La BOMBA er den første utgivelsen hvor den italienskfødte bassisten, komponisten og produsenten Luca Curcio utgir i eget navn. Han veksler på å bo i Berlin og København, og sammen med musikerne Erik Kimestad på trompet, Francesco Bigoni på tenorsaksofon, Sölvi Kolbeonsson på altsaksofon og Simon Olderskog Albertsen, pluss gjestene Mariana Zwarg på fløyte og vokalisten Mette Madja Hansen, har de base i den danske hovedstaden.
Vi får åtte komposisjoner som startet som et sett med komposisjoner og improvisasjoner, før de ble samplet, hakket og satt sammen igjen i postproduksjonen. Resultatet er, som de sier i pressemeldingen «en bassdrevet lydverden der akustisk samspill kolliderer med elektronisk produksjon: grooves sprekker og omformes, hornlinjer vrir seg og oppløses, mikrorytmer driver pulsen, og formene forblir flytende og uforutsigbare».
Jeg vet ikke hvor mange av de eksperimentelle andsammensetningene i Danmark, den norske trompeteren Erik Kimestad er med i, men det er mange – veldig mange. Så det var helt naturlig å finne navnet hans i denne konstellasjonen,
Musikken føler jeg tar utgangspunkt i den «sprelske» musikken som kom fra USA på slutten av 1960-tallet og framover. Med dette utgangspunktet tar de med seg temaene inn i en «moderne» jazzverden, slik vi fikk det fra Brooklyn en periode, tilsatt reikelig mengder dub, og ut av høgtalerne kommer det drivende og tøff musikk fra en gjeng musikere med tilhold i København, hvor musikerne har lært seg jazzhistorien og som kombinerer den med den jazzen mange anser som «hip» i dag.
Jeg kjenner noen av musikerne fra tidligere, og særlig de norske deltagerne med Kimestad og Olderskog Albertseen. Og den italienske tenorsaksofonisten Francesco Bigoni, som vi kjenner mest som mklarinettist, men som også er en fremragende saksofonist. I Kolbeisson har det dukket opp nok en utmerket, kvinnelig altsaksofonist i Danmark, som føyer seg fint inn sammen med de «utflyttede», enten til Norge eller Berlin.
Med kapellmesteren i førersetet, som er den jeg regner med har gjort musikken til en ytterst aktuell «idrettsgren», hvor han, ved siden av å traktere den akustiske bassen, også legger inn mye av det moderne med el.bass, sampler og synthesizer, i tillegg til han også tar seg av litt av det vokale. Han har, på mange måter, tatt utgangspunktet i det «tradisjonelle» og amerikanske, og vrir og vrenger på det, og kobler det opp mot det mer moderne, både en slags drum’n’bass og de «nye» tingene som etter hvert har dukket opp på flere og flere jazzfestivaler.
Curcio har samlet et solid «hold» i dette bandet. Dette er musikere som har studert sine LP-plater fra 1960-årene og framover, og lært seg knepene. De tre blåserne avleverer strålende soloer på rad og rekke, og i bakgrunnen får vi Olderskog Albertsen i en relativt ny og spennende rolle, og Curcio som styrer det hele med solid bass-spill. Mye av musikken kan minne om det vi de senere årene har fått fra blant andre, trommeslageren Kresten Osgood og hans kvinetett, hvor Kimestad medvirker, men der hvor Osgood holder på tradisjonene til en viss grad, tar Curcio musikken videre inn i en «hip» verden som jeg kan like.
Jan Granlie
Luca Curcio (double baa, electric bass, sampler, synthesizer, vocals), Erik Kimestad (trumpet), Francesco Bigoni (tenor saxophone), Sölvi Kolbeinsson (alto saxophone), Simon Olderskog Albertsen (drums), Mariana Zwars (flute), Mette Nadja Hansen (vocals)
