Bassisten Tabea Kind ble født i 1999, og vokste opp i Karlsruhe, og studerte fra 2017-2022 musikkpedagogikk i Freiburg hos Dieter Ilg, Ralf Schmid og Filipa Gojo. Under studiene hadde hun en utveksling hun utveksling til Bern, hvor hun studerte hos Patrice Moret og Django Bates. Siden 2022 fortseatte hun studiene med et masterprogram i Basel med Larry Grenadier, Bänz Oester og Jeff Ballard. Hun er en del av flere ensembler i Sveits og Tyskland som EDNA, Baptiste Stanek Trio, Blau Salvatge og Bundesjugendjazzorchester (BuJazzO), og siden juni 2023 har hun vært en del av Gutenberg Jazz Collective.
På Fragments møter vi henne sammen med pianisten Catherine Tang og pianisten Lucas Zibulski, og vi får åtte, «lyriske stykker» av Kind. For hele veien er dette lyrisk og vakker triojazz fra tre musikere som før jeg begynte å sjekke dem ut på internettet, var totalt ukjente for meg.
Pianisten Catherine Tang er av samme årgang som Kind, og er en sveitsisk jazzpianist med serbisk mor og kinesisk far.
Hennes musikalske reise har sitt utspring fra en mangfoldig og mangefasettert bakgrunn som spenner over jazz, samtidsmusikk og klassisk musikk. Som en allsidig artist har hun navigert gjennom ulike musikalske landskap, og bidratt med sin del til den sveitsiske jazzscenen. Og trommeslageren Lucas Zibulski er en annen, relativt ung trommeslager, som blir mye brukt som samarbeidspartner i forskjellige musikalske sammenhenger i Sveits.
Her starter de med den fine «Ostinato», hvor den litt heftige åpningen, lover noe helt annet enn det vi får på resten av platen. Men det er kun åpningstakten. For deretter, til de avslutter med «Graureiher», er dette nydelig, lyrisk og neddempet triojazz med det fine pianospillet i front. Hele veien er dette nydelig musikk, som stundom tenderer til det minimalistiske, særlig i pianospillet. Men med det (nesten) minimalistiske pianospillet og det mer pågående bass- og trommespillet, får vi fine låter hvor noen av jazzhistoriens mest interessante pianister dukker opp i bakhodet. Her kan man fornemme både Steve Kuhn og Paul Bley, men kanskje aller mest tonespråket til Bill Evans. Men også skandinaviske pianister dukker opp i bakhodet, som for eksempel Tord Gustavsen og Helge Lien.
Kind har skrevet fine komposisjoner, hvor Tangs nydelige og tilbakelente pianospill fører an, men med bassen som den som styrer «skuta». Hun har en fn tone i bassen, og spillet hennes er deilig å lytte til. Og bak får vi relativt «lekent», men presist trommespill, omtrent som det vi får fra Audun Kleive i Eyolf Dales utmerkede trio.
Dette er en form for jazz som alltid får meg i godt humør. Dette er musikk som gjennomgående er melankolsk, men som allikevel går rett inn i sjela og blir der lenge etter at platen er avsluttet. Det er det nydelige pianospillet, som nesten like gjerne kunne vært gjort av en klassisk utøver med minst en fot i jazzen, kombinert med et bass-spill som glitrer gjennom hele platen, hør på tredjesporet «Haze» og sjettesporet «Uninvolved», og et fint og lekent trommespill som er med på å fullende en plate som raskt er blitt en favoritt.
Jan Granlie
Tabea Kind (bass), Catherine Tang (piano), Lucas Zibulski (drums)
