KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2, TORSDAG 3. JULI 2025: Vi krysser fingre for at været holder seg. Og vi kommer stadig nærmere en god festivalfølelse. Møtene med kjente og ukjente er mange, og utbytterike: Som alltid. Men det er musikken som fyller ut, som fullender. Så om det er sine musica non, uten musikk er intet til, så er det con musica omne, med musikk er altet brakt til sitt fulle potensiale.
Musikkens ekstatiske natur
For at kvalitativt god musikk er viktig er det ingen tvil om. Musikk er en erkjennelsesform ulik alle andre, og et potensiale for å skape endringer som overgår de aller fleste andre. God musikk gjør noe med deg så dypt og inngripende. Det å skape musikk, medskape den og gjøre den til en del av deg selv er så inngripende og endringsskapende. Opplevelsen av god musikk kan bli svært intens.
Dette skjer, når musikken får rom til å utfolde hele sitt audio-visuelle potensiale. For musikk er ikke bare til for ører, for å høres. Musikk er en totalopplevelse, en kommunikasjon, en samtale mellom mennesker. Det er ikke underlig at musikk fikk magisk betydning og ble fortolket som kommunikasjon med verdener utenfor vår egen. I ekstasen – fra gammelgresk ἔκστᾰσῐς (ekstasis) – blir man rykket vekk fra den plassen kroppen er, altså en ut-av-kroppen-opplevelse.
Men altså, forutsetningen er at musikken får utfolde seg i alle sansekanaler – som når kroppen reagerer med gåsehud, flommende tårer, gapskratt og opplevelsen av en indre varmekilde som kommer på toppen av alle fysiske varmekilder kroppen vår vedlikeholder og driver. Det er først da musikkens fulle og hele kraft kan erkjennes av oss som tilhørere. Ingen steder virker disse kreftene sterkere enn ved opplevelsen av levende musikk på en scene foran oss.
Musikk skal først og fremst oppleves live: På mange måter er musikk på boks, om det er musikk på LP-plater, CD-plater, i strømmemedier eller på magnetisk tape, en annen uttrykksform enn levende musikk – først og fremst fordi den er uten den sterkeste visuelle komponenten. Musikkvideoer er en måte å komme rundt dette på, men igjen er dette en annen form for musikk enn de nevnte og den levende musikken.
Men, som sansende individer kan vi skape vårt eget visuelle komplement til det auditive sporet som formidles gjennom trykkbølger, i luft eller i andre kompressible medier. Disse trykkbølgene setter trommehinner, stigbøyler og ambolter i aktiv bevegelse, en aktiv bevegelse som ikke sladdes på TV.
Dette er allikevel ikke nok til å gjenskape det potensialet som levende musikk har. Det er to grunner til dette, og de er like enkle som de er åpenbare. En viktig del av musikkformidlingen i en konsertsituasjon, er at det er en kommunal opplevelse. Musikere og publikum i sosial, musikalsk og emosjonell kommunikasjon. Det andre er at det er en medskapende dialog mellom de tilstedeværende. Uten disse er ikke musikken levende.
Kanskje heller enn en dialog – en samtale mellom, gjennom aktører uttrykt i ord – burde vi snakke om dia-musiké, som fra gresk kan sies å peke på mellommenneskelig kommunikasjon gjennom alle kunstuttrykk, gjennom musenes kunst.
Kreativt kjøkkenskrammel
Stavangerensemblet Kitchen Orchestra har fått utarbeidet bestillingsverket Madad i samarbeid med blant annet foreningen nyMusikk. Etter en lang rekke fruktbare samarbeid med store internasjonale musikere, har de nå invitert den engelske pianisten Pat Thomas til å skrive et verk for ensemblet. Tittelen Madad er arabisk, i minst to uttale- og uttrykksformer, مَدَد og مَدَّدَ. Den første substantiviske betydningen er den støtten og hjelpen du kan gi dine medmennesker, i den andre betydningen bærer det som et verb et innhold om å utvide, strekke ut, gjøre større.
Ordet uttrykker altså ikke bare det kommunale fellesskapet som også musikk er i stand til å skape, men også det sosiale idealet for oss alle at den viktigste oppgaven vi kan ta på oss er å gjøre hverandre større, å løfte hverandre opp. Madad uttrykker med det kraften som ligger i at sammen er vi større enn summen av hver av oss. Madad uttrykker et ideal om at vi må motarbeide alle de sterke kreftene som i dag arbeider for å skape skiller mellom oss, for å rive ned det humane fellesskapet vi må gjenskape og gjenreise om menneskeheten skal kunne ha noen framtid.
