Det er ikke ofte vi påtreffer plateutgivelser hvor instrumentsammensetningen er harpe, trombone og cello. Men på denne utgivelsen får vi akkurat det.
Victoria Jordanova er en amerikansk komponist, harpist og mediekunstner, født i 1952 i det tidligere Jugoslavia, og aktiv innen samtidsmusikk, eksperimentell musikk og mediekunst. Arbeidene hennes omfatter samtidsmusikalsk komposisjon, improvisasjon og elektroakustisk musikk. Ifølge New Music Box «har Jordanova et strengt kontrollert fokus i arbeidet sitt, en unik visjon, samtidig som hun blander eksperimentelle teknikker, elektronikk og improvisasjon med sin klassiske musikkutdanning …»
Jérôme Descmps kommer opprinnelig fra Nord-Frankrike, og startet karrieren sin som klassisk trombonist i symfoniorkestre, før han oppdaget improvisert musikk, frijazz og samtidsmusikk. Han var med i to år i de forskjellige utgavene av A.R.F.I (et musikalsk kollektiv i Lyon) sammen med Jean-Luc Cappozzo, Alain Gibert, Patrick Charbonnier, Maurice Merle og Jean Bolcato. Deretter begynte han ved konservatoriet i Fransk Polynesia i Papeete, hvor han har undervist i trombone siden 1999. Etter det kom samarbeid med musikere som Elton Dean, Paul Rutherford, AYO, 4tet SAKAY (Christian Pruvost, Peter Orins og Nicolas Mahieux), duoen Te Ti’ama med Christelle Sery, og duo med sønnen Oscar Descamps. Han blir først og fremst regnet som cellist, men han trakterer også trombone med stor overbevisning. Parallelt med cellospillet utviklet han et musikalsk prosjekt for et svært unge publikum som en del av duetten sin med Christine Vinolo: Les Comptineurs de Tahit, som har utgitt ni album, og som spiller jevnlig for barn, nyfødte og premature babyer på sykehuset på Tahiti.
Denne duoplaten er en helhet som starter med «Introduction» og avslutter med «Final», og i mellom disse får vi sju komposisjoner/improvisasjoner, inkludert «Interlude I», «Interlude II» og «Interlude III». Og det hele starter med dyp trombone over en elektrifisert harpe, og det hele virker nesten litt truende. Trombonen kan nesten høres ut som en tuba, siden den ligger dypt der nede. Men etter hvert som de beveger seg inn det litt frie landskapet, skaper musikken en helt egen spenning som fascinerer.
Og herfra og ut synes jeg de to skaper en eksperimentell og fri stemning som ligger like mye i det samtidsmusikalske som i jazzen. Men å kalle musikken frittgående og sterk, er helt der hvor salt peanuts* elsker musikken.
Det er ikke veldig ofte vi får høre harpespill av dette slaget, som nesten kan høres ut som et preparert piano eller et el.piano, men her fungerer det fint sammen med trombonespillet. I «Interlude I» får vi både harpe, trombone og cello, og musikken nærmer seg (nesten) en slags «programmusikk» innenfor samtidsmusikken, slik vi hørte den i diverse soundtracks i en del filmer fra 1960-tallet. Og det merkelige var at denne formen for samtidsmusikk ofte ble brukt i filmer eller fjernsynsserier for barn, hvor denne musikken hadde passet perfekt.
Min favoritt tror jeg må bli sjettesporet, «Waired Lullaby», som også er platens lengste spor på over åtte minutter. Her blir det både rom og tid til å lage et relativt mektig, lyrisk og spennende samspill som forteller historier man kan lukke øynene og skape selv i det musikalske bildet. Men det er helheten i «verket» som fascinerer mest.
Vi møter to lekne, spennende og interessante musikere som tar den frie musikken inn i sitt eget landskap og lager en spennende instrumentkombinasjon av harpe, trombone og cello. Jeg vet ikke hvor mye av musikken som er avtalt på forhånd, men resultatet er vellykket med to musikere som virkelig har funnet hverandre på denne innspillingen i de to sine hjemmestudioeri 2023 og 2024.
Jan Granlie
Victoria Jardanova (harp), Jérôme Descamps (trombone, cello)
