MAIJAZZ, STAVANGER, DAG 3, 7. MAI 2026: Også på tredje dag av årets Maijazz, var det kun tre konserter (pluss en uannonsert jam ledet av byens jazzstudenter). Den sure vinden vi opplevde utendørs i går, hadde roet seg litt, solen viste seg, så det var mer enn levelig å vandre rundt i sentrum før vi måtte forberede oss på kveldens konserter.
Svensk libretto
Den svenske bassisten Lars Danielsson, har lenge vært en markant størrelse på den svenske og europeiske jazzscenen, innenfor den mer «streite» og lyriske delen av sjangeren. Sist Lars Danielsson var på Maijazz med sitt Liberetto band, i 2015, skrev Stavanger Aftenblad «en av det beste åpningskonserter noen gang på festivalen». I år har jeg trålet den digitale utgaven av lokalavisen, men foreløpig ikke ett eneste ord om Maijazz å spore!
Han er inspirert av danske Nils-Henning Ørsted Pedersen, og i likhet med Ørsted Pedersen, vendte han seg tidlig mot jazzen og ble raskt en ettertraktet samarbeidspartner for en rekke internasjonale jazzstjerner.
Men Danielsson har aldri nøyd seg med en akkompagnerende rolle. Han har alltid vært en skapende komponist, og tilhører en gruppe bassister som også har markert seg som viktige bandledere.
På mange måter fant Danielsson essensen av sine mangfoldige uttrykksformer i 2012 – og også det rette navnet på dem: Liberetto. Ordet «beskriver en bestemt stemning der jeg ønsker å utvikle musikken min», sier han. «Det bygger videre på de tidligere albumene mine – også språklig, med referansen til klassisk musikk.» Albumet Liberetto, med den armenske pianisten Tigran Hamasyan, Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.)-trommeslager Magnus Öström, den britiske gitaristen John Parricelli og trompetisten Arve Henriksen, «fant en ny balanse mellom jazz, klassisk musikk, pop og europeisk folkemusikk. Samtidig åpnet det for nye måter å bruke kompositoriske prosesser og dramaturgi i jazz. Prosjektet ble så vellykket at det fortsetter den dag i dag», som det står i programteksten.
Ifølge internettet er libretto (italiensk for «liten bok») «læreboken» eller manuskriptet til et større musikalsk verk, spesielt i operaer, operetter, oratorier og musikaler. Den inneholder dialog, arier og tekster som forteller historien. Forfatteren av en libretto kalles en librettist.
Til Maijazz kom «librettisten» Lars Danielsson med en kvartett med Öström og Parricelli, pluss den fransk-karibiske pianisten Grégory Privat.
Dette er fire musikere man finner i stallen til det tyske plateselskapet ACT, hvor platedirektør Siggie Loch har tatt opp «konkurransen» med Manfred Eichers ECM, men med annerledes, musikalsk fokus. Og jeg er overbevist at dette er en kvartett som kommer til å figurere på en rekke jazzfestivaler framover, der hvor ACT sin «stil» er regjerende.
Jeg har, personlig, aldri vært en stor tilhengeren av den musikken som kommer fra selskapet. Og denne kvartetten kan, nesten, se og høres ut som om den er satt sammen av Loch akkurat med dette formålet. Jeg har alltid hatt stor sans for de to svenskene i bandet, Öström og Danielsson. Öströms medvirkning i e.s.t., og Danielsson for en rekke plater og medvirkning i en rekke andre musikalske prosjekter, hvor han både er med som bassist og cellist. Danielsson er en drivende dyktig utøver, og hans komponistegenskaper er fremragende. Privat og Paricelli kjenner jeg ikke så godt til fra tidligere, men det er ingen tvil om at de er dyktige musikere. Men det er noe med disse fire sammen som, etter relativt kort tid, fikk meg til å miste det helt store engasjementet denne kvelden.
Komposisjonene blir relativt «like» i uttrykket, og soloene, særlig fra de to «ikke-svenskene», ble forutsigbare og litt uinteressante. Men selv om musikken ikke ble like «lyrsik» som jeg hadde forstilt meg, så ble ikke dette en «höjdare» for meg denne torsdagen. (JG)
Nesset-gutten i fyr og flamme
Det er ikke ofte jeg har vært på konsert de senere årene med saksofon-fenomenet, Marius Neset (hovedbildet), fra Os, fire timers kjøring nordover fra Stavanger mot Bergen, inkludert et par, nydelige fergereiser. Men denne kvelden var det min tur til å «få et spark i ræven» av saksofonisten og hans band bestående av den britiske keyboardisten Elliot Galvin, den britiske bassisten Conor Chaplin og Nesets mangeårige samarbeidspartnere, de to svenskene, Anton Eger på trommer og Magnus Hjorth på trommer.
I 2025 slapp han sitt seneste album Cabaret, som ifølge programteksten er «en personlig reise gjennom musikalske stilarter fra hele verden, innspilt på en øy i Atlanterhavet med hans nærmeste musikalske partnere. Sammen skaper de moderne samtidsfusion med røtter i jazz, men med inspirasjon fra mange sjangre og kulturer. Musikken er rytmisk avansert, leken og rik på kontraster – og hvert live-sett blir unikt».