Madad er et ord som maner til kamp mot alle de som lager skiller mellom deg og meg, mellom oss og dem, som setter opp mål om at den viktigste kampen du fører er kampen mot din neste. De som hevder at din nabos suksess, er ditt eget tap, at sjalusi og grådighet er menneskets viktigste drivkrefter, river vekk hele det fundamentet som deres eget liv er konstituert av, som det er bygget over. I forlengelsen av dette slutter jeg aldri å la meg forundre over det aller største paradokset i dette: At det er barnebarna og barnebarnsbarna av de som i en århundrelang kamp for livet, kjempet fram et samfunn om ikke bygget på, så i hvert fall på vei mot fullt likeverd, solidaritet og frihet for alle, som nå står i aller første rekke for å rive alt dette ned.
Verket Madad ble framført første gangen på nyMusikks Only Connect-festival i Stavanger i april. Og nå i Energimølla på Kongsberg jazzfestival. Med Pat Thomas på piano, Signe Irene Time på vokal, Gunhild Seim, trompet og Kristoffer Alberts på saksofoner. Videre Gro Austgulen på fiolin, cellisten Olav Stener Olsen, og Johan Egdetveit på akkordeon. Dag Egil Njaa er på sampling og elektronikk, Vidar Schanche på gitar, underbygget av to kontrabasser, med Thomas Bang og John Lilja. I front to trommeslagere, Dag Magnus Narvesen og Marius Munthe-Kaas.
Et yrende liv på kjøkkenet, små figurer drar store lass, med skrik og skræl. Alt i en strukturert ramme som bærer fram verkets bærende idé. Vi blir tatt med på en reise, der reisefører Pat Thomas peker ut sentrale landemerker og fargestrukturer. Han poengterer, han understreker, han støtter opp og han utvider perspektiver og bilder med et nøkternt pianospill i samspill med kjøkkenorkesteret. Det er en stor verden der ute, og Kitchen Orchestra og Pat Thomas viser oss gjennom Madad hvor mangfoldig denne verden er.
Spisestua i solnedgang
Fra kjøkkenavdelingen i Energimølla er vi tilbake samme sted noen små timer seinere med det som kun kan karakteriseres som en all-star kvartett: Marius Neset i front med låter og treblås, Eyolf Dale på klaver, Mats Eilertsen på kontrabass og uforlignelige og uetterlignelige Audun Kleive på trommeskinn, andre lydskapende membraner og idiofoner, der instrumentlegemet selv svinger og vibrerer.
Nå er det tid for et herrelig måltid, servert i den flotteste spisestua. Neset sier det selv etter en stund, han har skrevet disse låtene, men det som kommer fram i dem gjennom den kreative krafta til Dale, Eilertsen og Kleive – og må vi legge til, Neset selv – gjør dem til noe helt annet det komponisten så for seg. Neset har utviklet en spilleteknikk som gjør ham i stand til å realisere de mest intrikate målsettinger. Å holde to stemmer gående på et horn i en dansende struktur som formidles så toneklart at de aller fleste i publikum er i stand til å oppfatte det.
Men det er i samspillet mellom disse fire mestermusikantene magien skapes, som når Neset og Dale går inn i en intim og intens kreativ dialog på musikkens ene side og Eilertsen og Kleive gjør det samme på den andre siden, og så disse to dobbeltstrukturer selv vekselvirker, og skaper en større struktur. En pluss en er ikke to, det kan være tre, fire eller fem. Eller tusen.
Kleive som trommeslager er unik, og han har et vispespill som er enda mer særegent, esoterisk. En Kleive-trommeskole – som en trommeskole etter Jon Christensen – er en selvmotsigelse, det er ikke mulig. Og vispespillet til Kleive er det i femtende potens. Allikevel så systematisk talende, vakkert, fortellende. Vil du forstå universets store mysterier, som hva er kjærlighetens vesen, hva blir det til middag, og hva er spørsmålet som superduper-datamaskinen Deep Thought besvarte med svaret 42? Da skal du lytte til Audun Kleives trommespill. Alle disse spørsmålene finner sin løsning og svar i det rommet, i det universet.
At Eyolf Dale er en romantiker, ikke i en ukebladaktig rosaversjon, men som musikkfilosof visste vi. Og i denne kvartetten, som i hans egen trio med Kleive og Per Zanussi, kommer dette klart fram. Av og til har vi hevdet at improvisasjon er instantan eller spontan komponering, at store jazzmusikere er komponister av en annen type enn de Charles Mingus beskrev i sine liner notes til albumet Let My Children Hear Music som ‘pencil composers’. Sjeldent oppleves det like riktig som når vi lytter til pianospillet til Eyolf Dale. Store harmoniske rom, der rommene selv synger høyt hurra.
Mats Eilertsens basspill er herlig å fordype seg i, langt der nede i bassfiolens underliv. Men også i de øvre tonale regioner, er det herlig å la seg omslutte av, sveve i, dykke ned i, ja, rett ut sagt, bade som fisken i vannet.
