NATTJAZZ, BERGEN, 25. MAI, DAG 3: Så har det internasjonale arrangørkorps reist hjem med, forhåpentligvis, en rekke nye og gode ideer i baklomma. Og formiddagen denne regntunge søndagen kan nytes med kunstutstillinger og forsøk på å få ryggen og beina i normalt gjenge igjen. Og hva er bedre enn å starte festivaldagen med en gong-konsert med trommeslageren og perkusjonisten Paal Nilssen-Love?
Gonger i vår tid
I det nye spillelokalet, Rommet, som også inviterte til sauna denne søndagen, ble det en ytterst frisk og spennende åpning i det råe garasje/lageranlegget. Alle kjenner trommeslageren, perkusjonisten, orkesterlederen og bråkmakeren Paal Nilssen-Love fra hans mange konserter og plater, fra han studerte på Jazzlinja i Trondheim, via prosjekter med «alle» de frittgående jazz- og improvisasjonsmusikerne i verden, til han på fredag lanserte sitt seneste prosjekt, It Was Her Idea, til vi denne søndagen skulle få oppleve han alene på scenen med en rekke store gonger, litt bølgeblikk og en rekke andre remedier.
Med dette prosjektet har han nylig kommet med to plateutgivelser, 5th Of March 2021 og 15th Of December 2024 på sitt plateselskap PNL, to plater som i dag er blitt anmeldt på salt peanuts*. Jeg hørte prosjektet på Sildajazz i Haugesund i 2023, og vi som var der, tumlet ut av Bystyresalen med helt nye musikalske ideer i hodene.
Når vi nå får muligheten til å høre Nilssen-Love igjen med dette originale prosjektet, to år etter forrige gang, merker vi raskt at det har skjedd en utvikling i hans «gongerier». Jeg føler det er mer «kontroll» og «oversikt» over behandlingen av de store «tallerkenene», og musikken er ikke like spontan. Men det spiller ingen rolle. Det er alltid spennende å høre Nilssen-Love bruke klangen i gongene og la de lyde helt ut, før han kaster seg over neste.
Denne gangen brukte han ikke gongene til å skrape opp gulvet, slik han gjorde med parketthulvet i den ærverdige Bystyresalen i Haugesund, til det hadde han fått anskaffet en bølgeblikk-plate til å gjøre nesten samme jobben. Og det var nok en gang fascinerende å høre hvilke spennende musikk han skapte med relativt enkle hjelpemidler, hvor han tar seg god tid og ikke er like energisk og pågående som vi vanligvis hører han.
Eksamenkonserter på «loftet»
Oppe i Studio USF blir det søndag, mandag og tirsdag avholdt eksamenskonserter for elevene ved jazzlinja på Griegakademiet (eller Universitetet i Bergen Fakultet for kunst, musikk og design, som det egentlig heter). salt peanuts* var innom en stund, og fikk høre trompeteren Katrine Torkilsen Helland, som var en god representant for de i alt 15 studentene som skal i ilden disse tre dagene.
Jazz og opera i skjønn forening
Saksofonisten Håkon Kornstad har i flere år kombinert jazzen med sin nye lidenskap – opera. Og (nesten) ingenting fungerer bedre en søndag ettermiddag, enn en times «kos» med Kornstads utmerkede vokal og tenorsaksofon, Frode Haltlis trekkspill og Mats Eilertsens dype og deilige bass.
Jeg har hørt Kornstad kombinere mer eller mindre kjente, store, operaer med jazz. Men jeg glemmer ikke første gangen han serverte denne miksen på Balejazz for noen år siden. En ting er at morsomme musikere gjerne kan «fleipe» med og bruke andre musikksjangere, som for eksempel opera, som en slags gimmick i sine konserter. Men det er ikke mange, om det er noen, som gjør denne kombinasjonen såpass seriøst og profesjonelt som Kornstad.
Og med Haltli og Eilertsen som medspillere, får mange av oss nye innsyn i hvilken stor musikkskatt som skjuler seg inn under det litt «finkulturelle» operabegrepet. Kornstad har med sin innsats gjort en stor innsats for at flere av oss skal få sans for denne musikkformen, og det gjør de tre med bravur.
