SongAh Chae Trio ble dannet i 2023 og består av pianisten SongAh Chae, bassisten Manos Stratis og trommeslageren Joshua Wheatley, og er en trio som jobber innenfor det klassiske pianotrioformatet. Innimellom utvider de med orgel.
Jazzhistorien er proppfull av utmerkede og stilskapende pianotrioer. Og, etter min mening, bør man virkelig by på noe særpreget og personlig for å markere seg i forhold til alle de andre historiske trioene. Og her mener jeg SongAh Chae Trio kommer til kort.
Jeg forlanger ikke at alle pianotrioer skal «finne opp hjulet på nytt». Men det er ikke nok at tre, helt ok musikere spiller inn 10 komposisjoner av pianisten. Jeg liker spesielt godt når pianotrioer gjør personlige og originale versjoner av komposisjoner andre har gjort og som har markert seg i jazzhistorien. Samtidig liker jeg pianotrioer som improviserer relativt fritt, hvor intensiteten og kommunikasjonen er original, og hvor musikerne, på sine måter, forteller historier. Det være seg fritt improvisert musikk hvor musikerne «finner» hverandre og utvikler et felles, spennende språk, eller de fremfører sine, originale versjoner av musikk vi har hørt fra andre.
De starter med «Be Still», som kunne vært hentet fra en svensk jazztrio som hadde alle føttene i Jan Johanssons tolkninger av den svenske folkemusikken. Dette er, kanskje, platens fineste låt, sett fra et skandinavisk standpunkt. I motsetning til de mange skandinaviske trioene, kan man nesten høre at Chae har klassisk bakgrunn, for improvisasjonen i åpningen, bringer Johansson mer inn i det klassiske landskapet.
Andresporet, «I Still Not Want», føyer seg også godt inn i det nordiske. Men at, så godt som alle komposisjonene befinner seg i det samme landskapet, hvor Johansson, e.s.t. og en rekke andre svensker har satt sine fingeravtrykk, pluss, i overkant mange norske trioer fra Eyolf Dale, Svein Olav Herstad Trio, Tord Gustavsen Trio med mange flere, gjør at jeg, dessverre, blir litt for lite interessert. Jeg har liksom hørt dette før.
Dessverre synes jeg ikke denne trioen helt når opp i det selskapet. De tre er helt ok musikere. Pianospillet savner mye kreativitet og originalitet til at jeg skal la meg «fange», mens kompet er akkurat det – et komp.
Jeg tror SongAh Chae har jobbet mye med de ti komposisjonene, og gjennomgående synes jeg det låter fint. Men som en helhet synes jeg det blir litt for ensformig og «enkelt», og som noe jeg har hørt tidligere. Musikken er gjennomgående lyrisk og litt melankolsk. Melodiene er relativt enkle, noe jeg liker, men da forlanger jeg nesten at låtene skal utvikle seg. Her synes jeg vi får et melankolsk og «nordisk» tema, litt improvisasjon rundt temaet, som nesten aldri «bryter» med utgangspunktet, og vi får 10 komposisjoner som låter veldig likt, men hvor det skjer altfor lite, etter min smak.
Jeg skulle ønske SongAh Chae hadde tatt seg mer friheter og sluppet seg mer løs i disse 10 komposisjonene, for hun er utvilsomt en pianist som har framtida for seg. «Bli litt mer gal», er mitt råd.
Jan Granlie
SongAh Chae (piano, organ), Manos Stratis (double bass), Joshua Wheatley (drums)
