Luke Marantz er pianist og komponist basert i Brooklyn, New York. Han trakterer piano og synthesizer, og han kombinerer ofte jazz og improvisasjon med elementer fra elektronisk musikk, moderne klassisk musikk og postrock. Han har spilt i konserthus, på klubber og festivaler over hele Amerika, Europa og Japan, og har medvirket på over 15 innspillinger. Hans debutinnspilling, Embers, er en samling originale verk for solo piano, og utgitt på Afterworld Records.
Simon Jermyn er gitarist, el-bassist, komponist og pedagog, og er en musikerbosatt i New York og Berlin, og som opprinnelig kommer fra Irland. Han er opptatt med mange prosjekter prosjekter og band, særlig med base i Brooklyn, inkludert Jim Blacks Smash and Grab, Jlhn Zorn, Ingrid Laubrock, Wood River, Marc Hannaford Trio, Roamer og Sooner, i tillegg til sitt eget band Obsany, og han gjør en rekke solokonserter.
Nå har de gått i studio sammen, hvor de gjør et knippe låter de har laget i fellesskap. Og vi får ni låter fordelt under flere forskjellige «temaer». Jeg føler mye av musikken blir liggende i et litt «svevende» landskap, som sikkert hadde fungert utmerket i en eller annen naturfilm om høytflygende fugler og høge fjell. Det er utvilsomt to dyktige musikere vi møter, sammen med trommeslageren Josh Dion, som er med for å legge er rytmisk bakteppe og små «kommentarer» i bakgrunnen. Musikken er gjennomgående en slags «programmusikk», hvor pianoet til Marantz legger føringene både for gitarspillet og alle de elektroniske keyboardinnslagene.
Det hele blir en samling gode fortellinger fra to musikere som har en klar idé om hvor de vil musikalsk. Det føles som Marantz er hovedperson, og at Jermyn «fyller opp» mellomrommene og bakgrunnen, og de forskjellige temaene fungerer fint sammen. Jeg føler at mye av musikken blir litt stressende, men i de låtene hvor Jermyn får lov til å styre «butikken», nærmer de seg flere gitarister, men kanskje mest landskapet hvor Pat Metheny holder på.
Dette er blitt en plate med mye «svevende» musikk, hvor de to, med Dions trommer, leverer musikk som ikke fester seg altfor godt i hjernebarken, men svever still og fredelig forbi, uten at denne lytteren fester seg med altfor mye. Men det kan gjerne være denne lytterens feil. For det som fremføres er vel gjennomført. Det er to musikere i front som har blitt enige om en stil og et musikalsk landskap de trives i, som sikkert vil bli tatt godt imot av en rekke naturfilmskapere og et publikum som liker akkurat de referansene. Jeg hadde gjerne fortrykket litt mer «åpenhet» og frihet i spillet.
Jan Granlie
Luke Marantz (piano, synthesizer, rhodes), Simon Jermyn (electric guitar, electric bass), Josh Dion (drums)