Søstrene Brontë og Emily Dickinson
Vokalisten Solveig Slettahjell har samarbeidet med pianisten Morten Qvenild i en god del år. Nesten like lenge har hun samarbeidet med trioen in the country, som Qvenild er en viktig drivkraft i, og som ellers består av bassist Roger Arntsen og trommeslager Pål Hausken. Og i de siste årene har også gitaristen Knut Reiersrud blitt innlemmet i samarbeidet.
For ikke lenge siden kom de med platen Remembrance, hvor de tolker dikt av Charlotte, Emily og Anne Brontë og Emily Dickinson. De tre søstrene kommer fra Yorkshire i England og Dickinson fra Amhurst i Massachusetts i USA, og alle levde på 1800-tallet. Det var Qvenild som kom opp med ideen om å gjøre noe med tekster av de tre søstrene, og sammen med Slettahjell lette de seg fram til tekster som ville passe inn i dette prosjektet.
Det var en fin reise vi fikk være med på inne i Røkeriet. Slettahjells litt mørke og deilige vokal fungerer utrolig fint sammen med Qvenilds utmerkede pianospill, «Kompet» med Arntsens bass og Hauskens trommer, er begge ytterst lydhøre for hva Slettahjell og Qvenild finner på. Og på toppen kommer Reiersrud med sine fine gitarkommentarer, som fungerer som det nødvendige krydderet på toppen, som må tilsettes for at smaken skal bli fullkommen. Og i en konsertsituasjon som dette, en søndag kveld, blir denne, eller disse, rettene perfekt servert.
Mannen med den slitne Gibson-gitaren
Det er mye man kan si om den amerikanske gitaristen Marc Ribot. Men at han er en av klodens mest betydningsfulle gitarister, i alle fall innenfor de musikksjangerne denne skribenten lytter mest til, er det ingen tvil om. I festivalprogrammet kan man lese: «Mannen bak de unike gitarsoloene hos Tom Waits, og den første John Zorn og Elvis Costello ringer til når de trenger en seksstrenger, er tilbake på Nattjazz – denne gangen helt alene. Marc Ribot har akkurat fylt 70 (han fylte 71 den 21. mai red.anm.), men blir mer og mer aktivistisk både på og utenfor scenen – enten det er jazzpunk i Ceramic Dog eller protestviser sammen med Tom Waits og Meshell Ndegeocello på Songs of Resistance. Siden sist har han jubilert med Los Cubanos Postizos og hentet frem basslegenden Henry Grimes fra glemselen – nå får vi oppleve en unik gitarist langt ut på jazz-spektrumet, med en rebelsk tilnærming».
Om det vi fikk servert inne i Sardinen denne kvelden var rebelsk, vet jeg ikke. Men Ribot ga oss en uforglemmelig konsert med sin slitne Gibson-gitar. Kun han og gitaren på scenen, og med et publikum som nesten satt på nåler for å få med seg hver minste lyd i det han framførte.
Og det ble en litt merkelig seanse. Etter en halvtimes tid tok han en fem minutters pause, som enten var begrunnet i at han måtte «pudre nesen» eller «helle vannet af kartoflene», som det heter i Danmark, eller så ville han skille klinten fra hveten. For det var ikke hele tiden like enkel gitarmusikk vi fikk servert. I den første avdelingen fikk vi blant annet John Coltranes «Amen», Albert Aylers «Ghost» og en komposisjon av en asiatisk, klassisk komponist. Og andredelen startet med den gamle standarden «Everything Happen To Me», skrevet av Tom Adair og Matt Dennis i 1940, og som blant andre Chet Baker var med på å gjøre kjent i jazzen.
Men Ribot spiller ikke disse låtene «rett fram». Han improviserer rundt dem, og bruker låtene som utgangspunkt for sine improvisasjoner. Og han går ikke av vegen for å legge inn små «snutter» fra andre låter vi kjenner. Og allerede i åpningen kommenterte han søndagens vær og føreforhold, med å være innom Burt Bacharacks «Raindrops Keep Falling In My Hair», og sannelig dukket ikke også Edvard Grieg opp midt inne i en relativt fri improvisasjonssekvens. I tillegg la han inn flere sekvenser fra sitt hjemlands americana-musikk og country, som passet perfekt og som gjorde konserten ytterst sjarmerende.
