Quinsin Nachoff er en komponist og saksofonist som er bosatt i Brooklyn, men som opprinnelig kommer fra Toronto. Hans nyeste arbeider inkluderer samarbeid med forskere og filmskapere, i tillegg til konsert- og kammerprosjekter.
Blant hans prosjekter er den JUNO-nominerte gruppen Flux, med altsaksofonisten David Binney, pianisten Matt Mitchell og trommeslagerne Kenny Wollesen og Nate Wood. Ensemblets dobbeltalbum Path of Totality (Whirlwind Recordings, 2019) fikk rost i DownBeat som «et fantastisk, dyptgående album» og fikk en 4,5-stjerners anmeldelse, noe som plasserte det blant magasinets topprangerte album.
Han har skrevet konsertverk for klassiske ensembler, inkludert Winding Tessellations, en saksofonkonsert bestilt av Turning Point Ensemble. Albumet hans, Pivotal Arc (Whirlwind Recordings, 2020), består av en fiolinkonsert skrevet for den Grammy-vinnende fiolinisten Nathalie Bonin, en strykekvartett for Montréals Molinari-strykekvartett og stort ensemble. Stars and Constellations (Adhyâropa Records, 2023) kombinerer strykekvartettene Bergamot Quartet og The Rhythm Method med en jazztrio bestående av ham selv, bassisten Mark Helias og trommeslageren Dan Weiss.
Patterns from Nature bringer sammen musikk, fysikk og film gjennom et flerårig samarbeid med fysikeren Stephen Morris (University of Toronto) og filmskaperne Tina de Groot, Lee Hutzulak, Gita Blak og Udo Prinsen. Verket ble komponert for kammerorkester med solister, og hadde premiere på Hunter College i New York og i Toronto ved Isabel Bader Theatre i 2023. Platen er delt i to sekvenser, den første med tittelen Patterns From Nature, med hele ensemblet pluss Malinari String Quartet, og den andre Winding Tessellations, en saksofonkonsert skrevet av Nachoff, med han selv i front.
Den første delen, starter med «Branches» hvor vi møter pianisten Matt Mitchell som hovedsolist. Dette er en relativt frittgående åpning, hvor Mitchell får boltre seg relativt fritt over et ensemble som, i hovedsak, befinner seg innenfor samtidsmusikken, noe også Mitchells pianospill føyer seg godt inn i. Men selv om dette er relativt fritt føler jeg at dette er ytterst interessant musikk som ligger fint i arven etter Cecil Taylor og hans likesinnede.
I andresporet «Flow», er det Malinari String Quartet som spiller hovedrollen sammen med perkusjonisten Satushi Takeishi. Denne skiller seg, naturlig nok, fra åpningen, i og med at det er strykekvartetten og perkusjonisten som leder an. Men komposisjonen endrer seg etter hvert, og ettert at ensemblet har kommet inn, er vi et godt stykke inne i det samtidsmusikalske.
I «Cracks» er det klarinettisten François Houle og bassisten Carlo De Rosa som har overtatt «styringen», og komposisjonen er platens mest «dystre» og mørke innslag med fin bass-solo, og en spennende klarinettsolo, før de nesten sømløst er over i «Ripples», hvor det er fløytisten Roberta Mitchell som leder an i starten. Men etter hvert dukker den utmerkede trombonisten Ryan Keberle opp med solid solospill, og sannelig får vi ikke også bidrag fra en av mine gamle favoritter, John Clark på franskhorn, før kapellmesteren endelig tar plass.
Og nå har vi nesten glemt at dette egentlig ikke er jazz. Men i denne sekvensen svinger det upåklagelig fra hele ensemblet, særlig der hvor Nachoff dukker opp, og beviser at han kan mer enn å komponere. Tenorsaksofonsoloen her er av aller beste, nyere jazzmerke, og Patterns Of Nature, ender opp i en flott kombinasjon av moderne jazz med et snev av samtidsmusikk.
Så er de over i saksofonkonserten Winding Tessellations, som er en sak ii tre deler, hvor de starter med «Winging Paths», før vi får «Convergence» og «Tessellations». Konserten var et bestillingsverk for Vancouver International Jazz Festival i 2017, og ble fremført i Fei and Milton Wong Experimental Teatre den 27. og 28. juni.
Kanskje skulle man tro at dette verket skulle skille seg ut fra de foregående fire «satsene», men det gjør det ikke. Nachoff spiller en viktig rolle, både som komponist og solist, men også her er ensemblet det viktige. Men i de tre satsene leverer han, i hovedsak soloene. Noe han gjør med stor overbevisning og kunnskap om å sammenføye jazzens uttrykk med samtidsmusikken.
Mens jeg lytter meg gjennom, føler jeg at dette, kanskje kunne vært gjort av Gil Evans, om han hadde vært til stede på jazzscenen i dag. Eller kanskje også Duke Ellington. Men siden disse to ikke lenger er med oss, synes jeg Nachoff tar ideene fra de to mesterne, og viderefører de inn i vår tids musikalske sammensurium av stilarter. Tre utmerkede satser hvor musikerne, sannsynligvis, sitter helt framme på stolsetene for å få med seg alt de skal bidra med.
Musikken på denne utgivelsen er gjennomgående ytterst spennende og interessant. Nachoff har laget to verk som henger fint sammen, og det er ingen tvil om at han har jobbet med forskere og, ikke minst, filmskapere. For dette er gjennomgående musikk jeg føler hadde passet perfekt inn i et større filmprosjekt. Ikke en kommersiell Hollywood-produksjon, men en alternativ kunstfilm, gjerne i sort/hvitt.
Jan Granlie
Quinsin Nachoff (tenor saxophone), Roberta Mitchell (flute, piccolo, alto flute, bass flute), François Houle (clarinet), Sara Schoenbeck (bassoon), Tony Kadleck (trumpet), John Clark (french horn), Ryan Keberle (trombone), Aaron Edgecomb (percussion), Satushi Takeishi (percussion), Gene Hardy (musical saw), Matt Mitchell (piano), Carlo De Rosa (bass), Olga Ranzenhofer (violin), Antoine Barell (violin), Frédérik Lambert (viola), Pierre-Alain Bouvrette (cello), JC Sanford (conductor)
