Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Den krevende andrerunden

UMEÅ JAZZ FESTIVAL, 25. OKTOBER 2024, DAG 2: I dag ligger tåken som et fuktig lokk over Umeå. Her fra den midlertidige skrivestuen på hjørnerommet i sjette etasje på hotellet som ligger rett overfor Umeå Folkets Hus, hvor venuene ligger tett, så man slipper å bevege seg ut i den fuktige luften, men kan vandre fra venue til venue med noen små «pit stop» i backstageavdelingen. Dagen er blitt brukt til å treffe gamle kjente, i hovedsak svensker, som har tatt turen til byen for noen dager i jazzens boble. Men på Lottas Kro, rett oppi gaten, hører man mange stemmer fra Helgeland som har tatt turen over grensen, og som lader opp til kvelden.

Vi har lenge vært spente på programprofilen den nye festivalsjefen Jonas Knutsson har valgt å legge seg på. Og skal gå han nøye etter i sømmene, så ser man at den godeste saksofonisten har lagt seg nærmere det folkemusikalske uttrykket enn forgjengeren Lennart Strömbeck. Og denne fredagen får vi virkelig se om han har lykkes i den endringen i programmeringen.

Fransk parterapi
Vi starter i Frankrike, med den tyske saksofonisten Daniel Erdmann og hans prosjekt Thérapie de Couple (parterapi). Erdmann har valgt å bosette seg i Frankrike, hvor vi blant annet har hørt han i trioen Das Kapital. Og parterapien i dette tilfellet dreier seg om Frankrike og Tyskland. Erdmann er terapeuten som tilbyr rådgivning, med en stor kunnskap om forkjellene på de to folkeslagene, likhetene, mulige misforståelser og psykologien i de to landene. I denne fransk-tyske sekstetten opplever vi glede og magi når musikere med bakgrunn fra klassisk musikk og/eller jazz møtes i Erdmanns komposisjoner og improvisasjoner.

I bandet fikk vi høre Daniel Erdmann på saksofoner, Hélène Duret på klarinett og bassklarinett, fiolinisten Théo Ceccaldi, cellisten Vincent Courtois, bassisten Felix Henkelhausen og trommeslageren Eva Klesse, alle musikere som de senere årene har dukket opp på flere og flere utgivelser vi har fått fra Mellom-Europa.

Om konserten holdt det den lovet, med å gi oss en times parterapi, er jeg ikke helt sikker på. Jeg har aldri gått i parterapi, selv om min tidligere «bedre halvdel» flere ganger kom inn på at vi kanskje skulle ha forsøkt det. Men jeg tror ikke det er slik det foregår. For hadde ikke vi ikke lest oss til det gjennom tittelen på programmet, og at det var musikere fra Frankrike og Tyskland som skulle vise oss sine særtrekk, og til slutt komme til en slags 1løsning, hadde vi kanskje ikke tenkt tanken en gang.

Men det ble allikevel en god konsert – og veldig, veldig «fransk». Erdmann skriver fine komposisjoner. Og med denne gjengen av musikere kunne det nesten ikke gå galt. Med Courtois på cello på venstre flanke med Ceccaldi ved siden av, ble musikken og temaene strukket til utmerket improvisasjonskunst, og med Klesse på motsatt «banehalvdel», ytterst til høyre, som den kreative rytmeholder med eminent og fint, rytmisk spill. Og med Helkelhausen som en slags «breddeholder» på bass, ble «vingposisjonene» godt ivaretatt. I midten sto Erdmann med sin saksofon og Duret med klarinett og bassklarinett, som solide midtbanespillere, som styrte musikken fra jazzen inn i noe mer klassisk med Durets spill, hvor de to sendte «lissepasninger» til de andre på en måte verdig et landslag i toppklassen.

I dette bandet har Erdmann samlet noen av de beste jazzmusikerne fra de to landene, og selv om de startet litt «prøvende», og vi tenkte at her får vi nok et fransk prosjekt som låter omtrent så fransk som det er mulig, så vokste musikken seg utover i settet, og med Erdmanns morsomme titler, som var det som koblet den tyske og franske politiske situasjonen fra tiden etter andre verdenskrig og fram til i dag, ble vi ytterst sjarmert av de fine bandet.

Klassisk indisk duo
Det er ikke så ofte vi får høre klassisk, indisk musikk på en jazzfestival i Skandinavia. Men med Jonas Knutsson ved roret, måtte vi nærmest forvente litt av dette slaget. Inne i det som tidligere ble kalt Jazzlabbet, som nå hadde fått navnet Tonsalen fikk vi et mestermøte mellom fiolinisten Manoj Baruah og tablaspilleren Suranjana Guosh.

