Oliver Lake (født 14. september 1942) er en amerikansk jazzsaksofonist, fløytist, komponist, poet og billedkunstner. Han er mest kjent for sitt altsaksofonspill, men han spiller også sopransaksofon og fløyte. I løpet av 1960-årene jobbet han med Black Artists Group i St. Louis. I 1977 grunnla han World Saxophone Quartet, sammen med David Murray, Julius Hemphill og Hamiet Bluiett., og han har jobbet med gruppen Trio 3 (med Reggie Workman og Andrew Cyrille). Lake har medvirket på mer enn 80 album som bandleder og medmusikant, og i sitt 83. år, er han fremdeles aktiv på jazzscenen.
Her er vi tilbake i 1975 og 76, og i loftstudioet Studio Rivbeat i New York. Vi får være med på hva to bandsammensetninger gjorde med Lake som leder. Det første, fra den 15. mai 1976, med musikerne Michael Gregory Jackson på gitar, Fred Hopkins på bass og Philip Wilson på trommer, og fem låter med Lake, Jackson og Hopkins, pluss trompeteren Baikida Carroll og trommeslageren Jerome Cooper.
På internett forteller Lake om den første tiden hans i New York i 1075: «Da jeg kom til New York City i 1975, etter min andre periode i Paris, følte jeg at jeg skulle starte på nytt. Jeg hadde ikke noe band på den tiden. Black Artists Group (BAG) hadde gått i oppløsning, eller var separert – vel, det var ikke akkurat et «brudd», men vi hadde kommet til vår musikalske slutt, selv om en av de siste gruppene jeg hadde før jeg returnerte til New York var med BAG-medlem Baikida Carroll som spilte trompet, Peter Warren på bass og Oliver Johnson på trommer. Men jeg var stort sett alene. Jeg var ivrig og engstelig for å se hvor saksofonen min ville ta meg i New York, så jeg begynte å sitte på forskjellige steder i håp om at jeg skulle bli oppdaget av et plateselskap, og at ting bare skulle bli magiske og alt det der».
Det er Lake som har laget alle de sju komposisjonene, og de starter med «Six Beats Out» – en litt «sår» komposisjon med Lakes saksofon i relativt fri flyt over Jacksons gitar, og med Hopkins som legger seg fint på saksofonen og Wilson litt ettertenksom og nølende (å føle det rytmiske i denne låten tror jeg ikke var det enkleste for den gode bassisten). Men han «våkner» opp etter hvert og kommer med sterke kommentarer til saksofon- og, etter hvert, fløytespillet. Låten er relativt fri, men viser alle fire som ytterst kreative utøvere.
Deretter følger «A Space Rontoto» som følger mye o samme spor. Heftig og fint saksofonspill over bassen i starten, før Wilsom og Jackson kommer inn. Jackson nesten i Derek Bailey-landskapet, og Jackson i et relativt fritt trommespill forankret i mange av trommeslagerne fra AACM i Chicago.
Herfra og ut blir bandet endre med trommeslageren Jerome Cooper som erstatter for Wilson. Den første låten er «Re-Dre-Ale» hvor lyden ikke er like god som på de første låtene, og hvor jeg føler Lake og musikerne er mer «søkende» enn i de foregående låtene. Dette er en slags ballade, som er fri og freidig, hvor jeg føler det egentlig bare er Lake og Hopkins (fra min favoritt-trio Henry Threadgill s utmerkede trio AIR. Men basslyden er veldig «tidlig 70-tall», men det bender jeg meg raskt til. Og kommunikasjonen og det kreative, særlig mellom Lake og Hopkins er fremragende, med Cooper liggende i samme landskap som Wilson på de første sporene. Deretter følger «Lodius», en raskere sak, hvor det, nesten, føles som om Hopkins bare fortsetter fra forrige låt, før han finner fram buen og vi får en spennende sekvens med Lake og Hopkins. Etter hvert kommer også Jackson inn, men egentlig skulle jeg ha ønsket at han var mer frampå, for gitarspillet hans er spennende, men det virker nesten som han ikke helt tør å kaste seg altfor mye frampå. Men utover i denne låten får vi en frisk «samtale» mellom alle musikerne, som gjør denne låten til en favoritt. Fritt og «jysla» spennende.
«Rue Roger» er en komposisjon hvor også Baikida Carroll bidrar med fint trompetspill, og hele ensemblet får en «ny giv». Carroll er en underkjent musiker som bidro med mye spennende trompetspill på en rekke utmerkede plater. Og her synes jeg han går fint inn i helheten, hvor samspillet med hans gamle «svirebror» Lake, foregår i vennskapelige former. De vet begge hvor Lake vil med musikken, og deres improvisasjoner er utmerkede over det kreative kompet.
Deretter følger «Rite-Ing» hvor Lake går hardt ut på altsaksofonen, før han roer det fint ned, men aldri uten den energien han alltid har hatt i spillet sitt og som var kjennetegnende i World Saxophone Quartet. Dette er en drøyt seks minutters solo, hvor han får vist fram alle sine gode sider som saksofonist.
Så avrunder de med «Trailway Shake» hvor Cooper får starte, før Jackson kommer inn med et «spenstig» gitarspill, akkurat det jeg har savnet på noen av de andre låtene. Her får Cooper god plass til å boltre seg, enten sammen med Jackson eller med Lake på fløyte, før han sømløst skifter til altsaksofon, før han igjen er tilbake på fløyte.
De to første låtene er tatt opp på Wildflower-festivalen i Studio Rivbeat, mens de andre er tatt opp samme sted under Summer Festival of New Jazz, og om det var mange i publikum på de to festivalene, så «bråker» de ikke mye gjennom disse sju låtene. For utgivelsen ligner på flere av de andre platene fra Rivbea-studioet, og selv om den siste konstellasjonen startet med ikke verdens beste lyd, kommer de seg fint etter hvert.
Dette er blitt en fin utgivelse hvor man får høre noe av den utmerkede musikken som ble utforsket i Studio Rivbeat. Og det utmerkede plateselskapet NoBusiness har med denne utgivelsen kommet med nok et utmerket, historisk dokument fra den frie jazzen i New York på 1970-tallet.
Jan Granlie
Oliver Lake (alto saxophone, tenor saxophone, soprano saxophone, flute), Michael Gregory Jackson (guitar), Fred Hopkins (double bass), Philip Wilson (drums), Jerome Cooper (drums), Bakida Carroll (trumpet)