Jeg har alltid vært litt skeptisk til Nesets mange «sprint»-distanser på tenor- og sopransaksofon. Helt fra jeg hørte bandet Jazzkamikaze, jeg tror første møte var på jazzfestivalen i Rochchester, helt nord i staten New York, på begynnelsen av 2000-tallet, har Neset framstått som en solid arvtager etter saksofonlegenden Michael Brecker. Men de senere årene har han gått «videre» og utvidet sitt spill til å inneholde mye mer enn det. Blant annet har han laget et verk for fløyte og symfoniorkester, som skiller han fra «sprint»-distansen.
Hvis du kan tenke deg Chick Coreas band Return to Forever, koblet med Michel Brecker, Jazzkamikaze og litt Joe Zawinul Syndicate, så er du ikke så langt unna det bandet servert i Fiskepiren i går kveld. Energisk og medrivende musikk fra første til, nesten, siste tone, med et band som, hver gang, leverer «varene» for et publikum som virkelig elsker denne musikken. Og uansett hvor skeptisk jeg var i utgangspunktet, det blir lett litt stressende med all denne energien, så kunne jeg ikke annet enn å «gi meg over» av det de leverte.
En ting er Nesets utrolig drivende spill, hvor tonene fra sopran- og tenorsaksofonen ikke drysset over oss, men blir kastet over oss og rundt i lokalet, som var det det siste Neset skulle gjøre. Men nesten like imponert ble jeg av de andre musikerne. Magnus Hjort er en pianist som ofte tar musikken litt ned, bygger opp sine soloer slik «læreboka» forteller han skal gjøre, før soloene eksploderer i fint og energisk spill. Bak på scenen legger Elliot Galvin sitt keyboardspill tett på pianoet, slik at dette blir en kraftfull symbiose av noe Joe Zawinul godt kunne ha levert. Men den som virkelig får bandet til å koke, er trommespillet til Anton Eger.
Det finnes en rekke utmerkede trommeslagere i jazzhistorien. Og mange som har energi som drivkraft. Og det Eger serverte denne kvelden kunne ha tatt seg av kraftbehovet for en hel by i lang tid. Glem havkraft, vindkraft og utbygging av atomkraftverk. Det er bare å koble Anton Eger til strømnettet, og det framtidige kraftbehovet er dekket i lang tid framover. For mer energisk trommespill går det år og dag mellom hver gang man hører.
Vi fikk servert musikken fra deres Cabaret-utgivelse, pluss mye annet, blant annet en duosekvens med Hjorth, fra Nesets verk for fløyte og symfoni-orkester, og den usigelig, vakre balladen «Song for Maja» fra Cabaret-utgivelsen, pluss et hav av fantastiske komposisjoner, som ble servert på absolutt beste måte. Og jeg tror ikke det var en eneste i publikum som gikk derfra uten at de hadde fått ladet opp batteriene solid før resten av Maijazz. Rett og slett en fantastisk konsert! (JG)
Kill your darlings
Delvon Lamarr (hammondorgel), Brice Calvin (gitar) og Ashley Ickes (trommer) skulle skapa fest på lokalet på Spor 5, med soul-jazz og r&b, kunne programmet lova. Det blei eit gjenhøyr med 40-50 år gamal amerikansk underhaldningsmusikk.
«Kill your darlings» er eit skriveråd som blir tillagt den amerikanske forfattaren William Faulkner, men har eigentleg opphav i boka On The Art of Writing (1916) av den engelske forfattaren og litteraturkritikaren Arthur Quiller-Couch. Kort sagt går skriverådet ut på å stryka ein del formuleringar og setningar som ein er spesielt glad i, til bate for heilskapen. Lamarr har aldri høyrt om dette skriverådet eller at det lar seg overføra til musikken. Aldri har eg registrert fleire «darlings», og det var tydelegvis ikkje skotpremie på ein einaste. Konserten som varte i to timar, var mest ein time for lang. Konserten var grense- og retningslaust. Ja, sjeldan har eg høyrt nokon gå seg vill i eigen virtuositet som Lamarr.
Konserten hadde avgjort sine augneblinkar, og det var kjekt å høyra den Bernard Purdie-inspirerte trommeslagaren Ickes, og Calvin hadde ein imponerande stamina i å halda riffa og ostinata, og på nokre av kora kunne bringa tankane attende til rock og fusion-heltar på 1970-talet. Lamarr inviterte til musikalsk samtale, men det var berre med Ickes det inn i mellom oppstod ein fleksibel dialog. Det første settet var stramt gjennomført, men etter pause glei det ut, og på tolvte låten skulle Lamarr ta oss med gjennom musikksoga høyrt gjennom eit Hammond B3. Det heile blei ei bisarr oppleving med sitat i frå m.a. «Rudolf er raud på nasen», «Billy Jean» til «Watermelon Man». Om målet er å bli hammondorgelets svar på Stian Carstensen, så er det ein milelang veg å gå. Dei avslutta med Daft Punks «Get Lucky». Der og då kjende eg på det motsette. (LM)
Tekst: Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
(Hotell og akkreditering er betalt av maijazz)
Lars Danielsson Libretto
Lars Danielsson
Maruis Neset avblåser kjernekraftdebatten
Fyrbøter Anton Eger
Magnus Hjorth
Marius Neset «fyrer den af», som de sier i Danmark.
Delvon Lamarr
Delvon Lamarr Trio
