Bassisten Nicolas Leirtrø har vært en travel herremann de siste ti årene, både i sentrum og som medmusikant i en rekke spennende band og prosjekter. Han har gjort suksess som medlem i den heftige trioen I Like To Sleep, som også har samarbeidet med Trondheim jazzorkester. Vi har hørt han i Amalie Dahl’s Dafnie, Veslemøy Narvesen’s We Don’t Imagine Anymore, Mats Gustafsson’s Hidros o.T. og Hidros9. Han har laget plate med Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten i tillegg til den kritikerroste rekka med plater med I Like To Sleep (som først slo gjennom som vinnere av den norske Jazzintro-konkurransen).
Nå har han satt sammen bandet Action Now!, en splitter ny kvartett bestående av noen av Europas fremste improvisatorer. Med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, den britiske pianisten og organisten Kit Downes og den allestedsnærværende, norske trommeslageren Veslemøy Narvesen får vi en heftig og rå reise jazzens utkanter, hvor alles personligheter kommer godt fram. Vi får rifftunge komposisjoner med høy energi og referanser til spirituell frijazz og gnawa, og resultatet er en heftig, variert og råtøff samling låter og utfall, servert på de to vinylplatene som inngår i Entrance.
Og de starter med et overraskende nedtonet tittelspor, hvor Gustafsson starter med fløyte, som snart går over i karakteristisk barytonsaksofonspill over bass og trommer og orgel. Og jeg tenker at dette kan umulig vare. Gustafssons spill er groovy og tøft, slik mange vil huske ham fra The Thing. Hele vegen føler jeg at man bare sitter og venter på det store smellet, samtidig føler jeg at Downes hammondorgel holder det hele nede, før de er over i «Darkness», med bass og hammond som innledning, og ja, musikken er tung og litt dyster, men ikke mer enn forventet. Jeg får en følelse av at dette kunne vært noe The Thing gjorde med Neneh Cherry på The Cherry Thing, eller på noen av de utsøkte konsertene de gjorde sammen. Både Gustafsson og Downes får briljere mens «ungdommen» er stødigheten selv i bakgrunnen. Det er mye av spillet til Leirtrø som ligger tett på slik Ingebrigt Håker Flaten spilte med The Thing og Neneh Cherry. Det er en tung groovy i kompet, som, særlig Gustafsson får boltre seg over. Og det er råtøft hele vegen.
Etter hvert tar Downes over, og fører seg selv og Gustafsson inn i et friere landskap, som gjennomgående er groovy, som det gjerne blir med frittgående barytonsaksofon- og orgelspill, med et komp med stålkontroll. Og her forsøker Gustafsson å rette ut barytonsaksofonen, men gir opp forsøket, men følger Downes helt til døra med utmerket spill, før Narvesen får lov til å servere en spennende og neddempet solo som avslutning. Hvor mange av låtene de er innom, er ikke godt å si, for musikken skifter stemning hele vegen, hele tiden med solid komp under orgel og saksofon.
B-siden åpner med orgel og barytonsaksofon igjen, hvor Downes spill er utmerket og litt i tradisjonen etter de beste jazzorganistene. Men jeg føler det er det utrolig stødige kompet som, i stor grad, legger premissene for musikken. Og jeg føler at Downes her virkelig har funnet sine favorittmusikere, hvor han både kan vide elementer av sine forbilder og levere nyskapende hammondorgel-spill av svært høg klasse.
Gustafsson kommer inn på fløyte, et instrument jeg for noen år siden, aldri hadde trodd han skulle kaste seg over (og han vet hva jeg synes om jazz spilt på fløyte). Men hans fløytespill liger milevis fra hva de fleste andre fløytister bedriver. Han eksperimenterer, hyler, spytter og serverer et fløytespill som hele vegen er originalt. Og han er en av få unntakene som får lov til å spille fløyte uten at jeg skal kritisere han for det. For det låter utmerket, spennende og ytterst kreativt. Og sammen med de tre andre låter de komposisjonene av Leirtrø, som er samlet på B-siden på denne dobbelt-LPen fremragende. Og den lange fløytesoloen til Gustafsson er ikke ett sekund for kort!
