Tristan Honsinger (1949–2023) var en amerikansk cellist og improvisator kjent for sin svært uttrykksfulle, teatralske tilnærming til fri improvisasjon. Etter å ha studert klassisk cello i USA, flyttet han til Europa tidlig på 1970-tallet, hvor han ble en sentral skikkelse i frijazz- og eksperimentell musikkscene, spesielt i Amsterdam og senere Berlin. Honsinger samarbeidet med mange ledende improvisatorer, inkludert Derek Bailey, Cecil Taylor og Misha Mengelberg, og var mangeårig medlem av Instant Composers Pool (ICP) Orchestra. Hans opptredener kombinerte musikalsk intensitet med leken historiefortelling, noe som gjorde ham til en av de mest særegne stemmene innen improvisert musikk.
Riuichi Daijo (født 1978) er en Tokyo-basert gitarist og kurator for Permian, et sted dedikert til improvisert musikk. Arbeidene hans utforsker tekstur, stillhet og resonans gjennom utvidede teknikker og ukonvensjonelle stemminger, og skaper en særegen stemme innen moderne improvisasjon. Daijo har samarbeidet med et bredt spekter av internasjonale og japanske artister, og i de senere årene av livet delte han musikalske utvekslinger med Derek Bailey.
Innspillingen av We Met Tomorrow fant sted i 2023, den 16. juni for side A, og to dager senere, den 18. juni for side B, begge på Permian. Førstnevnte var en lukket sesjon, mens sistnevnte var en offentlig konsert.
For den som liker mange av utgivelsene man finner på Instant Composers Pool sine utgivelser, vil finne mye spennende og ytterst eksperimentell musikk på denne utgivelsen. Det starter med «Juxtaposition» i tre dleer, hvor jeg føler det er Honsinger og hans cello som styrer improvisasjonene. Han ligger helt der fremme, med et originalt cellospill som er aggressivt, tidvis vakkert, særlig i de sekvensene hvor det føles som han inviterer inn Daijo. Men Daijo holder litt igjen, men leverer Bailey- og John Russell-inspirert spill, hvor det ikke er det tekniske som har betydning, men hvilke, relativt, få toner som serveres.
Det er kommunikasjonen mellom de to som er det mest spennende. Og når Honsinger legger seg på mer klassisk spill, med lange buestrøk, overlater han føringen til Daijo og han spennende «strengeleik».
På et tidspunkt begynner Honsinger plutselig å snakke høyt, bare for å bli stille nesten umiddelbart. Tankene som holdes tilbake, fosser ut gjennom celloen og skaper en kontinuerlig og dyp strøm av lyd. Det er en stille veltalenhet. Daijos gitar følger med hvor enn den tar dem.
På B-siden føler jeg at gitaren kommer mer i fokus, det er Daijo som får styre i låtene «Stupidity is the right when you’re wrong» og «We Met Tomorrow». Kanskje har det noe å gjøre med at mikrofonoppsettet her er mer fokusert på gitaren, slik at Daijo høres vel så godt som Honsinger, noe som fører til at gitaren og celloen «flettes» bedre sammen, og kommunikasjonen blir enda bedre.
Egentlig skulle man vel trodd at et liveopptak skulle være «dårligere» enn et studioopptak. Men det er ikke tilfellet her. Det kan hende at de to har lyttet til liveopptakene før de gikk i studio, og har rettet opp det de ikke var like fornøyde med.
Men uansett er dette to opptak med improvisert og ytterst fri musikk, i alle fall ikke jeg hører hver dag. Honsinger racer av gårde på celloen og messer, forteller og kommuniserer med den litt mer tilbaketrukne Daijo. Men på de to studiosporene har han lagt fra seg noeav beskjedenheten, som ofte ligger i genene til japanere, og utfordrer Honsinger med (nesten) rocka spill.
Dette er en utgivelse som jeg tror, mest av alt, er beregnet på «menigheten», og de som har fulgt denne musikken over lengre tid. Jeg tror ikke det er noen god idé og servere dette for et uforberedt publikum. Men hadde man hatt muligheten til å høre dette på konsert, så kanskje… Uansett er det et godt og spennende minne etter Tristan Honsinger og hans originale og kreative virke både som en kunstner på egne ben, og i hans teatralske og tidvis også ytterst morsomme settinger med Instant Composers Orchestra.
Jan Granlie
Tristan Honsinger (cello, voice), Riuichi Daijo (guitar)
