Den italienske bassisten og orkesterlederen, Roberto Bonati, holder til i Parma, og er en av Italias mest anerkjente bassister, samtidig som han er mangeårig kunstnerisk leder for Parmafrontiere Festival, og at han også driver plateselskapet Parmafrontiere.
Han har en nær tilknytning til jazzutdanningen i Stavanger, og han har, til og med, medvirket på et av prosjektene til Bjergsted Jazz Ensemble, som er en del av jazzutdanningen ved universitetet i oljebyen.
Bonati er mest kjent for sine større orkesterverk med sine forskjellige versjoner av hans store orkester, eller som solobassist. Så det å jobbe i trio, er en ny erfaring for oss som lyttere, like mye som det er nytt for den gode bassisten. Her utforsker han et nytt kapittel i forskningen han har drevet med i tretti år. Og sammen med gitaristen Luca Perciballi, som også tar seg av elektronikken og sopran- og tenorsaksofonisten Gabriele Fava, får vi 14 komposisjoner spilt inn i Turangalia Recording den 18. og 18. juli 2024.
Alle komposisjonene er gjort av Bonati, og hele vegen er det klart at dette er et bass-album. For det er Bonati og hans bass som ligger fremst i lydbildet. Og hans spill og lyd er mye «tørrere» i uttrykket enn både saksofoner og gitar. Det er lagt forholdvis mye reverb på gitar og saksofoner, noe som fremhever bassen.
Nå vet jeg ikke hvor mye Bonati eller Fava har lyttet til Jan Garbarek, eller hvor stor del av Bonatis komposisjoner som er inspirert av Norge, men halt fra start av er det nesten som å høre Garbarek fra tiden med gitaristen Bill Connors (utgivelsen Of Mist And Melting, ECM, 2019). Men det skal ikke brukes mot hverken Bonati, Fava eller Perciballi. Alle musikere har sine forbilder, og å ha kvartetten med Garbarek, Connors, Gary Peacock og Jack deJohnette som forbilder, er slett ikke det verste.
Men platen er ingen «hommage» til Jan Garbarek. Det er derimot en trioplate med tre utmerkede, italienske musikere, som ser nordover og til det nordiske, samtidig som de beholder sin italienske identitet. Og de 14 komposisjonene av Bonati, tar oss med på en fin reise inn i det musikalske landskapet Bonati har levd. Og i de sekvensene hvor Bonati trakterer buespill, får vi bevis på at han også har hen stor fot innenfor det mer klassiske. Og innimellom beveger de seg adskiller lenger ut i det frittgående enn de Garbarek gjorde.
Jeg har reist med tog fra Milano til Parma, og videre til Bologna, opptil flere ganger de senere årene. Og mens jeg lytter til denne platen og lukker øynene, blir det nesten som å sitte på toget, du passerer Piacenza, Fieroenzuola d’Arda og Fidenza, før du triller inn på stasjonen i vakre Parma.og det flate landskapet med Po-sletta mot nord.
En vakker utgivelse med en trio jeg håper Bonati vil ta vare på og dyrke videre.
Jan Granlie
Roberto Bonati (double bass), Luca Perciballi (guitar, electronics), Gabriele Fava (tenor saxophone, soprano saxophone)
