Den danske bassisten og komponisten Jesper Thorn har blitt en av Danmarks mest særegne musikalske stemmer, kjent for å blande introspektiv historiefortelling med den diskré lyrikken i nordisk jazz. Hans foregående album, Boy og Dragør, fikk mye positiv omtale både i hjemlandet og i utlandet.
Hans fjerde album, Stille, er, som det sies i pressemeldingen, «en dypt personlig meditasjon over søken etter ro, forbindelse og mening i en verden som ofte føles overveldende, og fortsetter hans utforskning av lyd som et tilfluktssted, et sted å stoppe opp, reflektere og puste».
Med seg på utgivelsen har ha pianisten Marc Méan, fiolinisten Andreas Bernitt, saksofonisten Cecilie Strange og trompeteren Maj Berit Guassora. Der Dragør fra 2023 konfronterte spøkelsene fra Thorns fortid, ser Stille utover – og innover – mot refleksjon. «For meg har musikk alltid vært et tilfluktssted», skriver Thorn. «Det er et sted hvor jeg kan reflektere og fordype meg – både som lytter og, kanskje enda mer, som komponist».
Etter å ha lyttet til Thorns tidligere utgivelser i eget navn, var det bare naturlig at platen Stille ble neste kapittel i historien. Og i disse dager, hvor verden er i ferd med å gå av hengslene, har vi alle godt av å lytte til hans relativt meditative musikk. Fra åpningen «Fragmentarium» er dette en relativt lyrisk utgivelse, hvor jeg synes, spesielt at tenorsaksofonspillet til Cecilie Strange og trompetspillet til Maj Berit Guassora fungerer fint. Det er nesten som flere av komposisjonene er skrevet nettopp for disse to. Strange har en lyrisk åre i spillet, enten hun gjør sine egen musikk eller andres, som passer perfekt inn her, og Guassoras trompet kan låte nesten som Mattias Eick i hans balladetolkninger. I tillegg liker jeg, svært godt, pianospillet til Méan som ligger fint i den nordiske tradisjonen.
Det er Thorn som styrer skuta» gjennom hele den behagelige og rolige «seilasen». Hans fine bass-spill ligger fint framme i lydbildet, og det eneste jeg savner litt er at jeg gjerne ville hatt fiolinspillet litt mer framtredende. For der vi legger merke til Andreas Bernitts spill låter det ytterst kreativt og fint.
Dette er blitt en utgivelse som låter som det danske landskapet langs kysten en rolig og solrik dag. Og det er en utgivelse som vi kan lene oss tilbake og nyte, og slippe tanker om den norske prinsessesønnens rettsak, Epstein-mailene, Putins krig mot Ukraina, Israels stadige angrep på Gaza, sultkatastrofer og borgerkriger, og Trumps alle «senile» angrep i øst og vest for å karre til seg enda mer makt og penger til egen lomme.
Vi trenger musikken til Jesper Thorn og hans utmerkede medmusikanter. Og selv om mesteparten av musikken er relativt lyrisk og neddempet, kan man øyne et lys i tunellen om en bedre verden.
Jan Granlie
Jesper Thorn (double bass, electronics), Cecilie Strange (tenor saxophone), Maj Berit Guassora (trumpet), Marc Méan (piano, electronics, Andreas Bernitt (violin)
