Saksofonisten Lena Bloch ble født i Moskva. Hun immigrerte derfra til Israel og flyttet videre til Europa i 1990, hvor hun ble en del av den tyske og nederlandske jazzscenen i 12 år. Til slutt kom hun til USA, tok en mastergrad i komposisjon og flyttet til Brooklyn i 2008, hvor hun raskt ble en bidragsyter til den spennende Brooklyn-scenen.
Som en mangeårig disippel av Lee Konitz er hun dedikert til spontanitet og presisjon. Hun har samarbeidet med tidligere elever av Lennie Tristano, så som Connie Crothers, Ted Brown, Harvey Diamond, Joe Solomon, Charles Sibirsky, samt med yngre musikere som Roberta Piket, Dan Tepfer, Brad Linde, Sarah Hughes og andre.
På Marina samarbeider hun med vokalisten Kyoko Kitamura, som fremfører tekster av poeten Marina Tsvetaeva, og som er platens tema, pianisten Jacob Sachs, bassisten Ken Filiiano og trommeslageren Michael Sarin. Vi får sju komposisjoner av Bloch, og alt er en hyllest til Tsvetaeva sine tekster.
Jeg må innrømme at jeg var relativt skeptisk til denne utgiv elsen på forhånd. Opp gjennom årene har jeg fått flere plater fra amerikanske artister, som ikke lenger er i sin spede ungdom, som sannsynligvis på grunn av at de har flust med penger, har hyrt inn gode medmusikanter, men som ikke selv har levert. Men allerede fra start overrasker denne utgivelsen positivt.
Med låten «I Refuse», tar Kitamura og Filiano oss med inn i et frittgående landskap som fascinerer. Men Tsvetaevas tekster som grunnlag, legger de ut i et fint landskap hvor vokal, piano, bass og trommer dominerer, før Bloch kommer inn, og vi befinner oss et godt stykke fra forbildet Lee Konitz. På denne utgivelsen spiller hun tenor- og sopransaksofon, og det låter fint, selv om hun ikke hele tiden spiller hovedrollen, men overlater mye av fokusert til de andre.
I «Insomnia» er det Bloch som starter sammen med pianoet, i en ballade, hvor tenorsaksofonen leder an, og selv om hun har en litt «ullen» tone, så liker jjeg spillet hennes. Hun improviserer fint, og kompet er utmerket. Og vokalen til Kitamura fungerer ytterst fint også i en ballade som dette. Jeg får litt tanker om Radka Toneff i vokalen hennes. Hun har perfekt «timing», og komposisjonen ligner mye på det Toneff gjorde.
Tittelsporet, «Marina» følger, også her med et slags Toneffsk anslag i vokalen, og balladen foredras med stor tyngde av Bloch over et fint komp, og låten utvikler seg fint hele vegen, før vi får «Such Tenderness», som også er en ballade, hvor Bloch plukker fram sopransaksofonen, og leverer en sårbar og fin solo, før Kitamura leverer en følsom og fin solo over, spesielt, utmerket piano og bass-spill, med sopransaksofonen i fin dialog med vokalen.
«Tired» er nok en fin ballade, hvor alle medvirkende har forstått hvor Bloch vil, og understøtter hennes sopransaksofon og vokalen på utmerket måte. Dette er en låt som er adskillig «streitere» og mer i 1960-tallets jazz enn noen av de andre, og beviser at musikerne takler denne formen for jazz også. Og pianosoloen til Sacks er strålende, før vi får «Immeasurable», som åpner med fint trommespill i en, nesten, forventningsfull intro, før bass og trommer legger et rytmisk «bilde» som svinger fint, før vokalen kommer inn, og jeg føler at jeg sitter på, for eksempel Cornelia Jazz Café på Manhattan, og har en utmerket kveld. Nok en utmerket solo fra Bloch, på tenorsaksofonen denne gangen, og det hele låter bare deilig.
Så avslutter de med «The Time Will Come», med en tromme- og tenorsaksofonintro, langt nede i balladelandskapet. Avslutningen er kanskje det mest eksperimentelle av låtene, og er føles litt «svevende», og ulikt andre avslutningslåter på en konsert. Her legger jeg spesielt merke til det fine pianospillet, før Kitamura kommer inn med resitasjon av Tsvetaevas tekst. En original avslutning, som bringer dikt og musikk som plasserer teksten i front, med fine bidrag fra musikerne.
Det er Bloch som har oversatt alle tekstene til engelsk. Og som hun sier i coverteksten: «It is difficult to put great poems to music, because poetry is already music». Men jeg synes hun har laget komposisjoner til disse diktene som fungerer utmerket. Det er blitt en plate som overrasker fra start til måll, med ytterst lydhøre musikere, og med en dyktig saksofonist og vokalist i frontlinjen. Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Lena Bloch (alto saxophone, soprano saxophone), Kyoko Kitamura (vocals), Jcob Sachs (piano), Ken Filiano (double bass), Michael Sarin (drums)
