Martha’s Dance er det første albumet i den danske trompeteren Rolf Thoftes navn. Han har etablert seg som en av de mest fremtredende jazztrompetistene i sin generasjon i Danmark de senere årene. Han har opptrådt med Aarhus Jazzorkester, DR Bigband, A Plane to Catch, og med Kathrine Windfeld Big Band, hvor han har vært en mye bruktsolist siden bandets oppstart. Og med Thofte/Thorsen-kvintetten har han gitt ut to album i samarbeid med saksofonisten Simon Thorsen.
Nå er Rolf Thofte klar med et nytt band, , sammen med pianisten Rasmus Sørensen, tenorsaksofonisten Andreas Toftemark, bassisten Jakob Roland og trommeslageren Henrik Holst Hansen, som spiller sju av Thoftes komposisjoner. Innspillingen er gjort i The Villafe Recording den 18. og 19. desember 2024, og allerede fra start hører vi at Thofte har lyttet seg nøye gjennom 1960-tallets Blue Note-innspillinger mens han har vært i komponistmodus.
Åpningen «The Big 5», kan godt være hans visittkort i markedsføringskampanjen til bandet. For her presenterer de seg selv på en fin måte med utmerkede soloer og fint ensemblespill, slik veldig mange av Blue Note-utgivelsene fra for eksempel Art Blakey fra slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet.
Jeg lurer litt på hvorfor det kommer såpass mange plateutgivelser med musikk med disse inspirasjonene akkurat fra Danmark. Der nede er jazzen enten relativt fri, «hip» for de unge og vellykkede, eller relstivt tradisjonelle, som denne.
Men det spiller ingen rolle, så lenge musikken fremstår såpass bra som denne. Thofte er en god trompeter, med en svært tidsriktig (les: 1950- og 1960-talls) tone i hornet, og jeg er overbevist om at de fleste ville gått til USA om denne platen hadde blitt spilt på en «blindfold».
Andresporet, «Changing Tides» er en trompetbasert ballade, hvor kapellmesteren får vist seg godt fram, både teknisk og som en god balladetolker, før vi får «All…», som også går relativt rolig for seg, før kompet setter «tonen» og vi får en låt som svinger utmerket.
«Bendico» er en låt han skrev på 15 minutter, er nok en ballade med kapellmesteren i front, men også med en fin tenorsaksofonsolo som, nesten, kan minne litt om Stan Getz, før vi får «Vice Verca», som er inspirert av Wayne Shorters tider på Blue Note. Men de når nok ikke opp til Shorters nivå, selv om komposisjonene er fin nok. Her hadde jeg gjerne ønsket en litt tung og deilig saksofon som førende, men det blir Thoftes trompet som leder an. Men det gjør han utmerket, og helt riktig sett i et historisk perspektiv. Men Toftemark leverer en helt ok solo, selv om den ligger et lite stykke fra Shorter. Men både han og Thofte viser kreativt spill i sine soloer.
«Martha’s Dance» er tilegnet Thoftes tre år gamle datter, og er en litt barnlig komposisjon med fin og kreativt pianospill i en komposisjon hvor det danske nærmest lyser gjennom, og som, etter min mening, er den mest originale komposisjonen på platen, før de avrunder med «Dunkelflaute». Denne beholder sin nærhet til Blue Note-tradisjonen, og følger tittelsporet fint tematisk. Her synes jeg Toftemark briljerer med en utmerket tenorsaksofonsolo, som jeg kanskje har savnet litt på noen av de tidligere låtene. Og også pianospillet til Sørensen blomstrer på en fremragende måte på denne låten.
Rolf Thofte har på Martha’s Dance laget en fin hyllest, både til sin datter og til sine trompetforbilder som vi fant på en rekke Blue Note-utgivelser for det meste på 1960-tallet. Han er en utmerket trompeter, som man nesten kan høre passer godt inn i de fleste storbandsammensetninger. Og i denne kvintetten har han funnet musiker som passer godt til hans ideer og visjoner om å forfølge sine helter fra 1960-tallet inn i den danske fremtiden. Det blir mange spillejobber på danske jazzklubber med denne musikken!
Jan Granlie
Rolf Thofte (trumpet, flugelhorn), Anders Toftemark (tenor saxophone), Rasmus Sørensen (piano), Jakob Roland (double bass), Henrik Holst Hansen (drums, percussion)
