Gitaristen Wolfgang Muthspiel kommer fra Judenburg, Steiermark i Østerrike. Hans stilistiske mangfold gjorde ham til en ettertraktet jazzmusiker i en rekke prosjekter på slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundre.
Tokyo er hans tredje utgivelse sammen med bassisten Scott Colley og trommeslageren Brian Blade, hvor de tolker komposisjoner av Muthspiel, pluss Keith Jarretts «Lisbon Stomp» og Paul Motians «Abacus» – henholdsvis åpnings- og avslutningssporene. Innspillingen er gjort i oktober 2024 i Studio Dede i Tokyo.
Muthspiel er en gitarist som, særlig i de låtene hvor han spiller elektrisk gitar, føyer seg inn i arven etter flere av de ledende gitaristene fra 1960-tallet som en slags blanding av Jim Hall og Wes Montgomery. Og jeg synes det blir mer personlig i de låtene hvor han plukker fra den akustiske gitaren laget av Jim Redgate.
I åpningssporet, Jarretts «Lisbon Stomp», synes jeg det fungerer prikkfritt i temaet, men at det blir mer problematisk i gitarsoloen. Men når Colley kommer inn med en utmerket bass-solo, synes jeg det bedrer seg. Og etter den synes jeg også gitarspillet glir fint. Og med Blade som sisteskanse blir ingenting feil.
Så følger åtte komposisjoner av Muthspiel, hvor jeg særlig synes det fungerer fint i balladene, og andresporet, «Pradela» er en perle, og her ligger spillestilen til Jim Hall helt opp i dagen. Tredjesporet, «Flight» er akkurat det. En fin flytur over fjell og slettelandskap, slik vi ofte har følt det da vi har sittet høyt oppe blant skyene på veg sørover.
Vi får her en variert og fin plate, hvor bass og trommer legger det meste til rette for gitarspillet. Innimellom synes jeg ikke det «glir» like godt i gitarspillet, men kan ha like mye med Muthspiels spillestil og min litt «sære» oppfattelse av hvordan godt gitarspill skal gjøres. Men hør på den kreative «Roll», eller «Well You Wait» hvor spillet er kreativt og fremragende. Og sistesporet, «Abacus» er omtrent akkurat slik danske Jacob Bro spilte, da han gjorde noen prosjekter med Paul Motian. Eneste ulempen ved dette sistesporet er at det varer altfor kort, for har savner jeg at de har dratt låten nesten ut i det uendelige.
Dette er blitt en variert og fin utgivelse, med et komp du nesten kan sette inn i hvilken som helst sammenheng, og det blir bra musikk ut av det.
Jan Granlie
Wolfgang Muthspiel (guitars), Scott Colley (double bass), Brian Blade (drums)