Baruah er en av de ledende fiolinistene i India. Han lærte seg1 å spille den indiske fiolinen, som ikke er ulik den norske hardingfela, da han var 10 år. Han har turnert flittig i hele verden og hans fiolinspill var1 både spennende og magisk.

Guosh kommer fra Calcutta, og er en av ytterst få kvinnelige tablaspillere. Hun har i mange år vært bosatt i Sverige, og hun kan skryte av at hun har spilt med fløytisten og legenden Pandit Hariprasad Charusia.

Dette settet startet med en lang avdeling med solo fiolin, og det var fascinerende å følge hans «lek» med fiolinen, som både var frapperende og meditativ. Og når Guosh1 kom inn fikk vi en nydelig avdeling med duomusikk vi hører altfor sjelden.

Mester Möller i stort format
Multiinstrumetalisten Ale Möller (gitarer, fløyter trekkspill, munnharpe) var på plass i den store salen Idun. Her hadde hhan med seg sitt nyeste prosjekt Xenomania. Dette er et prosjekt som startet som et bestillingsverk i fire deler, med tema sterke, musikalske møter i Möllers liv.

Bandet abestår av sterke musikere fra mange deler av den svenske musikken, og med Möller som leder,2 ble dette også en reise inn ii den moderne, svenske folkemusikken, med innslag av både verdensmusikk og jazz.

I bandet møtte vi Ale Möller på diverse instrumenter, saksofonisten Klas Toresson, klarinettisten Anna Malmström, keyboardisten Johan Graden, trombonisten Karin Hammar, Erik Rydvall på nyckelharpe, Felicia Westberg på bass, Liliano Zavala på perkusjon og Robin Cochrane ppå trommer og perkusjon. Og når Ale Möller styrer prosjektet, så måtte nesten festivalsjef Jonas Knutsson være med som «gjest».

Ale Möller ledet tidligere et lignende band, nemlig Stockholm Folk Big Band, som var et ytterst spennende storband i skjæringspunktet mellom folkemusikk og jazz, med mest vekt på folkemusikken. Og med denne konstellasjonen var det naturlig å sammenligne de to ensemblene. Og siden jeg hadde stor glede av hans Folk Big Band, ble kanskje gårsdagens møte en liten skuffelse.

Men det er ingen tvil om at Möller har alliert seg med et knallsterkt band, men kanskje dert ble litt feil å plassere dette bandet, på tross av størrelsen, i den store salen, og at det ville ha fungert bedre i et mindre lokale, som for eksempel Studion. Av musikerne merket jeg meg spesielt Karin Hammars strålende trombonespill, og duosekvensen mellom Jonas Knutsson og Klas Toresson var heftig. I tillegg likte jeg nyckelharpespillet til den lokale «helten» Erik Rydvall, pluss «kompet» med bass og perkusjonistene. Og med Ale Möllers smittende, gode humør og nære kommunikasjon med publikum, ble dette en fin avveksling fra all den «rene» jazzen, denne smekkfulle fredagen.

Mentoren møter eleven
En av legendene i den svenske frijazzen er den drøyt 80 år unge saksofonisten Lars-Göran Ulander. Som ung og søkende musiker i Umeå, introduserte han den internasjonale frijazzen for publikum i hjembyen, og festivalen han var med å arrangere på 60-tallet, hvor gitaristen Derek Bailey for første gang var i byen, satte varige spor etter seg. Denne festivalen, og konserten med Bailey, satte også varige spor hos den da, pur unge Umeå-saksofonisten Mats Gustafsson. Og hva som skjedde etterpå med han kan man lese mye om, blant annet her på salt peanuts*.

Derek Bailey var en gitarist som var streng mot seg selv. For å «holde seg selv i ørene», brukte han en «eggklokke» som han satte på en viss tid, og når den ringte, var improvisasjonen slutt. Da måtte han sette en ny tid, og starte fra begynnelsen igjen.

Og det solo/duomøtet vi fikk høre i Tonsalen var bygd på samme prinsipp. Ulander og Gustafsson skiftet på å spille solo – etter klokken – før de avsluttet med en duosekvens. Og det var spennende å høre de to «duellere» på denne måte, i en kamp mot klokken. Og selv om begge musikerne er to av de mest spennende frijazzsaksofonistene i verden i dag, så var det spennende åm høre de to utfordre hverandre «på tid».