Et duostrekk mellom Dale og Neset med sopransaksofon, er som medisin for sjel, kropp, hode-skulder-kne-og-tå. I Nesets musikk er aldri fugleverden langt unna. Der stiller han på lik linje med den lange rekken av andre store fuglekomponister. Uten at det utarter til fugledans, verken hos Egil Kapstad, Olivier Messiaen, Albert Mangelsdorff eller Marius Neset.
Mangelsdorff lot seg inspirere av en kjøttmeis, en spikjitit eller talgokse, som vekket ham med sin hakking – jeg antar etter vinduskitt – tidlig om morgenen på soveromsvinduet. Resultatet ble «Meise vorm Fenster», vel det aller mest kjente temaet blant Mangelsdorffs mange låter. Neset skrev en hyllest til en spurv, «A Day in a Sparrow’s Life», som holdt et tilsvarende leven utenfor øvingsrommet. Supplert med andre ballettdansende tema, og en herlig sommervals, blant mye annet, blir det en hjertevarmende halvannen time i selskap med de fire. Denne musikken må ut til verden. Det holder ikke med en kvartett av denne kvaliteten som kun spiller en konsert i året. Verden trenger kvartetten Neset/Kleive/Eilertsen/Dale, NKED, no kidding!
Særinger forblir for alltid særinger
Vi får med oss de tre siste settene på årets Særingfest i Smeltehytta. Igjen sitter vi der med den dansk-norske kongerekka fra Christian Kvart til Christian den sjuende, som vanlig med unntak av Fredrik 4. som under festivalen er erstattet av jazzfestivalens egen logo i stort format.
Det som skulle vært Mat Maneri på bratsj og Hein Westgaard på gitar, men Maneri meldte forfall til festivalen. På kort varsel har festivalen og Westgaard fått hentet inn Martin Klapper. Klapper er lydmagiker med ‘found objects’, elektronikk, sampling og skaper lyd og musikk av det aller meste.
Settet med Klapper/Westgaard er variert, det danser mellom en lang rekke stasjoner, fra americana, til frijazzens ytterpunkter og svarte og hvite hull. På et tidspunkt er jeg helt sikker på at de store engelske gitaristene John Russell og Derek Bailey utveksler megetsigende blikk, der de sitter et sted på den andre siden og ser ned (eller er det opp?) på oss. Det er godt å høre at det kommer til nye kreative frijazzgitarister, som tør å ta også klisjeene i bruk og endevende dem.
Det stormer i barduner og stag når Klapper skaper et inntrykk av en heftig båtrigg i stormende vindkast. Masta berges med god margin!
Duoen The Lost Tangos består av klaveristen Guoste Tamalynaite og Jan Martin Gismervik, to musikere som er velkjente fjes og musikkskapere i det norske landskapet av fri improvisasjonsbasert samtidsmusikk.
De framfører et i stor grad komponert verk, som med minimalistiske elementer og strukturer setter det i en hypnotiserende ramme som sender deg til et sted der verden er gul og blå. Klaver, indisk pumpeorgel, to glockenspill, en bratsj, en synth og en til, trommer. En brei palett med tonale farger. Repetitive mønstre og lydtepper. Det er bare å leve seg inn i det.
Siste timen er med old school rock & roll frijazz. Den kollektive trioen Decoy har tatt med seg saksofonisten Camila Nebbia og sammen fyrer de av på alle tolv tennplugger. Jeg skal ikke ha uttalt meg om det er V-12 eller rekke-12, men John Edwards på bass, Steve Noble på trommer og Alexander Hawkins på en Hammond B3 har drivstoff og fraspark nok til langt mer enn femti runder på Nürburgring, Monza og Silverstone, til sammen. Nebbia hiver på enda mer køł. Hawkins spiller meget smakfullt og lekkert på den innsatte B3-en, og Noble har et tempo som kaster deg ut i stormende vindkast. Minner om Hansson & Karlsson suser gjennom lufta.
Dette er den opplevelsen vi kommer til Kongsberg for å oppleve, hvert år. Det er som et deilig narkotikum, det beruser oss, det drukner oss. Vi hiver etter pusten og kaster oss ut i det igjen. Og igjen … og igjen. Aldri får vi nok.
Neste år er vi tilbake.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Svein Bjørnsen (Neset/Kleive/Eilertsen/Dale), Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi (Pat Thomas og Kitchen Orchestra), Kongsberg jazzfestival/Lise Margrethe Nilsen (Særingfest)
Pat Thomas.
Kitchen Orchestra med Pat Thomas.
Audun Kleive.
Eyolf Dale.
Hein Westgaard og Martin Klapper.
Lost Tangos — Guoste Tamalynaite og Jan Martin Gismervik.
Camila Nebbia og Decoy — John Edwards, Steve Noble og Alexander Hawkins.
