So Many Lovely Things: Live in Brecon er en dobbel-CD fra 1995 med pianisten Kenny Barron, bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley, spilt inn live på Brecon Jazz Festival i Wales den 12. august 1995. Denne tidligere uutgitte konserten, hentet fra Jordi Suñol-arkivet, dokumenterer Barrons berømte trio i et øyeblikk hvor alt «satt», med utmerket, musikalsk intuisjon, og som balanserer mellom lyrisk eleganse, rytmisk ild og dypt kollektivt samspill. Opptakene er bearbeidet fra de originale kassettene, med miksing og restaurering av Marc Doutrepont (EQuuS) og mastring av Matthew Lutthans ved The Mastering Lab. Utgivelsen inkluderer også omfattende liner notes skrevet av jazzjournalisten og historikeren Ted Panken.
Konserten var en del av trioens trioens europaturné, hvor vi får ti tolkninger som spenner fra standarder og ballader til moderne jazzklassikere. «Barrons flytende harmoniske språk, Drummonds melodiske bassarbeid og Rileys mesterlige swing kombineres i et dypt kommunikativt liveopptak som fremhever trioens eksepsjonelle kjemi og spontanitet», som det står i presseskrivet.
Kenny Barron kommer opprinnelig fra Philadelphia, hvor han ble født i 1943. Han er en pianist som er mye brukt innenfor be bop-jazzen, hvor han utga en rekke plater i eget navn, pluss at han medvirket i blant annet bandet Sphere, The Candid Jazz Masters, Ron Carter, Ed Cherry, Chet Baker, Bill Barron, Sonny Fortune, Cindy Blackman, Von og Chico Freeman, Stan Getz, Dizzy Gillespie, Tom Harrell, Joe Henderson, Freddie Hubbard, Sheila Jordan, Abbey Lincoln, James Moody, Buster Williams og Michal Urbaniak, for å nevne noen få.
På dette konsertopptaket fra 1969, har han sin faste trio på den tiden, med to musikere som er, nesten, like meriterte, særlig trommmeslageren Ben Riley, som i mange år var fast samarbeidspartner til Thelonious Monk.
De starter med «Oh. Look at my Now!», og derfra til de avrunder med «Canadian Sunset», får vi ytterst sobert og fint pianotriospill med tre musikere som kjente hverandre godt tter mye turnering. Og selvfølgelig er det Barron som fører an, foran et drømmekomp for akkurat denne typen jazz. Vi får noen standardlåter, men hoveddelen av de to platene er med komposisjoner som ikke forefinnes i «The Real Book» eller andre oppsamlinger av standarder. Og kun to komposisjoner av Barron, «Silent Rain» og «Nikara’s Song» som kommer før og etter Monks «Ask Me Now».
Vi får gjennomgående utmerket spill fra alle tre, og det er tydelig at publikum på jazzfestivalen hygget seg med trioen. Lyden er utmerket, og musikken varierer fint, og vi får en nærmest perfekt trioutgivelse, om man liker streit be bop-pianotrio, hvor alt flyter vakkert som en elv ut av høgtalerne. Å pianospillet til Barron er praktfullt hele vegen.
En liten historie om bassisten Ray Drummond. Han skulle spille med saksofonisten Johnny Griffin Quartet med Kenny Kirkland på piano på Storyville jazz club i Molde, og turnéleder Rolf Bugge hadde rekvirert et småfly fra Fornebu til Åre International i Molde. Men det ikke Bugge hadde tenkt på, var at Drummond var relativt omfangsrik, så det var hverken plass til han eller bassen i flyet. Det endte opp med jam på Lucullus i Molde, hvor undertegnede måtte stille som trommeslager, og vi spilte «Send in the Clowns» med lokale musikere og med Kenny Kirkland på piano. Noen stor, musikalsk opplevelse tror jeg ikke det var for publikum, men Kirkland koste seg, mens Griffin hang i baren.
Jan Granlie
Kenny Barron (piano), Ray Drummond (double bass), Ben Riley (drums)
