På skive

JEPPE ZEEBERG

«The Full Experience»
EGEN UTGIVELSE, ZEE202105

Den som følger oss her på salt peanuts* vil vite at en av de europeiske musikerne vi setter aller høyest, på grunn av hans utrolige dyktighet, kreativitet og idéskaping, er den danske pianisten Jeppe Zeeberg. Det spiller nesten ingen rolle hvilken musikalsk sammenheng man setter han inn i, så skaper han noe helt eget, det være seg sammen med trommeslageren Kresten Osgood, men Laura Toxværd og Dødens Garderobe, hvor hans julekalender inngår som et årlig festrituale, Jeppe Zeeberg and he Absolute Pinnacle of Human Achievement, i prosjektet «Danevirke» med Lars Greve med et firedobbelt storband av unge musikere, eller med Horse Orchestra, som har vært et av hans viktigste prosjekter de senere årene. Men det er kanskje i hans egne prosjekter, at han virkelig blomstrer og får fullt utbytte av sin enorme kreativitet.

Zeeberg forteller selv at «ofte ser, hos musiklyttere og -udøvere, en stolthed overfor en egen foretrukken genre, og den stolthed opfatter jeg som vildt problematisk og meget ukonstruktiv for den bedst mulige oplevelse af musikken. Det er én af mine motivationer for at lave udgivelsen, men bestemt ikke den eneste, og det skulle gerne stå klart at pladen handler om mange andre ting samtidig».

Nå er han ute med sitt femte bandprosjekt i eget navn, og her har han satt sammen 12 komposisjoner, hvor han har invitert sine musikalske venner til «fest». Og fra en kort introduksjon blir vi invitert inn i «Cloth’d In Robes Of Blood and Gold», får vi, igjen, ny og spennende musikk, slik nesten bare Jeppe Zeeberg er i stand til å gjøre den. Åpningssporet tar oss musikalsk inn i en verden som er en kombinasjon av Horse Orchestra, hans forrige soloprosjekt, Universal Disappointment» og noe som kunne vært et underholdningsorkester som spiller i et lokale med litt for stor akustikk, kombinert med avslutningsvalsen i «The Last Waltz». Men den skiller seg ut fra de nevnte med Zeebergs pianosolo som gjør dette til en nesten, himmelsk opplevelser. Og jeg kan ikke tenke meg noen annen pianist som kunne kommet på å gjøre det samme. Strålende! Her hører vi han sammen med et relativt stort ensemble, som ligner på hans Horse Orchestra.

Så er de over i «We’re Gonna Party Like It’s Anton Webern’s Birthday», hvor vi møter han sammen med saksofonistene Laura Toxværd og Julie Kjær, bassisten Casper Nyvang Rask og trommeslageren Søren Høi. Her tas vi med over i et adskillig mer «rocka» og eksperimenterende landskap, som fremdeles preges av Zeebergs utrolige komponistferdigheter, hvor takter skifter og nye stemninger oppstår nesten hele tiden, før vi får «For Eternal Use Only» som tar oss i et slags Jimi Hendrix-landskap fra et litt dårlig live-opptak, men uten gitar, men med to trompeter, trombone, tuba, piano og diverse tangentinstrumenter, bass og trommer. Og plutselig er vi inne i en vals som igjen fører tankene til The Bands avslutning på «The Last Waltz», særlig på grunn av pianospillet og blåserne. Eminent!

«Interlude #1» er et kort mellomspill med Julie Kjærs fløyte, Petter Hängsels tenorhorn og Zeebergs pipe organ, og er en nesten klassisk, liten sak, før de runder av side A med «Variations On a Theme By Anthony Holborne», hvor vi nærmer oss faretruende de gamle rockerne i nederlandske Focus og merson, Lake & Palmer. Dette er en kvartettsak med gitaristen Henrik Olsson, bassisten Nyvang Rask, trommeslageren Søren Høi og Zeeberg på el.- og pumpeorgel, før vi får den kvinnelige stemmen som introduserer, på sin spesielle måte, hver låt.

