FØRDEFESTIVALEN FREDAG 4. JULI 2025, DAG 2: Kollega Hauknes skriver i sin rapport fra onsdagens Kongsberg jazzfestival, om sommerværet i gruvebyen. Om å vandre ut i sommernatta, og jeg ser for meg Kongsberg på sitt beste. Jo da, det er sommervær her på Vestlandet også. Men, stort sett, ett helt annet sommervær enn på østsiden av langfjella. Her kan det være sol i ene øyeblikket, før det «bøtter ned» i neste. Så her er det bare å ha regnfrakken klar, for det hjelper lite med paraply når det virkelig setter i gang her vest. Og det gjør det! Hele tiden! Og regnet daler ikke ned som de første snøfillene i dagene før jul. Nei, her kommer regnet gjerne sammen med sterk vind. Og når vinden kommer inn Førdefjorden eller ned fjellveggene som omgir tre sider av denne merkelige byen, og treffer oss midt i trynet, der vi forsøker å komme oss fra for eksempel Førdehuset og tilbake til hotellet, oppleves det en smule problematisk, og det er kun en skikkelig «festival-burka» som gjelder.
Med full støtte til Palestina
Vi startet fredagen med formiddagskonsert med fiolinisten Inger Hannisdal og hennes ensemble. I går avsluttet hun sin avdeling på åpningskonserten med å vise fram en plakat med teksten «Trekk oljefondet ut av okkupasjon og apartheid». Vi kunne ikke vært mer enige.
Hannisdal er født i 1991, er fiolinist og komponist, med en bachelor innen Midtøsten- og Middelhavsstudier fra Sciences Po i Paris, hvor hun studerte fra 2012 til 2015. Deretter studerte hun arabisk musikk ved Université Antonine i Libanon fra 2016 til 2019. Debutalbumet North South East West kom i 2022 hvor hun kombinerer arabisk og norsk folkemusikk med jazz og samtidsmusikk. For komposisjonene til albumet vant hun Spellemannsprisen i 2022 i klassen TONOs komponistpris. Senere kom soloalbumet Free Folk, og begge albumene fikk utmerket omtale på salt peanuts*.
Bandet hennes består av de samme musikerne som på debutalbumet, med henne selv på fiolin, Frode Haltli på accordeon, Khalid Laaouam på altsaksofon og perkusjon, Adrian Myhr på bass og Michaela Antalová på trommer.
Jeg har, helt siden jeg hørte Hannisdal første gang, hatt stor sans for hennes blanding av folkemusikk fra Midt-Østen, Balkan og Norge. Hun er en kreativ kraft med både såre komposisjoner og spill, og en «kruttønne» når det trengs. Hun blander forskjellige musikalske kulturer som om hun skulle lage en matrett med mange smaker og farger. Og med å ha Frode Haltli i bandet, får hun en musikalsk støtte og assistanse som er fremragende. Haltli er en luring, gjennom hele konserten har han et lurt smil på lur, og legger inn elementer som passer perfekt til de stemningene Hannisdal legger opp til. I tillegg liker jeg Myhr sitt bass-spill. Han har de senere årene blitt en av de viktige bassistene i musikken som befinner seg i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk, og han blir et fint bindeledd mellom de enkelte musikerne. Men jeg har litt problemer med trommespillet til Antalová og altsaksofonspillet til Laaouam. Laaouam har den typiske Midt-Østern-tonen i hornet som jeg ikke helt får til å like. Og under konserten i dag satt jeg og tenkte på hva for eksempel Rolf Erik Nystrøm kunne ha bidratt med her. I tillegg ville jeg hatt for eksempel Helge Andreas Norbakken og hans kreative og eminente perkusjonsspill inn i dette prosjektet. Anthalová spiller mye med visper og er mye nærmere jazzen i uttrykket enn det Hannisdal legger opp til. Og med den utstrakte vispebruken kommer hun altfor dårlig fram i lydbildet.
Vi fikk mye musikk fra debutplaten pluss noen nye komposisjoner. Og jeg syntes det ble litt for sprikende til at jeg vil gi det topp karakter. Dyktige musikere, fine komposisjoner, men litt for sprikende musikalsk til at jeg helt falt for det de fremførte. Dessverre.
Vakkert og gripende fra Mali
Så var det tid for å komme seg inn i den fine Larris Scene, på Scandic Sunnfjord Hotell & Spa, som det så fint kalles. Her skulle vi få et gjenhør med trioen som imponerte meg mest på gårsdagens åpningskonsert. Trio de Kali består av Fode Lassana Diabate på balafon, vokalisten Hawa Kasse Mady Diabaté og Madou Kouyate på ngoni, alle tre med etternavn det lukter flere generasjoner musikkhistorie av.
