Den danske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Trinelise Væring slo gjennom i 1995 med det akustiske jazzalbumet When I Close My Eyes på Stunt Record, hvor hun gjorde sine egne engelskspråklige låter. Senere har hun beveget seg inn i rock- og indiepop-sjangrene, senest med tre danskspråklige album. Hun er blitt beskrevet av Dagbladet Information som «en av våre mest spennende og utfordrende kvinnelige musikalske artister», som har fått særlig anerkjennelse for sine tekster. I 2008 mottok hun Thøger Olesens pris for sangen «Thorkild og Ulla» (fra Lystfisker), og i forbindelse med utgivelsen av Umanérlig i 2011 beskrev Politiken henne som «en av de mest sta personlige låtskriverne som spiller sin musikk på dansk». Hun har utgitt syv album under eget navn og fem plater under forskjellige bandnavn, inkludert fire i samarbeid med saksofonisten og komponisten (og bedre halvdel) Fredrik Lundin. Stilmessig har hun blitt sammenlignet med Rickie Lee Jones og Lucinda Williams, og hun har selv pekt på Janis Ian som sin opprinnelige inspirasjonskilde.
Hennes Tone of Voice Orchestra har eksistert noen få år, og Running from the Devil er bandets andre album etter platen Tone of Voice Orchestra som kom i 2022, og som ble tildelt Dansh Music Award som beste vokalalbum det året. Og i salt ppeanuts* sin anmeldelse av platen, konkluderte undertegned med følgende: «For her har de laget en strålende plate som raskt kan bli en bestselger både i Danmark og internasjonalt, uten at det er en plate med typisk popmusikk. I stedet er det blitt en plate, som på mange måter kan sammenlignes med Lundins utmerkede Leadbelly-hyllest, hvor de tar musikken ut av de rammene man er vant til, og over i et nytt landskap som gir oss assosiasjoner til mange forskjellige sjangre og musikere».
Bandet er reelativt stort, og dagens versjon består av vokalistene Elisabeth Vik, Lene Nørgaard, Trinelise Væring og Nanna Schou, fiolinisten Arendse Nordtorp Pedersen, Fredrik Lundin er selvsaagt med på saksofoner og fløyter, Christian Mohr Levisen spiller hurdy-gurdy, sekkepipe og citter, Joel Illerhaug spiller bass og Jesper Uno Kofoed og Knut Finsrud spiller trommer og perkusjon. Innspillingen er gjort hos Thomas Vang i The Village Recordings og av Dennis Ahlgren i Grapehouse Studio i København i orktober 2024 og i februar 2025.
I den omfattende presseteksten kan man lese at «med Running from the Devil fortsetter Trinelise og Fredrik å finpusse håndverket sitt, samtidig som de dekker ny mark ved å bringe inn nye inspirasjoner, utforske hvert bandmedlems spesielle ferdigheter og kombinere instrumentene på nye og overraskende måter. Selv om de vanligvis jobber utelukkende med originalt materiale, inkluderer låtlisten en moderne vri på en tradisjonell melodi fra den danske vestkysten av Fanø, utvidet med nye melodiske deler og tekster. Resultatet kan fremkalle bilder av en linedance-klasse i det amerikanske Midtvesten – en sammensmelting av sjangre som bare Tone of Voice Orchestra kan klare. Inspirasjonen til albumet som helhet kommer fra blant annet skandinaviske røtter, Midt-Østen, Brasil, americana-roots, modal jazz, New Yorker-minimalistene og fra en rekke indiepop- og folkemusikkband.
De starter med «Tourist of God’s Mercy», som lar tankene føre til den amerikanske folkemusikken med inspirasjoner fra Irland og Skottland, men med et helt spesielt driv og spill, med flerstemt vokal og et folkemusiikk-komp som virkelig fascinerer. Tøft perkusjonsspill. I presseteksten er hver komposisjon beskrevet ut fra hva Væring og Lundin har tenkt rundt låtene, men det lar vi ligge, for i stedet å få mine egne tanker rundt den fine musikken.
Etter at jeg virkelig har kommet i godt humør av åpningslåten, er det over i tittelsporet, «Running from the Devil», som tar det litt ned, og hvor de canadiske søstrene Kate og Anna McGarrigle dukker opp i bakhodet. Dette er en nydelig låt med utmerket, flerstemt vokal og et utmerket komp som er med på å gjøre komposisjonen til en perle. Vi merker en helhet i hele produksjonen som kan knyttes til den første utgivelsen, men hvor jeg føler hele bandet føler seg mer erfarne.