Side B innledes med nok en kort og morsom introduksjon, før vi får «Puritanical Pleasure», som igjen tar oss med inn i Horse Orchestra-land i starten, men hvor det skjer mange spennende ideer underveis, slik det ofte gjør når Zeeberg har regien. Jeg slår meg at skal man være musiker og spille i noen av Zeebergs prosjekter, skal man være utrolig dyktig til å lese neter, og være i stand til å skifte rytmiske mønstre og stemninger underveis før han gjør «Mutter Prelude» solo på pumpeorgel og trommemaskin. En kort og ytterst sjarmerende sak hvor Zeebergs underfundighet kommer fram i fullt monn.

Deretter følger «Artistically Yes, Commercially No» med Olsson på gitar, Nyvang Rask på bass, Høi på trommer og Zeeberg på el.orgel. Dette føles nesten som en slags harselas over mye annen musikk som lages i dag, og her hever de seg på en måte over all likegyldigheten og det meste av den tanketomme musikken vi fylles med i dag i en original og morsom sak, hvor gjentagelsene er et viktig element, både i Zeebergs spill og, særlig trommespillet.

Så får vi Zeeberg solo på piano i «Interluide #2» spilt på et gammel og velbrukt piano, som låter omtrent som litt for mange pianoer som står ubrukte rundt i altfor mange hjem. Men Zeeberg er i stand til å lage vakker musikk også på et slikt instrument, før vi får «Was ist das für ein Beruf für eine Mutter?», som er en litt «rølpete» låt med et fint tema over et innfløkt komp og med en blåserrekke som virkelig må følge med på hva som skjer for ikke å falle av. En låt som kunne gått rett inn på settlista til Frank Zappa, særlig på grunn av Olssons eminente gitarspill og Zeebergs synthspill ett godt stykke ut i låta.

Så avslutter de med «Signature», den eneste låta hvor Zeeberg ikke selv medvirker. Her får vi i stedet Kimestad og Højengård på trompet, Hängsel på trombone og Tangvik på tuba, og med en introduksjon hvor vi får takk for at vi har lyttet og at «it’s time for the ancore». Denne blåserkvartetten er nok et eminent eksempel på Zeebergs glimrende evner til komponering, og er en nydelig, og kort, avslutning på en himmelsk plate.

Jeg har tidligere nevnt Frank Zappa i denne anmeldelsen. Og jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg utroper Jeppe Zeeberg til jazzens Frank Zappa i vårt århundre. Hans evner som komponist er store, og ligger ikke så altfor langt unna slik Zappa ledet sine orkestre og komponerte. I tillegg er Zeeberg en utsøkt pianist som får ting ut av tangentinstrumentene det ikke er så veldig mange andre som makter nå om dagen. Og opp gjennom årene, har han samlet et knippe relativt unge musikere rundt seg som forstår hvor han vil med musikken, som leser «bladleser» notene de får utdelt og som forstår Zeebergs måte å lage musikk på.

Jeg tror at vi om ikke altfor lenge, vil møte Zeeberg som frontmann og komponist for et riktig stort orkester, gjerne klassisk skolert, som vil fremføre Zeebergs første symfoni i en av de store, salene beregnet for klassisk musikk. For etter hvert som man lytter til Zeebergs utvikling som musiker og komponist, tror jeg han snart er moden for et skikkelig symfoniorkester. Så skal i alle fall de få kjørt seg.

Med det mener jeg ikke at Zeeberg skal slutte med utviklingen av sitt kreative solospill, eller samarbeide med sine «mindre» orkestre. Han skal bare få muligheten til å lage et kjempestort verk, med fullt symfoniorkester, Horse Orchestra, Universal Disappoinment og alle de andre utrolig dyktige medmusikantene han omgir seg med. For han er mer enn moden for det nå! Noe «The Full Experience» viser med all mulig tydelighet.

Jan Granlie    

Jeppe Zeeberg (p, org, synth, mellotron, v, g, dr, vib, dr.mash), Laura Toxværd (s), Jule Kjær (s, fl), Claus Højensgård (tp, v), Erik Kimestad (tp), Petter Hängsel (tb, tenor horn, v), Henrik Olsson (g), Anders Holst (bjo), Kristian Tangvik (tuba, v), Jepp Skovbakke (b, v), Casper Nyvang Rask (b), Kresten Osgood (dr), Søren Høi (dr), Jonas Graverholt (shaker), Rune Lohse (dr, perc)

 

Skriv et svar