De er tre fremragende musikere fra Mande-kulturen i det sørlige Mali, og som kommer fra en lang rekke fremtredende grioter (arvelige musikere). Trioen har som mål å gi en moderne vri til gamle og forsømte folketoner fra hjemlandet. Hawa Kasse Mady Diabaté er datter av den legendariske Kasse Mady Diabaté, og har en av de fineste griot-stemmene i Mali, og har blitt sammenlignet (av noen) med Mahalia Jackson. Hjemme opptrer hun hovedsakelig på bryllupsfester, og synger på fester holdt i gatene i Bamako (stedet hvor de fleste musikere i Mali lever og bor).
Det mest karakteristiske trekket ved trioen er balafonen, og Fode Lassana Diabaté, som tidligere var å høre med band som Afrocubism og Toumani Diabatés Symmetric Orchestra, er en av Malis beste musikere. Med kaskadepregede, musikalske linjer, perkussive riff og summende kalebasslyder, bringer han inn kjente elementer i mange malisiske ensembler, men her er balafonen for første gang hovedinstrumentet.
Det yngste medlemmet av trioen er ngoni-spilleren Mamadou Kouyaté – den eldste sønnen til verdenskjente Bassekou Kouyaté. Han er fortsatt i 20-årene og er en av Malis mest kreative musikere av den nye generasjonen.
Trioen ble dannet sent i 2012, men de har allerede spilt på en BBC Prom, i Theatre de la Ville i Paris og på London Jazz Festival, og de har, til og med, spilt med det norske Kringkastingsorkesteret. De ble dannet spesielt for å utvikle et prosjekt med amerikanske Kronos Quartet, og David Harrington fra denne kvartetten, beskriver det som «et av de vakreste samarbeidene Kronos har hatt i løpet av våre første 40 år».
Og nå sto de på scenen på Larris Scene, midt mellom fjellene på Vestlandet. Og om været utenfor vekslet fra regn til litt mindre regn, var det varmt og godt inne på Larris Scene.
Veldig ofte når jeg hører musikk fra Vest-Afrika, føler jeg at musikerne gjentar seg selv, eller (nesten) starter på nytt etter mellom 15 og 30 minutter. Men her holdt de tre oss i ånde i en god time, og jeg ble ikke lei ett sekund. For Fode Lassana Diabaté sitt balafon-spill tok meg med på en varm og deilig reise inn i ørkenen og til folket som, tross mye politisk uro i form av korrupsjon, forfølgelse og problemer, er et lykkelig folk som elsker sin musikk.
Festivalens høydepunkt til nå for undertegnede!
Rocka benju
Rolling Stones-gitaristen Keith Richards ble født den 18. desember 1943, og er dermed inne i sitt 82. år. Så gammel er riktignok ikke den pakistanske benjo-spilleren Ustad Noor Bakhsh (hovedbildet). Men han nærmer seg 80 med stormskritt. Men det var det ingen som kunne merke på konserten han gjorde sammen med Doshhambay og Daniel Ahmed denne ettermiddagen. Begge kompet han på damboora – en slags akustisk gitar som kun er der for å holde rytmen og legge bakgrunnen for Ustad Noor Bakgsh sitt spill på benjoen.
Benjo er et strengeinstrument fra området rundt Balutsjistan. Området ligger mellom Pakistan, Iran og Afghanistan, og i den versjonen av instrumentet vi fikk servert i går og i dag, var den elektriske utgaven. I går omtalte jeg den som en slags nyckelharpe eller hurdy-gurdy. Og grunnen til at jeg trekker inn den evigvarende Stones-gitaristen er at det finnes klare likhetstrekk mellom Keith Richards og Ustad Noor Bakgsh, For hans benjo kunne (nesten) høres ut som en skikkelig og rocka el.gitar, som låt nesten slik, for eksempel Keith Richards, Jimi Hendrix eller andre «tøffinger med øks» kunne traktert den.
At en mann på snart 80 sitter i lotusstilling med «øksa» på fanget, og raser av gårde med energisk og strålende spill, kun assistert av to «rytmegitarister», og at de sammen kan skape et slikt «kok» er formidabelt. Nok et høydepunkt!
