Den amerikanske pianisten Matthew Shipp har, de senere årene, fremstått som en av våre favoritter innenfor pianojazzen, både som soloartist og på trio. Han er født den 7. desember 1960, og vokste opp i Wilmington, Delaware. Hans mor var en venn av trompetisten Clifford Brown, og han begynte å spille piano da han var fem år gammel. Shipp ble tidlig sterkt tiltrukket av jazz, men spilte også i rockegrupper mens han gikk på videregående. Han gikk på University of Delaware i «et par år» før han droppet ut. Han valgte i stedet å bo hos foreldrene og fokusere på å øve, selv om han ofte reiste til Philadelphia for å gjøre spillejobber som cocktailpianist og for å studere med Dennis Sandole, som Shipp har nevnt som en viktig rolle i utviklingen av hans spill.
Han tilbrakte senere et år ved New England Conservatory of Music, hvor han studerte med saksofonisten og komponisten Joe Maneri, men droppet igjen ut uten å fullføre noen grad. Han flyttet i stedet til New York i 1984 og har vært veldig aktiv på jazzscenen i byen siden tidlig på 1990-tallet, og har dukket opp ei røys av album som leder, sidemann eller produsent. (Før Shipp gikk over til å spille musikk på heltid, jobbet han i en bokhandel som assisterende leder. Han fikk sparken, og reagerte med å kaste bøker på sjefen sin, og han bestemte seg for at han ikke lenger ville ha en dagjobb.
Han var i utgangspunktet mest aktiv innen frijazz, men har siden utvidet sin kunst, spesielt med å utforske musikk som berører moderne klassisk, hiphop og elektronika. Han har spilt med David S. Ware Quartet, som hadde stor invirkning både på han og flere av de musikerne han har spilt mee siden, blant annet bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake.
Han har gjort en rekke innspillinger i eget navn, sammen med medmusikanter som Frode Gjerstad, Rob Brown, William Parker, Whit Dickey, Roscoe Mitchell, Mat Maneri, Joe Morris, Susie Ibarra, Roy Campell, Daniel Carter, Wadada Leo Smith, Gerald Cleaver, Joe McPhee, Marshall Allen og Hamid Drake, for å nevne noen få, og han har medvirket på plater under ledelse av blant andre David S. Ware, Roscoe Mitchell, Ivo Perelmann og Jemeel Mondoc.
På den nye platen møter vi den dyktige og aktive pianisten sammen med bassisten Michael Bisio og trommeslageren Newman Taylor Baker. Innspillingen er gjort den 2. august 2023 i Park West Studios, og vi får åtte komposisjoner, og de starter med «Primal Poem». Og herfra og ut er dette en nydelig trio-session, hvor Shipps fine pianospill fungerer strålende sammen med de to andre musikerne, spesielt kanskje bass-spillet til Michael Bisio.
Den første komposisjonen er litt melankolsk i stemningen, men med et optimistisk og med et slags håp om at ting vil bli bedre. En låt som føles veldig komponert, før vi får den fine «Sea Song», som åpner med vispestemning fra trommene, før Shipp og Bisio kommer inn. Det føles nesten som at dette er en annen versjon av åpningen, men hvor de går lenger «ut» i det improvisatoriske, og hvor de forteller enda klarere at verden ikke er helt slik de forestiller seg at den skal være. Løst og fint trommespill, og nesten bastant og pågående bass- og pianospill.
Så følger «The Function» med en deilig og tung bassintro, før vi nesten får et pianospill langt inne på Thelonious Monks «banehalvdel». Pianospillet er nydelig, pågående og deilig, over et lekent trommespill og en bastant og tung bass. Kanskje noe av det fineste jeg har hørt fra Shipp på en god stund. «Non Circle» starter med lekne trommer over fine basskommentarer, før en leken Shipp kommer inn med derilig og frittgående pianospill som sitter «rett i sikringsboksen». «Tone IQ» er en relativt kort ballade, hvor de tar seg god tid med hver tone, før de er over i «Brain System», som på en relativt dramatisk måte tar oss(nesten) inn i det klassiske med strykebass og tungt piano, mens «Brain Work» er en mer leken sak, hvor Shipp igjen imponerer med frapperende pianospill, og hhvor han virkelig beviser hvilken eminent pianist og improvisator han er.
Så avslutter de med «Coherent System», en etterenksom og nydelig låt, som får oss til å senke skuldrene og filosofere over den verdenen vi lever i, og at det i et land hvor Donald Trump er i ferd med å kunne bli gjenvalgt som president, finnes kunstnere som går stikk motsatt vei av den «tullingen» mange vil ha til president.
For det er dette som er den jazzen man skal sette av tid til. Dette er musikk som gjør noe med deg som person, kun ved hjelp av en eminent og fantastisk pianist, en likemann på bass og en solid veteran bak trommene, som får lov til å leke som et barn i sandkassen.
En deilig plate som setter jazzskapet solid på plass!
Jan Granlie
Matthew Shipp (piano), Michael Bisio (bass), Newman Taylor Baker (drums)
