Den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado er en musiker vi har fulgt gjennom flere år. Hans The Bridge-band består av noen av de mest spennende og frittgående musikerne på jazzens atlas per i dag, med veteranpianisten Alexander Von Schlippenbach, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Gerry Hemmingway, og dette er den andre utgivelsen til bandet, innspilt i Bimhuis i Amsterdam den 9. april 2023.
Amado er en kunstner som ikke kun er opptatt av frittgående jazz. Han er også en utmerket fotograf og er interessert i flere kunstformer.
På Further Beyond får vi tre improviserte «strekk», som de står ansvarlige for i fellesskap. Og de starter med «A Change Is Gonna Come», en tittel med et håp om at ting skal endre seg til det bedre i den turbulente verden vi lever i i dag.
Fra start fascineres jeg av hvordan Amado har en såpass cool tilnærming til de andre tre sin yttterst friske og frittgående improvisasjon. Det virker nesten som im Amado, i starten, vil noe annet enn de andre, men hvor han holder seg tett på dem, men i et annet landskap. Men det varer ikke lenge før han tilpasser seg de tre andre, og vi får en relativt heftig låt i et slags John Coltrane-landskap, i hans sene periode.
Amado improviserer friskt over Von Schlippenbach sitt heftige pianospill (den gamle mester kan enda, selv om han ved innspillingstidspunktet var 86 år). Håker Flaten vet vi at trives ekstra godt i et heftig og frittgående selskap, så han er akkurat der han skal være, mens Hemmingway høres enda tøffere og råere ut i spillet enn jeg har hørt på lenge. En drøyt 17 minutters manifestasjon av det beste innenfor frijazzen!
I tittelsporet, inviterer Von Schlippenbach til en roligere seanse, noe som er helt naturlig etter den første, heftige utblåsningen. Piano og tenorsaksofon starter denne fine balladen, hvor man (nesten) kan tenke seg Thelonious Monks som møter John Coltrane. Og da Håker Flaten kommer inn blir låten «utvidet» og friere, men hele tiden med Amados «tunge» og fine saksofonspill, hvor han improviserer mesterlig. Hemmingway kommer inn og Von Schlippenbach kan dyrke sin forkjærlighet for Monk, omtrent slik Misha Mengelberg gjorde det. Og i løpet av nesten 27 minutter utvikles denne låten seg til å bli en studie i hvordan utvikle improvisasjonens muligheter på aller beste måte. Et skoleeksempel!
Så runder de av med «That’s How Strong Our Love Is», hvor de går hardt ut og alle fire er helt framme på «tuppa» i en heftig låt. Hemmingway sparker og slår, Håker Flaten ligger over bassen som gjaldt det livet og Von Schlippenbach har det fulle og hele kontrollen i sitt Monk-landskap, mens Amado ligger på toppen med ytterst tøft spill.
Jeg har ikke hørt denne kvartetten tidligere, til tross for at de har turnert en del i Europa. Men å få de fire servert i et konsertopptak fra den fine klubben Bimhuis, hvor man overvåker togtrafikken inn og ut av jernbanestasjonen i Amsterdam utenfor vinduene på baksiden av scenen, er en veldig, veldig fin opplevelse. De fire spiller hele vegen energisk, og jeg føler de virkelig har funnet hverandre i denne kvartetten. En spennende, interessant og utmerket utgivelse!
Jan Granlie
Rodrigo Amado (tenor saxophone), Alexander Von Schliooencbach (piano), Ingebrigt Håker Flaten (double bass), Gerry Hemmingway (drums, voice)
