For en del år siden var jeg på jazzsommerkurs i Siena i Italia en uke. Ikke som musikkstudent, men som en slags observatør. På dette sommerkurset var blant andre den britiske pianisten John Taylor lærer. Da fikk jeg muligheten til å gjøre intervju med den den hyggelig piianisten fra Manchester. Før jeg i det hele tatt ville gjøre intervjuet, var det en ting som måtte avklares: Manchester City eller United. Og da han fortalte at hans far hadde vært ihuga City-supporter ble hans ungdomsopprør å holde med United. Og da kunne vi gjøre intervjuet.
John Taylor var en av de beste pianistene på de britiske øyer i mange år.Han ble født den 25. september 1942 i Manchester, og forlot denne verden den 17. juli 2015, 72 år gammel.
Han debuterte som leder med oktett-utgivelsen Pause, and Think Again på selskapet Turtle i 1971. Og derfra og til han døde, spilte han inn egne plater med blant andre John Surman, Steve Argüelles, The Creative Orchestra, Steve Swallow og Gabriele Mirabassi, flere plater med Palle Danielsson og Martin France og noen solo. Han har samarbeidet med Norma Winstone, Kenny Wheeler, både hver for seg og sammen, med de to pluss Paolo Fresu, Paolo Damiani og Tony Oxley og en rekke andre. Han medvirket også på Arild Andersens A Molde Concert, med Ian Carr, på to plater i Jan Garbareks navn, med Tore Brunborg og Thomas Strønen som trioen Meadow og en rekke andre.
Nå har plateselskapet ECM funnet fram opptak med hans «ECM-trio», med bassisten Marc Johnson og trommeslageren Joey Baron, som utga platene Assapheum (2000) Rosslyn (2003)på det tyske selskapet. Det opptaket vi får her, er fra en konsert i CBSO Centre i Birmingham i 2002, og vi får tre komposisjoner av Taylor, en av Steve Swallow, en av Ralph Towner. Og de starter med Taylors «Pure and Simple», som han tidligere, blant annet hadde gjort på trio med Palle Danielsson og Peter Erskine på platen You Never Know fra 1993.
Blant de europeiske pianistene som «passer» best inn i ECM-estetikken fra de siste 20-30-årene skiller, etter min mening, svenske Lars Jansson og britiske John Taylor seg ut som fremragende eksempler. Og her åpner Taylor med aldeles nydelig pianospill, før Johnson og Baron kommer, nærmest, smygende inn.
Det er mye Bill Evans i spillet til Taylor. Ikke like melankolsk, men like spennende, teknisk og fremragende spilt. Og på denne utgivelsen synes jeg nesten han overgår seg selv. Alle komposisjonene har jeg hørt tidligere, på andre utgivelser, men jeg kan ikke buske at jeg har hørt spillet like vitalt som her. (Jeg tror Man. U. nettopp må ha slått en av de andre topplagene i engelsk toppdivisjon).
Spillet hans er like vakkert i alle låtene, enten det er i en ballade, som det nydelige andresporet «Between Moons» (fra Rosslyn), i Steve Swallows lekne «Up Too Late» (fra platen WE3 med Swallow, Adam Nussbaum og Dave Liebman), i Ralph Towners aldeles nydelige ballade «Tramonto» (fra Towner og Gary Peacocks album Oracle på ECM fra 1994, og Rosslyn) eller i hans tre egenkomponerte låter.
Det eneste jeg har å innvende på utgivelsen er at jeg synes bassen til Johnson er mikset litt for langt bak i lydbildet. Og det hadde ikke gjort noe av Baron også hadde blitt løftet litt lenger fram. Men så lenge pianospillet er så bra som her, så kan jeg leve med det.
En nydelig utgivelse, hvor musikken forteller mye om hvilken hyggelig person John Taylor var. Jeg plukker ofte fram noen av hans tidligere utgivelser når jeg trenger litt «støtte». Og det hjelper så godt som alltid. Og i dag, som har vært en stressende dag, var det deilig å sette seg ned med Tramonto for å få ro i sjelen.
Jan Granlie
John Taylor (piano), Mark Johnson (double bass), Joey Baron (drums)