Så følger «Coming up for Air», hvor tankene igjen går til Irland og Skottland med den fine vokalen over et originalt perkusjonsspill og fint fiolin- og fløytespill med litt afrikanske innslag. Her får jeg mot slutten en idé om vokalgruppen Our Native Daughters, med Rhiannon Giddens, Amythyst Kiah, Leyla McCalla og Alliison Russell, som utga det strålende albumet Songs of Our Native Daughters på Smithsonian Folkways i 2019 (sjekk den ut!)
«Belly Up (Fisken Ligger på Hviden Sand)» er også folkemusikkinspirert med klare røtter fra de britiske øyer eller, kanskje Canada. Her åpner de med hurdy-gurdu, fiolin og fløyte, før vokalistene kommer inn, og vi får en nydelig komposisjon, igjen med et stort pluss til de to perkusjonistene, før vi får den litt annerledes, men like fine «Imperfections». I presseteksten blir denne betegnet som en slags jazzballade, men det er ikke helt enig i. En vokalist (Trinelise Væring?) i front over et litt folkemusikkaktig komp og med en nydelig tenorsaksofonsolo fra Lundin mot slutten.
«Dans om Efteråret» høres i utgangspunktet veldig dansk ut, og vi får en fin fiolinintro sammen med hurdy-guru, før de tar oss inn i en fin dansestund i et tempo selv denne anmelderen kunne ha fulgt. Dette er Lundins komposisjon, hvor de gjør mye mer ut av folkemelodien med det originale og fine arrangementet og instrumentbruken. Låten er inspirert av den svenske polskaen, og det er fløyten, fiolinen, hurdy-gudyen og bassen som får invitere oss ut på danskegulvet i denne fine instrumentalen, før vi er over i «Dominoes». Denne er skrevet av Væring, som en reaksjon på at Lundin i den foregående låten ville gjøre den med kun deler av orkesteret, så her får vi de fire vokalistene og de to perkusjonistene. «Alle skal med», som politikerne i det norske Arbeiderpartiet sier det.
Firstemt vokal og to perkusjonister, tar oss gjerne sørover mot Afrika, men det ligger mye New York i denne, slik musikken, kanskje, fremføres i de mer etniske miljøene enn hos den hvite middelklassen. Et utmerket bevis på at vi har med fire utmerkede vokalister å gjøre, pluss to kreative og spennende perkusjonister.
«We Owe It to the Planet» er neste, og omhandler hvor dårlig vi behandler kloden vi vandrer rundt på. Igjen dukker Our Native Daughters opp i bakhodet, med et relativt nakent komp og med vokalistene nydelig i forgrunnen. En protestvise med den amerikanske folkemusikken som bakteppe, og som bør fremføres for alle klimaskeptikere, ikke minst i Det Hvite Hus i Washington, hvor galskapen råder på de fleste områder. Lundin bidrar også med en fin sopransaksofonsolo over fiolin og komp, før vokalistene kommer nydelig inn igjen mot slutten.
Så «Trommedans», hvor hurdy-gurdy og fiolin drar i gang noe som kunne vært en svensk folkemelodi (i det dette skrives har jeg utsikt ut over et litt tåkelagt landskap i Vännäs vest for Umeå i svenske Västerbotten). Lundin kommer inn på sopransaksofon, før vokalistene legger seg i et musikalsk landskap som (nesten) kunne vært finske Värinnä, som kommuniserer fint med perkusjonistene med bassen «brummende» i bakgrunnen. Og plutselig lurer jeg på hvor det ble av det sprelske, finske bandet med de deilige vokalistene.
Så avslutter de denne «pise gode udsendelsen» med «Hymn (Lived and Learned)», som starter med en vokalist og citter, og er en vakker vise som jeg tenker ville være den perfekte avslutning/ekstranummer på en konsert med dette strålende orkesteret. Etter som låten «rusler» av gårde kommer de andre musikerne til, og det hele ender med at vi blir sittende med denne låten i bakhodet lenge etter at platen er over – eller konserten er slutt.
Jeg hadde stor glede av deres debutalbum, og har spilt den jevnlig siden den kom i 2022. Og nå har jeg fått en plate til med dette utmerkede orkesteret, som leverer original og deilig musikk med røtter i mange land og kulturer, og med de perfekte musikerne for akkurat denne musikken. Og Trinelise Væring og Fredrik Lundin har nok brukt mye tid og energi på å sy dette sammen til det utmerkede resultat det er blitt. Og den tiden de har brukt, har vært vel anvendt tid, for dette var deilig!
Jan Granlie
Elisabeth Vik (vocals), Lene Nørgaard (vocals), Trinelise Væring (vocals), Nanna Schou (vocals), Arendse Nordtorp Pedersen (violin), Fredrik Lundin (soprano saxophone, tenor saxophone, flutes), Christian Mohr Levisen (hurdy-gurdy, bagpipe, cittern), Joel Illerhaug (double bass), Jesper Uno Kofoed (drums, percussion), Knut Finsrud (drums, percussion)
