det heftige trommespillet, som her er helt i front og kommenterer vokalen på en ytterst spennende måte. Og de to kommuniserer nesten som siamesiske tvillinger, i en fremragende improvisasjon som overgår det meste. Jeg får et snev av angst, de to skremmer meg, og jeg tenker at om noen vil ha lydkulisser i en horror-film, er dette hva de skal velge. Utrolig vokal sammen med et energisk trommespill helt i landskapet til Paal Nilssen-Love.
Hvis det finnes noen festivaler som er såpass tøffe og utfordrende at de tar sjansen på å booke denne duoen til en seanse i en relativt mørklagt klubb, og jeg er i nærheten, så er det bare å sette meg på gjesteliste. For dette er et prosjekt jeg mer enn gjerne vil fascineres av, skremmes av og oppleve i levende live. For tøffere og råere enn dette, blir det ikke!
Jan Granlie
Isabelle Duthoit (vocals), Anthony Laguerre (drums)
