Den italienske pianisten Tonino Miano bor nå i Catania på Sardinia, etter å ha tilbragt nesten tre tiår i New York City. I New York har han utvidet sitt musikalske vokabular ytterligere ved å fordype seg i synthesizernes verden og han har i tillegg begynt å tegne og male, noe som utvider kreativiteten til kunstneren.
På sin nye utgivelse hører vi han selv på piano og synthesizer, i lett og ledig samarbeid med bassisten Riccardo Grosso og trommeslageren Andrea Melani. Og på MOSE/electric får vi ni komposisjoner / improvisasjoner, inkludert en intro og en outro, og det hele er innspilt i Studiotape i hjembyen Catania i mars i år.
Miano har spilt på en rekke av klodens ledende jazzklubber og festivaler, blant annet på Knitting Factory, Roulette, Stork Music Festival, Puntalazzo Jazz Festival, Torino Jazz Festival, og hans liste over musikere han har samarbeidet med inkluderer Brian Groder, Andrea Melani, Jaap Blonk, Marco Cappelli, Francesco Cusa og Emilio Galante. Han har også en grad i musikkvitenskap fra Universitetet i Bologna og en grad i klassisk pianospill fra V. Bellini-konservatoriet i Caltanissetta i Italia. Han har også vært medkurator (sammen med Frantz Loriot) for AVANT POST, en månedlig serie i New York dedikert til avantgarde/improvisasjonsmusikk, arrangert av Temple M.
Det er ikke altfor ofte vi hører italienske musikere som beveger seg inn i et slikt musikalsk landskap av fritt improvisert triojazz med piano i front. Men jeg hadde en mistanke om hva jeg ville få, før jeg satte på platen første gang, da jeg så hvem Miano har spilt med tidligere. Og med to medmusikanter med de samme musikalske ideene, blir dette spennende og annerledes frijazz fra tre «lekne», italienske musikere.
Vi oppdager hvilken veg dette går allerede i åpningen med «Intro / Light Under the Tongue», hvor Miano, etter hvert, serverer et pianospill som på en måte kan virke relativt streit, men hvor de moderne og frie elementene hele tiden står fram og viser Miano som en sterk og kreativ pianist. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal sammenligne han med, men det nærmeste jeg kommer er, kanskje, danske Jeppe Zeeberg på grunn av lekenheten. Men det er mye mer enn det i dette spillet. Og med en «voksen» basslyd og en leken trommeslager, blir dette ytterst interessant.
Ofte er åpningslåtene relativt forskjellige fra det vi får videre på mange av utgivelsene av denne type musikk. Mange skal starte enten «publikumsvennlig» eller «vekke opp lytteren», med å gjøre noe annet i starten. Men her synes jeg det spennende spillet de åpner med, følger dem hele vegen, og som nesten kan forklares som om Paul Bley tidligste utgivelser var blitt hentet fram igjen i dag, tilsatt lystgass, og koblet tett med den «moderne» improvisasjonsjazzen. Eller man kan, rett og slett, sammenligne triospillet med salige Svein Finnerud Trio med bassisten Bjørnar Andresen og trommeslageren Espen Rud, fra deres velmaktsdager, kanskje.
Uansett. Dette er pianotriomusikk vi ikke hører altfor mye av i dag, i alle fall ikke fra Italia. Vi får tre ytterst kreative musikere som lager jazz i et frittgående og moderne landskap jeg aldri tidligere har hørt fra musikere fra «støvel-landet». Og i de sekvensene hvor kapellmesteren også tar i bruk synthesizer, er det, innimellom, nesten ut som at det er en mutet trompet som har blandet seg inn i det gode selskapet.
Dette er, ut fra mine ører, blitt en ytterst spennende plate fra tre, lekne italienere, som tar 60-tallets frie improvisasjon inn i 2026, og med tradisjonene i bakhodet, serverer de en perfekt utgivelse for «vår tid». Grådig tøft fra tre musikere jeg ikke kjente altfor godt til fra før!
Jan Granlie
Tonino Miano (pianio, synthesizer), Riccardo Grosso (double bass), Andrea Melani (drums)
