For oss som får tilsendt en og annen plateutgivelse i posten, hender det at det dukker opp bokser med fem og seks plater med samme artist. Fra portugisiske Clean Feed har vi fått noen, men å få en boks med 18 CDer som er debututgivelsen for en duo, er relativt sjelden. Men siden de er sendt helt fra Australia, kan jeg nesten ikke bare legge den nederst i bunken, og vente til noen dager med ufyselig vær med å plukke den fram.
Ifølge pressemeldingen er dette De la Catessens «mest overdådige produksjon hittil i deres pågående forpliktelse til å avdekke, dokumentere og belyse eksperimentell musikk fra Port Adelaide i Australia», som de forteller på Bandcamp.
Her møtes saksofonisten Derek Pascoe med pianisten Chris Martin, og i motsetning til de fleste andre duoer, utgir de «alle» ideene sine i dette mektige verket.
Siden dette er to musikere jeg ikke kjenner til fra før, har jeg tydd til internettet for å finne ut noe om de to. Og Derek Pascoe, var den det var enklest å finne ut noe om. Han er av den «edle» 1957-årgangen, og er en britisk musiker som nå bor i Adelaide, Sør-Australia. Han var vokalist og saksofonist i Flintlock (tidligere kjent som Young Revivals). Etter å ha forlatt Flintlock, da han mistet interessen for popmusikk, begynte han å studere og spille jazz. Og etter det har han spilt med en rekke australske jazzmusikere. For den som følger med på britisk fjernsyn, kan jeg fortelle at han er far til forfatteren, standupkomikeren og skuespillerinnen Sara Pascoe, uten at det beviser noe som helst om hvor hans jazzinteresse går.
Verre var det å finne ut noe om pianisten Chris Martin. Riktignok heter han det samme som vokalisten i rockebandet Coldplay, og det er han som dukker opp, om man googler navnet på internettet. Men jeg har ingen tro på at det er samme person, og at dette er en «bigeskjeft» til den britiske vokalisten og pianisten. Men etter litt leting, fant jeg følgende: «Chris Martin was born in 1987 in Perth, Western Australia. Taking piano lessons at age eight and later picking up a guitar at age sixteen». Men om dette er rett mann, vet jeg ikke, så jeg lar personalia være, og går i stedet i gang med de 18 CDene.
Hver av de 18 delene i boksen, er en eneste lang improvisasjon, som har fått titler etter de 18 kapitlene i James Joyce sin roman Ulysses. «James Joyces skjema for Ulysses – et 18-rads diagram han utviklet for å hjelpe vennene sine med å navigere i labyrinten av hvert kapittels temaer og referanser» – er strukturen som Pascoe & Martins vidtrekkende musikalske epos er basert på. Here Comes Everything er sagaen om to motstridende musikalske karakterer i deres søken etter mening og etter hverandre. Pascoe og Martins reise i Here Comes Everything er beslektet med Bloom og Dedalus’ i Ulysses, hvor den grunnleggende inspirasjonen til Here Comes Everything kan finnes.
De to har finslipt sitt håndverk som en langvarig improvisasjonsduo i 25 år. Siden 2000 har de speilt mye sammen, men det er først nå det manifesterer seg i plateutgivelse. Og når de først skal gjøre det, så gjør de det til gangs. Here Comes Everything er utgitt i et opplag på bare 300 eksemplarer. Heftet som medfølger er rikt illustrert av Michael Hocking med tegninger hentet fra livet i løpet av de18 innspillingene. I tillegg inneholder heftet tekster, som kan ligne et dikt, men det står ingen steder hvem som står ansvarlig for de fine tekstene. Kanskje er det fra James Joyce? Kanskje er det hentet fra Ulysses, som jeg har stående og støve ned i bokhyllen, og som jeg aldri har fått lest. Kanskje er det skrevet av Pascoe, siden man i teksten kan lese «More pubs / A couple that are derelict just down there / That’s me and Chris / Slightly pished after the maternity ward».
Og det er, utvilsomt, en spennende, fin og variert musikalsk reise vi får være med på i løpet av de 18 timene duen holder det gående.