Ulander er den klassiske frijazzmusikeren, som har sine tydelige røtter i 1960- og 1970-tallets gryende frijazzscene. Og med sin altsaksofon serverte han bitende, sterke soloer med både trøkk og sårhet i tonen, mens Gustafsson er den som tar denne musikken videre inn i framtiden, og hvor hans bakgrunn som ung punk- og heavyrocker, er en slags grobunn for hans energiutladninger på barytonsaksofonen slik vi hører han i dag. Men han spilte også fløyter – både den tradisjonelle tverrfløyten og en slags «slide»-fløyte. Og når de to avsluttet med en knallsterk improvisasjon, var behovet for energisk og tøff frijazz tilfredsstilt, og viii kinne vandre videre til nye utfordringer.

Fra et kjøpesenter i Stockholms forsteder
For 25 år siden i år, startet saksofonisten Jonas Kullhammar, trompeteren Goran Kajfes, bassisten Johan Berthling og trommeslageren Kjell Nordeson kvartetten som fikk navnet Nacka Forum, etter et kjøpesenter i Nacka utenfor Stockholm sentrum. Etter en tid flyttet Nordeson fra Sverige for å etablere seg i USA, og da var veien klar for at danske Kresten Osgood kunne få plass bak trommene i bandet.

Nylig slapp de den utmerkede platen Peaceful Piano, som blir anmeldt på salt peanuts* i morgen. Og det var mye av musikken fra den platen vi fikk høre denne kvelden nede i det litt håpløse lokalet Äpplet. Og fra introduksjonen av bandet, hvor den unge damen som hadde fått denne jobben, hadde søkt i KI for å finne en passende omtale av bandet, ut fra tittelen Peaceful Piano. Og det viste med all mulig tydelighet at kunstig intelligens ikke er beregnet på å beskrive kreativ jazzmusikk. For hun kunne fortelle at vi skulle få høre avslappende, vakker pianomusikk som ville roe lytterne og skape harmoni og medmenneskelighet og gode vibrasjoner. Og er dert noe som definitivt ikke forklarer Nacka Forums musikk, så er det den beskrivelsen.

Nacka Forum er et kreativt band med røtter i musikken til for eksempel Don Cherry og Sun Ra. Og med en utstrakt bruk av humor og spontanitet, gir de oss spenstig musikk som gleder.

På den nye platen har de med Lars-Göran Ulander som gjest, og siden han nettopp hadde gjennomført en strålende duo/solo-konsert med Mats Gustafsson, så var det bare rett og rimelig at han «satt inn» med bandet på konserten. Ikke like naturlig var det kanskje at den norsk/islandske tubaisten Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (hovedbildet) skulle bli invitert inn i konserten. (Det begynner kanskje å bli til for hennes første soloutgivelse?)

Jeg har hørt på den nye platen utallige ganger, og i anmeldelsen som dukker opp på ditt favorittnettsted i morgen, skryter både jeg og medanmelder Eyal Hareuveni av platen. Dette er fire av Skandinavias mest spennende jazzmusikere, og etter 25 års samspill kan den enkelte musiker, nesten, gjøre hva han vil og de andre vet akkurat hvor veien går. Men jeg synes det tok en god stund før det virkelig «satt» denne kvelden. Det var egentlig ikke før Ulander og Mobeck kom inn at musikken virkelig satt. Og derfra og ut var dette en deilig forestilling vi elsket.

Med Kullhammar og Kajfes i front med originalt og fint spill, og med Berthlings utmerkede bass-spill over Osgoods mange viderverdigheter, både bak trommene og ved pianoet, og med de to gjestene, utviklet dette seg til å bli en happening mesteparten av publikum virkelig likte. Og såpass godt likte jeg konserten, at jeg måtte ha en ørliten pause etterpå. Derfor ble det kun en liten tur innom helt mot slutten av vokalisten Lina Nybergs konsert med musikk fra hennes nye plate Lost in the Stars (anmeldelse kommer snart på salt peanuts*), og jeg fikk ikke med meg nok til at konserten kan anmeldes. Men den korte tiden jeg var til stede merket jeg meg pianisten Daniel Karlsson og saksofonisten Fredrik Ljungkvists utmerkede spill ved siden av Nybergs fine vokal.

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og hotellrom i Umeå ble betalt av Umeå Jazzfestival)


Daniel Erdmann


Vincent Courtois


Hélène Duret


Eva Klesse


Manoj Baruah og Suranjana Guosh


Mats Gustafsson lytter til mentor…


Lars-Göran Ulander


Kresten Osgood demonstrerer KI


Nacka Forum feirer 25 år, representert ved Jonas Kullhammar


Johan Berthling


Goran Kajfes