«Eit halvt tusenår«
TA:LIK TA287

Et nyere folkemusikkalbum, som absolutt er verdt å ha! Spesielt for dere som har oppdaget facinasjonen med alternative måter å intonere på, som nå når langt utover indre sirkel i folkemusikkmiljøet. Dette albumet gir en god innføring både i alternative intonasjoner og i langeleikens historie.

Det ser ut til å være tradisjon i Valdres for grundig dokumentasjon når man først gir ut et album med langeleik. Elisabeth Kværnes LP fra 1985 hadde et fyldig teksthefte med mye opplysninger både om instrumentet og låttene, som gjorde dette albumet til noe mer enn den strålende konserten albumet også var. Albumet gikk også noen nye veier for langeleiken, med flere spor i samspill med diverse andre instrumenter, noe som ikke hadde vært spesielt vanlig til da.

Ingrid Lingaas Fossums album fortsetter denne tradisjonen med veldokumenterte og nyskapende album for langeleik. Det nyskapende her er ikke å trekke inn andre instrumenter, musikere eller arrangementer, men heller gi oss et mye større bilde av langeleikens eget klanglige og musikalske univers.

For mange er langeleiken i dag ensbetydende med Valdres, og med en standardisert modell med en vanlig durskala. Standardisering av byggemåte og skala var på mange måter et tradisjonsbrudd, som kom til å prege langeleiktradisjonen i over hundre år, og som til tider er blitt kritisert for ensretting av klang og uttrykk. Men vi kan takke denne standardiseringen for at vi i dag har et så vitalt og levende langeleikmiljø: nettopp standardiseringen gjorde det mulig å produsere instrumenter i tilstrekkelig antall og til overkommelig pris. Med samme skalaoppsett åpnet det for samspill, som er både sosialt og trivelig. Ingrids album hadde ikke vært mulig uten denne historien, og nettopp det at hun kan gjøre noe som (i hvert fall for uteforstående) kan sees som et brudd på denne tradisjonen, vitner i mine øyne nettopp om styrken i miljøet i dag.

De fyldige kommentarene starter med en presentasjon av prosjektet, med sideblikk til langeleikens plass i folkemusikkforskningens historie, der den blant annet var gjenstand for den første doktorgraden i musikkvitenskap med tilknytning til folkemusikk. Erik Eggens avhandling, Skalastudier, fra 1923 forsøkte å finne system i skalaene på 32 langeleiker. Eggens arbeid ble fortsatt av Eivind Groven, og senere Reidar Sevåg, med hver sine forklaringer på variasjon og mangfold. Ingrid lander på Sevågs observasjon at «det ikkje kan ha vore ei felles oppfatning av ein «riktig» tonalitet som alle prøvde å finne fram til». For eksempel var faktisk alle langeleikene Egggen studerte ulike. Det er nettopp dette mangfoldet vi får møte på dette albumet. Noen av skalaene vil være fremmede for mange i dag; noen vil kanskje synes det låter surt — slik mange av de tidlige innsamlerne av folkemusikk også synes — mange av oss andre vil glede oss over at dette mangfoldet igjen kan høres.

Men Ingrid har mer på hjertet enn å vise det tonale mangfoldet. Variasjonene i konstruksjon, hvordan kassen er klaget, hvordan notene er konstruert, hvordan strengeoppsettet er, påvirker både klang og spilleteknikk, kort sagt, hele det musikalske uttrykket. Ingrid kommenterer også noen av de utfordringene dette gir, i forhold til det å holde seg til ett enkelt instrument.

Kommentarene videre er ordnet etter langeleiker, og hver av de 13 leikene som brukes blir godt beskrevet. Det samme blir låttene. Til sammen er tekstheftet et verdifullt tilskudd til langeleiklitteraturen!

Ola Brenno er sitert i Bygdebok for Valdres: «Ein gong eg spelte på Tonsåsen sanatorium, var det ein kandidat Bjerke som vølte på knottane på langeleiken min, så han fekk den vanlege skala. Men då fekk eg ikkje låttane til som dei skulle vera.» Ingrid har fått knottene på plass igjen. Og samtidig viser hun oss hvor mange plasser de kan stå på!

Med så mange interessante opplysninger, og med et så variert oppsett av instrumenter, er det lett å glemme å kommentere at det faktisk også er langeleikspill på høyt nivå. Selv om Ingrid antyder at det kan være utfordrende med de mange ulike fysiske utformingene av instrumentene, låter det uanstrengt og friskt.

Som vanlig når Tor Magne Hallibakken har noe med lyden å gjøre, klinger det strålende.
Elisabeths album fra 1985 fikk Spellemann. Det bør også Ingrid få!

En versjon av denne teksten stod. først på trykk i Magasinet Folkemusikk 4/2024.

Tellef Kvifte

Ingrid Lingaas Fossum (langeleik)