Innspillingen er gjort i Wizard Tone Studio, sannsynligvis i Adelaide, i perioden mars til oktober 2023, og lydkvaliteten er gjennomgående fin og balansert.
Jeg føler det som en uoverkommelig oppgave å gå inn i musikken på hver av de 18 mer eller mindre times lange improvisasjonene. Men på førsteplaten, som har fått tittelen «Telemachus» starter de lyrisk og fint, med pianoet i front, og med en musikk som ligger i et slags Jan Garbarek-landskap, det vil si at det like godt kunne vært gjort her i Norge. Og siden innspillingen er gjort i vinterhalvåret i Australia, får vi mye musikk som utenlandske anmeldere kaller «typisk norsk» med hentydninger til fjell og fjord og snø og hvite vidder.
Jeg synes det er spennende å høre denne musikken, som like gjerne kunne vært gjort i Norge, bli spilt på andre siden av kloden. Men å sammenligne disse platene med noe Garbarek kunne ha gjort sammen med Keith Jarrett, ellert for eksempel Archie Shepp på duo med Mal Waldron, eller en slags kombinasjon, synes jeg ikke er helt «på jordet».
Den første platen er variert og fin, og med pianoet i front gjennom de 42 minuttene og 47 sekundene de improviserer og «samtaler», før vi må opp av stolen og legge i plate nr. 2, «Nestor», med undertittelen «the air —— of a closing». Denne kollektive improvisasjonen varer i 50 minutter og 43 sekunder. Og her er det tenorsaksofonen som starter lyrisk og fint. Og når pianoet kommer inn, får vi en minimalistisk og, ytterst vakker sekvens for solo piano, som fortsetter Pascoes lyriske saksofonspill. «Less is More», er det noe som heter, og her beviser Martin dette på en fremragende måte.
Og slik fortsetter de gjennom de 18 timene, med lyriske åpninger som vokser og tar oss med inn i et spennende, musikalsk univers, som hele vegen fremføres kontrollert og med tett kommunikasjon. Og det er to utmerkede musikere vi får møte. Pascoe har en fyldig og fin tone i tenorsaksofonen. Han spiller tilbakelent og fint, og det går hele tiden rolig og behagelig av gårde. Noen av platene føles som er delt inn i flere «satser». For vi får noen pauser innimellom som får oss til å spisse ørene og vente på hva som nå skjer.
Det er ytterst modig av et plateselskap å utgi en såpass solid boks med duo med tenorsaksofon og piano. Jeg har hatt den gående i spilleren gjennom 18 timer. Ikke i ett strekk, men delt opp i forskjellige sekvenser. Og det er sjelden jeg har fått senket skuldrene mer enn ved å lytte meg gjennom de 18 CDene, selv om det, innimellom, har vært en prøvelse. Men ikke eg eneste sekund gjennom disse avspillingene har jeg kjedet meg. Jeg har blitt sittende i godstolen og hatt glede og fornøyelse av hvert eneste sekund av hva de to fremskaffer av kreativitet, uten å være innom en eneste «standardlåt» i løpet av de 18 timene.
En voldsom og praktfull utgivelse, som jeg håper plateselskapet får såpass stor etterspørsel etter at de må trykke opp nye opplag. Noen av de beste og tilbakelente 18 timene jeg har hatt på svært lenge!
Jan Granlie
Derek Pascoe (tenor saxophone), Chris Martin (piano)
Redaktøren omtaler kort allusjonene som ligger i denne boksen over. Som forbrukerveiledning, og kanskje også interessevekking, følger noe mer detaljerte opplysninger om den litterære bakgrunnen for denne boksen.
Da James Joyce i 1922 ga ut sin bok Ulysses, ga allerede tittelen en åpenbar lenke til, og et hint om, hvordan den skulle forstås. Ulysses er den engelske varianten av han vi kjenner som Oddysevs — Ulysses er den vanligste latiniserte formen av det gammelgreske navnet til den legendariske kongen av Ithaka.
