Den amerikanske organisten Pat Bianchi er født i Rochester, Upstate, New York, og kommer fra en musikalsk familie. Han begynte å spille orgel i sjuårsalderen år og spilte sine første profesjonelle konserter allerede som 11-åring. Mens han gikk på barneskolen, meldte han seg inn på The Eastman School of Musics forberedende program for piano og musikkteori, samtidig som han ble veiledet av en rekke musikere i Rochesters musikkscene. Bianchi fortsatte studiene ved Berklee College of Music i Boston, og tilbrakte deretter omtrent åtte år i Denver, før han flyttet til New York City i 2008.
Han har etablert seg som en av de fremste organistene på den amerikanske scenen i dag, og har vunnet Downbeats «Rising Star»-kåring i 2016. Han henter inspirasjon fra mentorene Dr. Lonnie Smith og Joey DeFrancesco, og han har turnert med Steely Dan, og han har spilt blant annet med Pat Martino, Lou Donaldson, Chuck Loeb, Ralph Peterson Jr., Tim Warfield, George Coleman, Joe Locke, Red Holloway, Dakota Staton, Mark Whitfield, Terell Stafford, Eric Marienthal og mange andre. For tiden jobber han også med undervisning på Berklee.
På hans nyeste utgivelse samarbeider han med saksofonisten Troy Roberts og trommeslageren Colin Stranahan. Vi får sju komposisjoner, og de åpner med «It Was A Very Good Year», i et typisk orgeljazz-landskap, slik vi kjenner det blant annet fra hans to mentorer. Deretter gjør de flere «standarder», så som «Jitterbug Waltz» og «Come Rain Or Come Shine», hvorav alle fremføres på utmerket måte.
Jeg er av den oppfatning at altfor mye av orgeljazzen har en tendens til å bevege seg altfor langt ut mot den musikken man, opp gjennom årene, har fått servert på «danskebåten» (Oslo-fergen for danskene). Men siden vi her har med en utmerket fagmann å gjøre, så går den musikken vi får servert her, mange ganger over «danskebåt»-standarden.
Der hvor Dr. Lonnie Smith beveget seg tett på souljazzen, holder Bianchi seg mye mer innenfor den «rene» jazzen, uten at han går til såpass spennende «ytterligheter» som for eksempel Ståle Storløkken. I tillegg har han med seg en utmerket saksofonist, som jeg er sikker på har en bakgrunn fra souljazzen. For han «groover» solid på flere av sporene. Og i ballade, går han inn i en ytterst cool stemning, hvor helter som Coleman Hawkins og Lester Young dukker opp i bakhodet. Og bak følger trommeslageren opp med å pushe og sparke i de fleste retninger, og med på å gjøre utgivelsen til en hyggelig opplevelse.
Flere av sporene minner ikke så rent lite om en del av det altsaksofonisten Cannonball gjorde sammen med Joe Zawinul. Jeg vil, sågar, på stå at det innimellom «groover» enda mer og bedre her. Og det skyldes, i stor grad, tenorsaksofonspillet til Troy Roberts. Svært hyggelig, og temmelig annerledes enn veldig mye av den jazzen vi skriver om her på salt peanuts*. Og hele vegen svinger det som et rent helvete!
Jan Granlie
Pat Bianchi (Hammond B3, keyboards), Troy Roberts (tenor saxophone), Colin Stranahan (drums)
