Jim Black er en av de viktige trommeslagerne i dagens jazz. Han har spilt i en rekke forskjellige sammenhenger, og mye med Tim Berne og Dave Douglas. Han har, som så mange andre, studert på Berklee College of Music. i 2011. Vi la først merke til ham i bandetHuman Feel med Kurt Rosenwinkel, Chris Speed og Andrew D’Angelo, men senere har han samarbeidet med AlasNoAxis, med Tim Berne, Carlos Bica, Uri Caine, Ellery Eskelin, Chris Speed, Pachora, Endangered Blood, Peter REvans, Satoko Fujii, Hilmar Jensson, David Liebman, Laurie Anderson, Danilo Gallo og en rekke andre, og dette er den andre utgivelsen med «rekene» utgivelsen Ain’t No Saint, som kom på Intakt Records i 2023.
På den nye utgivelsen samarbeider han med altsaksofonisten Asger Nissen, tenorsaksofonisten Julius Gawlik og bassisten Felix Henkelhausen, og platen er innspilt i Hansa Studios i Berlin den 1. og 2. desember 2024.
Alle de ti komposisjonene er gjort av Black, og fra de åpner med «The Sheila» og til de avslutter med «Extra Acid», er det drivende og svingende, moderne jazz med trommespillet til Black i fremste linje. Med to saksofonister som «frontlinje» får vi fine og pågående improvisasjoner, hor Henkelhausen legger seg tett på trommespillet i sitt bass-spill.
Jeg føler at Black oppholder seg i en egen del av den amerikanske jazzen, hvor vi også finner noen andre av hans samarbeidspartnere, så som Tim Berne, Chris Speed og Ellery Eskelin. Det vil si improvisasjonsmusikk som svinger, og hvor energien i saksofonspillet er nødvendig for at bandlyden skal bli slik disse musikerne ønsker.
Han omgir seg med relativt unge musikere i dette prosjektet. Nissen er en ung, dansk altsaksofonist, født i 1996, Gawlik er tysk, og er født i 1997, mens Henkelhausen, også han tysk, er født i 1995. Men Black er heller ingen gammel mann. Han er født i 1967 i Calefornia, og grunnen til at han samarbeider med relativt unge musikere med base i Berlin, er nok at han underviser i Tyskland.
Utgivelsen styres med jernhånd av Black, som hele vegen legger sitt særpregede, drivende og energiske trommespill som grunnlag for de to saksofonistene som «boltrer» seg i beste Speed/Berne-stil i fronten i de ti fine komposisjonene (eller grunnlagene for improvisasjonene, som kanskje er en bedre beskrivelse).
Kanskje kan låtene, for mange, virke litt like, og at dynamikken kanskje kunne vært litt bedre og mer variert. Men dette er «Berlin-jazz», og de 10 låtene plasserer seg godt inn i den beskrivelsen. Vi får fint spill fra alle fire, og spesielt liker jeg altsaksofonspillet til Nissen, en dansk musiker jeg ikke har hørt særlig fra tidligere. Men han er, utvilsomt, en musiker vi skal merke oss.
Jan Granlie
Asger Nissen (alto saxophone), Julius Gawlik (tenor saxophone), Felix Henkelhausen (double bass), Jim Black (drums)
