Plateselskapet NoBusiness Records, som holder til i Litauen, har lenge hatt sin plateserie Chap Chap Series, hvor de gjerne har utgitt improvisert musikk og frijazz fra Japan og det fjerne Østen. Det har gitt oss her i Europa muligheten til å stifte bekjentskap med en rekke innovative musikere fra land hvor vi ikke kjenner altfor mange kreative musikere fra før.
Her får vi et møte med to spennende utøvere som er nye, i alle fall for meg. Motuharu Yoshizawa spiller her fem strengs hjemmelaget vertikal elektrisk bass, mens Kin Dae Hwan trakterer perkusjon. Motoharu Yoshizawa ble født i 1931 og forlot denne verden den 12. september 1998. Han Yoshizawa begynte å spille frijazz på midten av 1960-tallet, i grupper med Yosuke Yamashita og Kazunori Takeda, samt at han medvirket på en berømt jamsession med Elvin Jones under John Coltranes Japan-turné i 1966. Yoshizawas egen trio med Mototeru Takagi var sentral for japansk frijazz, selv om ingen innspillinger eksisterer.
I 1969 spilte han med Masahiko Togashis berømte kvartett og Masayuki Takayanagis New Directions-gruppe, og deltok i begge gruppenes bemerkelsesverdige innspillinger det året. Han var en pioner innen solobass, og hans eksperimenter hadde mange fellestrekk med Barre Phillips. Han spilte denne stilen først i 1969, men ingenting ble spilt inn før flere år senere. På midten av 1970-tallet spilte han inn tre. Senere i tiåret hadde han et fruktbart samarbeid med altsaksofonisten Kaoru Abe, noe som førte til innspillingen av albumet Nord. På 1990-tallet begynte Yoshizawa å eksperimentere med en femstrengs bass med masse effekter som han hadde laget selv, og det er denne bassen vi hører han med her. I 1989 og 1990 bodde han og virket i flere musikalske sammenhenger i seks måneder i New York. Og han har gjort plater med vestlige musikere som Steve Lacy, Barre Phillips, Ikue Mori / Butch Morris / Elliot Sharpe og Ec\van parker, for å nevne noen.
Kim Dae Hwan var trommeslager i den første koreanske rockegruppen ADD4, som ble startet av Shin Joong Hyun, som er «gudfaren» i koreansk rock. Deretter dannet han sitt eget band kalt Kim Trio (prinsippet bak dette bandet var å aldri fremføre de samme sangene to ganger). Han ble med i det første koreanske bandet som holdt på med fri improvisasjon, Kang Tae Hwan Trio i 1978. Etter det spilte han mye solo og samarbeidet med mange typer artister frem til sin død den 1. mars 2004. Han ble 70 år gammel.
På dette konsertopptaket fra Cafe Amores i Hulu City, Yamaguchi den 8. september 1993 får vi tre, lange «strekk». Dette var et spillested hvor han spilte inn duokonserter med både Barre Phillips og Evan Parker (som tidligere er utgitt på NoBusiness Records). Det imonerende er egentlig at konserten ble tatt opp og sendt på FM Tokyo sitt musikkprogram «Trans Music Wave», noe som ville vært utenkelig og umulig i den medieverden vi i dag har, i alle fall her i Vesten.
Jeg er ikke helt sikker på om det har blitt tatt helt vel imot av mine naboer, de gangene jeg har puttet denne platen i spilleren på kveldstid (jeg iler til og beklager), for fra de to går i gang med «Drifting Breeze», serverer nesten 20 minutter med «Flowing On», før de avrunder med «Into The Infinite Greene», er dette relativt utfordrende og litt «skummel» fritt, improvisert musikk. Noen vil kanskje si at dette kun er bråk og ustrukturert støy fra den hjemmelagede bassen og perkusjonen, som ofte er trommer, men bruker man tid på platen, så dukker det opp en rekke spennende sekvenser som gjør dette til en spennende utgivelse. Innimellom blir musikken nesten drømmende, men med perkusjonen rives vi fort ut av drømmene, eller de tenderer til å gå over i mareritt. Men det er, i så fall, spennende mareritt som tar oss med inn i en musikalsk verden vi, så godt som aldri, opplever fra vestlige musikere.
Jeg synes det er spennende å høre mange av disse frittgående, østlige jazz- og improvisasjonsmusikerne som ligger helt i front når det gjelder kreativitet. Det kan hende det har noe å gjøre med det japanske lynne, som på ene siden er ytterst vennligsinnet og godt oppdratt, mens de på den andre siden nesten opptrer som kamikaze-piloter. Og hos de fleste av disse musikerne er det kamikaze-pilotene som jeg føler ligger nærmest.
Her får vi tre, lengre improvisasjoner som henger sammen på en utmerket måte, hvor «samtalene» og kommunikasjonen er tett og litt aggressiv, og som aldri blir kjedelig, men ytterst spennende og nyskapende, selv om det er spilt inn for snart 32 år siden.
Jan Granlie
Motoharu Yoshizawa (homemade electric vertical five strings bass), Kim Dae Hwan (percussion)
