Siden han flyttet til New York City i 2018, har bassisten Tyrone Allen II etablert seg som et «generasjonstalent» og en av scenens mest allsidige musikere. Hans karriere, hvor han blant annet ble nevnt i DownBeat Critics Poll i 2024 som Rising Star med Sullivan Fortner Trio, spenner fra de viktigste jazzscenene i hjembyen, internasjonale turneer og som medlem i Broadway-orkesteret. Han har sittet i band med blant andre Terri Lyne Carrington, Jazzmeia Horn, JD Allen og Ralph Peterson.
Som bandleder og komponist utforsker Allen ulike lydlandskap gjennom soloprosjektet sitt TY.000 og Tyrone Allen II Quartet (TAiiQ), og utgivelsen Upward er hans solodebut på plate.
Han har alliert seg med et ban som veksler en del etter hvor de, etter Allens mening, ville passe på de forskjellige komposisjonene, noe som gjør utgivelsen variert, og selv spiller han kontrabass, el-bass, synth-bass og elektronikk, mens han har med en trompeter, tenorsaksofonist, keyboardist, harpist, trommer og en som tar seg av live-effekter.
Ved første gjennomspilling av platen, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Da syntes jeg musikken gled altfor enkelt inn i den store «hopen» av amerikanske band som forsøker å gjøre noe alternativt og originalt, men hvor de havnet i den stor «gryta». Men ved nærmere lytting oppdaget jeg at det skjer mye interessant i komposisjonene. Jeg synes de veldig fort havner i den «spirituelle» delen av den nyere jazzen, som springer litt ut fra musikken til Alice Coltrane, og som har blitt plukket opp av flere av de mest «hippe» jazzmusikerne i USA de senere årene. Med utgangspunkt i det spirituelle, legger de på trommer, ofte med i overkant «skarp» lyd, keyboards a ja 1970-tallet og et litt tungt og fint bass-spill. Og ved å legge inn litt harpe og trompet og tenorsaksofon som mer enn gjerne kunne vært adskillig «røffere i taka», blir dette en utgave av den spirituelle jazzen som jeg, dessverre, ikke klarer å engasjere meg mest i. Det blir, rett og slett, for «snilt» og kontrollert, etter min smak.
Men innimellom hender det at trompet og tenorsaksofon får lov til å styre litt, og da endrer det seg litt til det mer interessante. Bass-spillet er fint hele vegen, stemningen blir overkant melankolsk, og selv om solistene, særlig trompet og tenorsaksofon, gjør så godt de kan med å friske opp stemningen, så blir, dessverre helhetsinntrykket litt for uinteressant for denne lytteren. Mend et kan selvfølgelig skyldes min ører, og ikke musikken.
Jan Granlie
Tyrone Allen II (double bass, electric bass, synth bass, electronics), Aidan Lombard (trumpet), Neta Raanan (tenor saxophone), Lex Korten (keyboards), Samantha Feliciano (harp), Abe Nouri (live effects), Kayvon Gordon (drums)
