Saksofonisten og komponisten Tineke Postma, kommer opprinnelig fra Nederland, og ble kåret til «Rising Star» innen kategorien sopransaksofon i DownBeats kritikeravstemning i 2019. Hun turnerer mye internasjonalt, og Voya er hennes niende utgivelse som bandleder. Hun har også medvirket på en rekke album som gjesteartist.
I 2005 begynte hun å undervise ved Musikkonservatoriet i Amsterdam, og er en del av saksofonfakultetet ved Codarts Conservatory Rotterdam. Hun har jobbet med trommeslageren Terri Lyne Carrington på det Grammy-vinnende albumet The Mosaic Project i 2011, og hun har spilt med Greg Osby, Geri Allen, Ivan Paduart, Esperanza Spalding og Metropole Orchestra.
På sitt nye album samarbeider hun med vokalisten Theo Bleckman, gitaristen David Durüẑka, bassisten Robert Lanfermann og trommeslageren Tristan Renfrow, og vi får 10 komposisjoner av Postma, pluss avslutningssporet, «Someplace Called ‘Where’», som er skrevet av Wayne Shorter.
Det er gått noen år siden sist gang jeg hørte Postma. Og tidligere syntes jeg hun var en altsaksofonist man burde følge framover. Hun var en musiker som spilte relativt «streit» bebop med mye energi. På hennes nyeste utgivelse føler jeg det har skjedd en del. I likhet med sine medmusikanter, spiller hun med fint. Men det er noe med komposisjonene som ikke engasjerer meg like mye.
Kanskje har det noe med at hun samarbeider med Bleckman, som medvirker som vokalist på fire av komposisjonene, og legger inn ordløs sang som synes plasserer musikken litt tilbake i 1990-tallets mer «kunstneriske» jazz. Men der hvor han ikke medvirker synes jeg det fungerer bedre. Og samarbeidet med den utmerkede gitaristen Durüẑka, som har en, nesten, klassisk tone i elgitaren, som kan sammenlignes med mange av de mer «streite» gitaristene fra de siste 30 årene. I tillegg synes jeg vi får mye fint spill fra både bass og trommer, som får låtene til å vokse.
Men jeg synes ikke komposisjonene er sterke nok. Jeg føler ikke at musikerne forteller meg noen historier, men heller viser hvor gode de er, og at de vil gjøre noe kreativt med komposisjonene, uten at det skaper de helt store, musikalske øyeblikkene. Dessverre. Jeg føler at Postma har lyttet mye til Wayne Shorter, men klarer ikke helt å «matche» han i komponeringen, men spillet hennes er utmerket både på alt- og sopransaksofon.
Jan Granlie
Tineke Postman (alto saxophone, soprano saxophone), Theo Bleckman (vocals), David Durüẑka (guitar), Robert Lanfermann (double bass), Tristan Renfrow (drums)