Finsk depresjon er oppskrytt
I Norge tror man at alle finner er depressive nesten til det selvutslettende. Vi hører om statistikker som setter finnene på topp på alle selvmordsstatistikker, og om de ikke drikker seg i hjel eller avslutter livet på egen hånd, så er det enten kjærringa, naboen eller elskeren til kjærringa som har skylden.
Som mangeårig venn av det finske folket og deres viderverdigheter, har jeg lenge forsøkt å motbevise statistikkene om at det finske folk er et genetisk, depressivt folkeferd. Og i kveld, nok en gang inne på Lorris Scene, fikk publikunnet på Førdefestivalen også oppdage at den påståtte depresjonen er en myte.
Etter mange år på Tampere Jazz Happening, har jeg opplevd et varmt folkeslag, som er rause, humoristiske og som samtidig er ytterst kreative og kommer ofte opp med utmerkede ideer.
På scenen, som første del av kveldens nattkonsert, satt trekkspilleren Antti Paalanen, en utøver som i programmet omtales som «den galne trekkspelaren frå Finland, som tek scena med ei eksplosiv blanding av tradisjonell finsk folkemusikk, elektroniske danserytmar og rå sibirsk strupesong. Paalanen trampar, brummar og skrik seg gjennom eit lydbilde du kjenner rytmen av heilt inn i margen». Den galne trekkspelaren frå Finland? Jeg vil gjøre programtekstforfatteren oppmerksom på at det finnes en annen trekkspiller i Finland som har «moonet» for Dronning Sonja! Og dit tror jeg aldri Paalanen kommer, selv om han kanskje har hatt lyst. Og ikke nok med at han gjorde det, men han skryter av det, på en humoristisk måte i tillegg.
Her satt Paqalonen midt på scenen, med sin torader (tror jeg det var), og det eneste i tillegg til mikrofon, var en slags rytmeboks i form av en liten treboks som han brukte høyre fot på for å holde takten, og for å få i gang dansefoten. Lydmannen hadde gitt han en lyd i sangmikrofonen som ga han et (nesten) Tom Waits-aktig vokalt uttrykk, og med sin sibirske strupesang, fikk han i løpet av første intro publikum i ekstase på dansegulvet.
Hvis du kan tenke deg en kombinasjon av spillet til trekkspilleren Kimmo Pojonen og vokalen, galskapen og humoren til M. A. Numminen, så nærmer du deg kanskje Paalanen.
Dette kunne endt med en dansegulvkatastrofe av de skjeldne, med beinbrudd, velting av glass med overpriset øl, og gråt og tenners gnissel. Men på en folk- og verdensmusikkfestival kan folk «tråkke trinn» med stil. Og på det trange dansegulvet smøg de unge damene seg sammen med unge og eldre herrer, med og uten relativt høy promille, som om de aldri hadde gjort noe annet. Og for en som er mest bevandret ut i jazzfestivaler, ble dette i utgangspunktet en skrekkopplevelse, men som, etter hvert, gled over i pur fryd og glede.
Men var dette kun publikumsfrieri og finsk humor på sitt mest beste? Ja, jeg vil si det. For etter at han hadde vist fram alt han kunne – strupesang, hyl og skrik, masse humor og helt ok spill på «flenga», ble det hele noe som opplevdes på samme måte som når du har spilt gjennom en side på en vinyl, og ikke orker å reise deg opp fra godstolen for å snu plata. Den «tikker og går» innerst ved etiketten helt til du tar affære og får stanset «rundgangen».
Det tok omtrent en halv time, før, i alle fall jeg, avslørte den gode finnen. Men det var det nesten ingen andre som merket, og Paalanen forsatte til de dansene massenes store glede. Og hvis det er dette som skal til for å få folk til å elske trekkspillmusikk, så er det greit for meg. Og like greit er det for meg, om en slik konsert er med på å avlive en del myter om det finske folks hang til dyp depresjon og tung medisinering.
Og de første 30 minuttene var ustyrtelig morsomme!
Og da jeg snek meg ubemerket ut av lokalet, jeg hadde tross alt på meg t-skjorte med Tampere Jazz Happening på brystet, var det «full gang i den», som det heter i Danmark. Og om den gode finnen ikke har overlatt scenen til nattens andre band, ungarske Besh o droM, så holder han vel fremdeles på med sitt trekkspill og sin sibirske strupesang.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av festivalen)
Inger Hannisdal Ensemble
Fode Lassana Diabaté
Hawa Kasse Mady Diabaté
Antti Paalonen
Finsk depresjon i Førde