Odysseen er fortellingen om Oddysevs reise hjem fra Troja, etter at grekerne hadde rasert byen. Hjemreisen tar ti år, og Odysseen er fortellingen om Oddysevs opplevelser underveis. Men mer enn det, den forteller også om hva som skjer hjemme i Ithaka. Odyssevs sønn, Telemakhos, drar ut på søken etter sin far, mens hans dronning, Penelope, beleires av en lang rekke pågående friere.
Joyces Ulysses er fortellingen om omtrent 20 timer, den 16. juni 1904, en reise gjennom Dublin, fra tidlig om morgenen, til langt utpå natta til den 17. juni. Datoen var ikke tilfeldig, den var spesiell for James Joyce, men det er en annen historie. Parallellen til Telemakhos er figuren Stephen Dedalus, James Joyces unge alter ego, en person vi også kjenner fra den i stor grad selvbiografiske boka Portrait of the Artist as a Young Man. Parallellen til Odyssevs er den middelaldrende Leopold Bloom. Og Penelopes parallell er … Leopolds hustru, Molly.
Som Homer i Odysseen, anga ikke James Joyce heller navn på kapitlene i boka. Men som nevnt i omtalen over, ga Joyce en oversikt over kapitlene til to litteraturskribenter, som begge omtalte boka i tiden omkring tidspunktet da den ble utgitt, først som serie fra 1918, og med endelig komplett utgivelse, 2. februar 1922, på Joyces 40-årsdag. I de to skjemaene, som var litt forskjellige, kjent som Linati- og Gilbert-skjemaene, anga Joyce titler, i henhold til Odysseens seinere tilkommede titler (noen hundreår etter Homers nedskriving av det som antakelig var en muntlig tradisjon).
Til hvert kapittel oppga Joyce tidsrommet det dekket, hva stedangivelsen tilsvarte, som at den jødiske gravplassen tilsvarte Odyssevs reise til Hades. Sirenene er kvinnelige barservitører, osv. Joyce angir hvilke kroppsdeler som kapitlet dreier seg om, en rekke med symbolske trekk og angivelse av kapitlenes fortellerteknikk.
Disse skjemaene er det som Pascoe & Martin har brukt som utgangspunkt for sine improvisasjoner gjennom denne boksen, en CD for hvert kapittel, navngitt etter kapittelnavnet i Joyces utdelte skjema. Og alt dette på en absolutt hørverdig måte, akkurat som Joyces bok.
Men se, det er mer. I det medfølgende tekstheftet har duoen skrevet en tekst — tilsynelatende forfattet av Derek Pascoe — om en 24 timers vandring i og rundt byen Adelaide, hovedstaden i delstaten South Australia. Det er en 24-timers pub-til-pub-runde, i en australsk parafrase over Dublin. De starter i Ethelton og krysser over Port Adelaide-elva på Birkenhead Bridge. Og reisen fortsetter, før den ender et sted som jeg oppfatter er i nærheten av universitetsområdet. Hver CD er illustrert med en mangetydig strek, den kan sees som beskrivelser av konsertsituasjoner, et mikrofonstativ, osv. Eller det kan være stiliserte reiseruter gjennom et ‘dublinisert’ Adelaide.
Det kan være hva som helst. For også boksens monumentale tittel, Here Comes Everything, er slående for den som kjenner sin James Joyce. I hans monumentale mesterverk Finnegans Wake beskriver Joyce en familiehistorie, om familien Earwicker, («de som drar seg i øreflippene»). Far er Humphrey Chimpdon Earwicker, eller bare HCE. Joyce skifter nesten umerkelig dette til en historie om Ola Hvermansen — Initialene HCE gis også den tydelige meningen Here Comes Everybody, her kommer hvem-som-helst, eller altså, Hvermansen. HCEs hustru heter Anna Livia Plurabelle, som også forkortes, til ALP. Jeg regner med at enhver som leser teksten også tolker det som Any Living Person!
Boksens tittel Here Comes Everything, kan vel da kanskje oversettes med her kommer det som kan være hva-som-helst. Altså: Gjør med denne boksen som du vil, den kan være det du vil den skal være, eller noe helt annet. En meta-meta-meta-allusjon! Herlig joyciansk.
Johan Hauknes
