I november 1926 skrev den italienske fotografen, modellen, skuespilleren og politiske aktivisten Tina Modotti (1896-1942): «Jeg aksepterer den tragiske konflikten mellom livet som kontinuerlig endrer form, og som også uforanderlig fester det i tid.» No Longer, Not Yet, det andre albumet fra det italienske bandet She’s Analog, har brukt Modottis ord som inspirasjon for sn andre plateutgivelse. De sier selv at dette er en slags øyeblikksfilm, som pretensiøst prøver å stoppe bevegelsene. Tittelen refererer til en transittsone, der alt utfolder seg og blomstrer. Dette rommet tolkes ikke som utelukkende musikalsk; i stedet representerer det det grenserommet der vi beveger oss og skaper, både løsriver oss fra og det vi etterlater oss, og er åpne for hva som kan skje i fremtiden.
Trioen består av gitaristen og perkusjonisten Stefano Calderano, pianisten, keyboardisten og perkusjonisten Luca Sguera og trommeslageren Giovanni Lacovella, som også trakterer live elektronikk, og vi får seks sekvenser, og i løpet av de drøyt 40 minuttene, blir vi tatt med inn i et relativt «løst» elektronica-landskap, med elementer av samtidsmusikk og rytmisk musikk jeg er overbevist om at publikum på Punkt-festivalen i Kristiansand ville ha likt.
For oss som har hørt mye på gitaristen Eivind Aarset, Jan Bang og Erik Honoré, vil kanskje kjenne igjen elementer, men det vi får servert her er adskillig mer rytmisk og utfordrende enn mye av det de tre har bedrevet gjennom mange år.
Her får vi elektronicaen som et bærende element i bakgrunnen. Men over det ligger det kreativt og spennende gitarspill, som i motsetning til Aarset, ikke legger de fine og lange linjene, men hvor det lurer elementer av americana med linjer til Bill Frisell og gammel rock i spillet. Og trommespillet til Lucavella er pågående, kompakt og fint, omtrent som om det var Audun Kleive som satt på trommestolen.
De seks sekvensene hører fint sammen, de bygger opp stemningene og platen forteller historier som hører mye mer hjemme på den amerikanske prærien enn på Po-sletta i Italia.
Jeg synes dette er blitt en utmerket utgivelse, hvor vi møter tre musikere som utfordrer og som har en idé om å bringe den litt for ofte, trauste, amerikanske musikken inn i et nytt og interessant landskap.
Jan Granlie
Stefano Calderano (guitar, percussion), pianisten, keyboardisten og perkusjonisten Luca Sguera (piano, prohet, percussion), Giovanni Lacovella (drums, live electronics)
