Hermeto Pascoal ble født den 22. juni 1936, og forlot det jordiske den 13. september 2025, 89 år gammel.
Han kom fra det nordøstlige Brasil, i et område som manglet elektrisitet. Han lærte å spille trekkspill av faren og øvde i timevis innendørs, da han, født med albinisme, ikke var i stand til å jobbe ute på gården med resten av familien. Fra en tidlig alder spilte han knappetrekkspill, og som åtteåring begynte han å spille fløyte. Han var et selvlært vidunderbarn.
Da han var elleve år gammel, begynte han å spille i forskjellige grupper sammen med broren sin (Jose Neto Pascoal) og faren (Pascoal José da Costa). Han og familien flyttet til Recife i 1950, hvor han begynte å spille i noen grupper der som senere fikk spilletid på radio, og i 1960 plukket han opp saksofonen og opprettet gruppen Som Quatro.
Den virkelige karrieren startet i 1964, da han var med på flere brasilianske innspillinger sammen med relativt ukjente grupper. Dette var plater med artister som blant andre Edu Lobo, Elis Regina og Cesar Camargo Mariano, som var med på å starte nye, innflytelsesrike retninger innen brasiliansk jazz etter bossa nova.
I 1966 spilte han i Sambrasa Trio, med Airto Moreira og Humberto Clayber, som bare ut ett album, Em Som Maior. Så ble han med i Trio Novo (Airto Moreira, Heraldo do Monte, Theo de Barros), og i 1967 ga gruppen, omdøpt til Quarteto Novo, ut et album som startet en lang karriere for Pascoal og Moreira. Pascoal ble deretter med i den mangefasetterte gruppen Brazilian Octopus.
Pascoal ble lagt merke til internasjonalt da han var med på Miles Davis’ album Live-Evil fra 1971, hvor han var med på tre låter, som han også sto som komponist for. Davis skal angivelig ha kalt Pascoal «den mest imponerende musikeren i verden». Senere samarbeidet han med de brasilianske musikerne Airto Moreira og Flora Purim.
Fra slutten av 1970-tallet og utover har han stort sett ledet sine egne grupper, som spilte på mange av de store jazzfestivalene, så som Montreux Jazz Festival i 1979. Pascoal, som ble kjent som o Bruxo (trollmannen), lagde ofte musikk med ukonvensjonelle gjenstander som tekanner, barneleker og dyr, samt keyboards, knapptrekkspill, melodika, saksofoner, gitarer, fløyter, stemmer og diverse messing- og folkeinstrumenter.
Han brukte naturen som grunnlag for komposisjonene sine, som i «Música da Lagoa», der musikerne bobler vann og spiller glassflasker og fløyter mens de er nedsenket i en lagune. En brasiliansk TV-sending fra 1999 viste ham solo hvor han sang i en kopp med munnen delvis nedsenket i vann. Folkemusikk fra landsbygda i Brasil er en annen viktig innflytelse i arbeidet hans. Mellom 1996 og 1997 jobbet han med et bokprosjekt kalt Calendário do Som, som inneholder en sang for hver dag i året, inkludert 29. februar, slik at alle skulle ha en sang til bursdagen sin.
Han var gift med Ilza da Silva, som han dedikerte mange komposisjoner til, fra 1954 til hennes død i 2000. De hadde seks barn, Jorge, Fábio, Flávia, Fátima, Fabiula og Flávio, og mange barnebarn. Han var senere gift med Aline Morena fra 2003 til 2016, mens han bodde i Curitiba, Paraná, Brasil. Han har siden returnert til Jabour-nabolaget i Bangu, Rio de Janeiro, hvor han tilbrakte mye av tiden sin med å komponere, øve og være vertskap for musikere fra hele verden.
I 2019 vant albumet hans Hermeto Pascoal e Sua Visão Original do Forró Latin Grammy Award for beste portugisiskspråklige Roots Album.
Hermeto Pascoal turnerte flittig helt fram til sin død. Og siste gang han vvar i Norge, var under Oslo jazzfestival i august i år.
Jan Granlie