Den andre LPen starter med «Shapes Of Noise For Double Bass», hvor jeg hadde regnet med et heftig bass-solo, men det starter med noe jeg, i starten, er sikker på er mer fløyte fra «uhyret fra Umeå». Men det er Leirtrø selv som «leker» seg med bue på bassen, langt oppe i registeret. Og her får han virkelig vist seg fram med kreativt og spenstig bue-utøvelse på bassen. Han beveger seg, etter hvert, over hele bassregisteret, og setter stemningen for de andre musikerne på en fremragende måte. Tøft!
Så legger Narvesen en relativt rocka rytme, og vi er tilbake der vi slapp på førsteplaten, og de er over i «Action Now» med barytonsaksofon og orgel over det ytterst stødige kompet, og vi er langt inne i The Thing-landskapet, selv om det er orgel i tillegg, og at Narvesen ikke tar det like mye «ut» som Paal Nilssen-Love gjorde i det bandet. Og det er nesten så vi bare venter på Neneh Cherrys vokal (kanskje en idé for senere samarbeid?)
Det er utrolig hvor groovy spill vi får fra Gustafsson og Downes, og det er nesten så vi ser smilet til Leirtrø under «trønderbarten», for her tror jeg han koser seg glugg i hjel. Downes kommer inn på piano, og leverer en relativt fri sekvens, før jeg må opp av godstolen for å snu platen for de to siste sekvensene.
Her starter det med orgelet til Downes, og det er nesten som om Ståle Storløkken har kommet i studio for å vikariere. Det er en åpningssekvens hvor jeg blir sittende på nåler og bare vente på det store «smellet». Men det kommer ikke i første omgang. Gustafssons spilåpipa (slidefløyte) legger seg tett inntil orgelet mens «ungdommen» får seg en pause. Fløytespillet gjør at de tar oss inn i et folkemusikklandskap som ligger et godt stykke unna det Egil Storbekkens holdt på med i sine glansdager, før de to tar det videre inn i det «underjordiske» til de mange «tusser og troll» som Gustafsson sannsynligvis hadde et nært forhold til i oppveksten i Västerbotten, og som avslutter første sekvens.
Den avsluttende sekvensen starter med bass, før trommene dundrer løs og jeg tror at hele vinglass-hyllen ramler i gulvet og jeg skvetter i stolen. Gustafsson og Downes henger seg på i et heftig og frittgående spill, mens kapellmesteren holder seg rolig i bakgrunn med sin bassgang, før det hele samles i nok en groovy sekvens som svinger heftig. Leirtrø inviterer inn i en groovy selskap, men Gustafsson slipper ikke helt «galskapen», men han forstår hvem som er sjefen, og legger seg fint til i grooven etter kort tid, mens Downes får briljere med tøft orgelspill. Vi får små breaks med kontrabassen, og det hele svinger noe så inni helvete. De er tydeligvis inne i «End Dance», hvor det foregår adskillig mer «headbanging» enn dannet pardans, før Gustafsson igjen forsøker å rette ut barytonsaksofonen over det like stødige kompet, og Downes henger seg på med heftig orgel.
Jeg kan ikke se at altfor mange jazzfestivaler her på berget, har denne kvartetten på programmet i år, noe som er en skam for jazzfestival-Norge. Dette er en kvartett som ville ha vært en kjempesuksess på de fleste klubbene på festivalene rundt om. Så hvor er programfolkene som går etter den heftige og nyskapende jazzen? TA DERE SAMMEN!
Nicolas Leirtrø er en bassist jeg, med stor glede, har fulgt noen år. Og at han har fått muligheten til å sette sammen denne kvartetten og får det ut på plate, burde få det norske jazzmiljøet til å gå mann av huse for å få høre. For ikke siden The Things gullalder og noen andre av Mats Gustafssons prosjekter, har jeg hørt tøffere musikk innenfor det groovy og frittgående landskapet. For dette er grådig tøft fra start til mål! Takk!
Jan Granlie
Nicolas Leirtrø (double bass, percussion), Mats Gustafsson (flute, spilåpipa, baritone saxophone, micro harmonica), Kid Downes (piano, hammond sorgan), Veslemøy Narvesen (drums, percussion)