Men det sterkeste i konserten kom da han skulle avslutte, og han tok en «solid Bruce Springsteen», i det han beklaget seg over sitt hjemland som hadde fått en fascistisk president, som til og med ville overta Grønland. Han ba oss innstendig om at hvis det skjedde, så måtte Norge ta over New York. Så avsluttet han med den italienske partisan-visen «Bella Ciao», hvor han også sang. Dette er en av de mest kjente sangene fra den antifascistiske motstandsbevegelsen i Europa i årene rundt andre verdenskrig. Komponisten og tekstforfatteren er ukjent, men melodien og uttrykket er lånt fra «Alla mattina appena alzata», en arbeidersang fra slutten av 1800-tallet som ble sunget på markene på Posletta i Nord-Italia.
Fremførelsen av denne, pluss de mange standardlåtene gjør han på en helt særegen og, ofte, litt rufsete og «spinkel» måte, og hele vegen gjennom viser han at han er en glimrende gitarist, som ikke trenger å spille fort for å bevise at han er en mester i faget. Et festivalhøydepunkt for undertegnede!
Gorans Gyllene skiva
Hos det svenske jazzforbundet, deler man hvert år ut Gyllene skivan, for årets plateutgivelse. Og nylig ble prisen for 2024 gitt til trompeteren Goran Kajfeš for hans utgivelse Tell Us (We Jazz Records) med bandet Tropiques. Og det var denne gjengen som var siste band ut i Røkeriet denne søndagen. Ved siden av Kajfeš på trompet, synthesizer og elektronikk, består bandet av pianist og keyboardist Alex Zethson, bassist Johan Berthling og trommeslager Johan Holmegard. Og med et godt tilskudd både på platen og på kveldens konsert hadde de med fiolinisten Josefin Runsteen og cellisten Leo Svennson Sander.
Den som kjenner til noen av de mange prosjektene Kajfeš medvirker i både i Sverige og her i Norge, vet hvor denne musikken ligger sjangermessig. Men siden Nattjazz har brukt tid og krefter på å skrive om artistene, kan vi like gjerne sitere dem: «Et prosjekt som startet som bestillingsmusikk til dansekompaniet Vindhäxor, men som har gått sine egne veier etterpå – selv om det fremdeles er påvirket av å sette musikk til bevegelse. Resultatet er minimalistisk groove-basert musikk som bygger seg langsomt opp, mantra-aktige repitisjoner, melodiske improvisasjoner og en rik variasjon av elektro-akustiske teksturer. Musikken blander eterisk progrock og drivende minimalisme – like mye Philip Glass og Steve Reich som Weather Report og Miles Davis – der solistene har rikelig med plass til å bevege seg. Kajfeš selv håndterer både elektronisk manipulert og akustisk trompet, så vel som svingende Moog-improvisasjoner. For anledningen utvidet kvartett med strykere».
Og i denne beskrivelsen synes jeg de treffer godt. Særlig i sammenligningen med Steve Reich og, særlig, Philip Glass, og sistnevntes dokumentariske verk, Koyaanisqatsi, fra 1982. Men siden Kajfeš er trompeter med mer enn en fot i landskapet til Miles Davis, blir dette mye mer enn minimalisme a la de forannevnte. Han er en personlig trompeter og komponist, og i dette bandet har han samlet noe av «kremen» i den svenske musikken til fest. Og særlig syntes jeg samspillet mellom Runsten, Svennson Sander og Berthling fungerte perfekt og lekent, godt backet opp av Zethson og Holmegard, hvor de skapte et lydbilde Kajfeš bare kunne legge seg på toppen av og sveve av gårde.
En deilig søndag på Nattjazz kan krysses av for i boken!
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Nattjazz).
Paal Nilssen-Love med gonger og bølgeblikk
Katrine Torkilsen Helland var en av mnage med eksamenskonsert denne søndagen
Frode Haltli, Håkon Kornstad og Mats Eilertsen i Håkon Kornstad Trio
Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og in the country
Solveig Slettahjell
Goran Kajfeš Tropiques
Josefin Runsten og Leo Svensson Sander i Goran Kajfeš Tropiques
Goran Kajfeš
