I 1977 var jeg i starten av min utdanning og oppholdt meg samme sted som i dag – på Voss, og jeg opplevde min første Vossa Jazz. Så da jeg skulle anmelde denne gjenutgivelsenn, måtte jeg forsøke å sette meg selv tilbake i tid, og forsøke å gjenskape, friske opp den tiden. Det året tilbragte jeg mye til i Puben på Jarl, på Rondo og på Voss jazzklubb som holdt til på Vang Pensjonat, så vidt jeg husker. Det var den glade studietiden, hvor ingen bekymringer bet på, og jeg, og mange med meg, levde herrens glade dager.
Cinnamon Flower: The Expanded Edition er en nyutgivelse av saksofonisten Charlie Rouses brasiliansk-inspirerte album fra dette året. Den ble opprinnelig utgitt på Douglas Records. Og nå, nesten 50 år senere, kommer Resonance med den definitive utgaven av Cinnamon Flower, som inneholder nesten 30 minutter med tidligere uutgitte versjoner av låter fra den originale utgivelsen, innspilt av Resonance-grunnleggeren og lydteknikeenr, George Klabin, i Sound Ideas-studioet i New York City, pluss et spor, «Meeting House», som aldri har blitt utgitt tidligere. Musikken er blitt overført fra de originale båndene og mastret av Matthew Lutthans på The Mastering Lab, med ny covertekst av forfatteren James Gavin og et intervju av Charlie Rouses sønn, Charlie «Chico» Rouse, Jr.
Og det var et stort band Rouse hadde invitert med i studio den gangen i 1977: Foruten Rouse på tenorsaksofon, får vi høre trombonisten Clifford Adams, trompetistene Claudio Roditi og Waymon Reid, fløytisten Lou Orenstein, pianisten Dom Salvador og Albert Dailey på elpiano, gitaristene Ted Dunbar og George Davis, som begge spiller elgitar, Amaury Tristão på akustisk gitar, Jesse Levy og Ulysses Kirksey på cello, Wilbur Bascomb og Ron Carter på bass, trommeslagerne Portinho og Bernard Purdie, perkusjonistene Carlos Martinez og Steve Thornton og Roger Powell på string synthesizer.
Jeg har ikke hørt førsteutgaven av denne produksjonen, og mistenkte Rouse, både på grunn av prosjektet, tiden den er innspilt og den amerikanske «trenden» i jazzen på den tiden, hvor altfor mange skulle (ble lurt til) å utgi «publikumsvennlig» musikk på selskapet CTI, noe som en periode holdt på å ødelegge store deler av den amerikanske jazzen fullstendig.
Men jeg hadde tro på Charlie Rouse før jeg satte på platen første gagn. Man har ikke vært fast tenorsaksofonist for Thelonious Monk i mange år, uten å ha lært en hel del. Men på denne utgivelsen beveger Rouse seg sørover på kontinentet, til Brasil, og gjør musikk laget av noen av de største stjernene i brasiliansk musikk, uten at det dermed er snakk om jazzkomponister, så jeg ga han ca. 40% sjanse til å jage et hørbart, kreativt og tøft album.
Plateselskapet har klart å presse inn 15 låter på over 80 minutter på CDen, så her får vi mye musikk for pengene. Og fra de starter med «Bckwoods Echo (Sortão)» av D. Salvador, hører vi at Rouse er i godlune. Så kan vi mene hva vi vil om innpakningen, som er relativt publikumsvennlig, mens trompetsoloen til, jeg tror det må være Roditi, sparker godt fra.
Og hele vegen fram til avslutningen «Meeting House» av samme Salvador, er det varoiert, brasiliansk musikk vi får servert. Vi får mange komposisjoner av T. Amaury, et par låter av Milton Nascimento i tillegg til D. Salvador, noe som gjør musikken variert og tidvis spennende, men bare tidvis.
Rouse er den førende solisten, en jobb han gjør på aller beste måte. Noen av de andre musikerne står også fram som gode solister, men, etter min smak, blir det altfor mye i bakgrunnen som sikkert gjør dette til en plate som ble slitt ut på mangt et dansegulv i det brasilanske miljøet i New York på slutten av 1970-tallet. Men det er slett ikke all musikken som har «tålt tidens tann» etter min mening, selv om det aldri er noe å utsette på spillet til Charlie Rouse.
Om jeg ville ha blitt fan av denne utgivelsen da den kom ut i 1977, er jeg ikke sikker på. Men til utgivelsens fordel, er nok sjansen adskillig større for at platen ville ha surret og gått på spilleren både på vor- og nachspiel det året, enn sjansen for hyppige runder på stereoanlegget i dag.
Jan Granlie
Charlie Rouse (tenor saxophone), Clifford Adams (trombone), Claudio Roditi (trumpet), Waymon Reid (trumpet), Lou Orenstein (flute), Dom Salvador (piano, Fender Rhodes), Albert Dailey (electric piano), Ted Dunbar (electric guitar), George Davis (electric guitar), Amaury Tristão (acoustic guitar), Jesse Levy (cello), Ulysses Kirksey (cello), Wilbur Bascomb (bass), Ron Carter (bass), Portinho (drums), Bernard Purdie (drums), Carlos Martinez (percussion), Steve Thornton (percussion), Roger Powell (string synthesizer)
