TAMPERE JAZZ HAPPENING, 2. NOVEMBER 2025: DAG 3: Så var vi plutselig halvveis i årets Tampere Jazz Happening. Gårsdagens konserter med Juhani Aaltonen Trio og Mary Halvorson Amaryllis ble rost opp i skyene ved frokostbordene, og jeg kjenner to ukers festivalturné begynne å merkes i kropp og sjel. Men etter en lang vandring i byen, hvor regnet holdt pause, og kuldegradene nærmer seg med stormskritt (blir det nedbør nå, så kommer det som snø), og hvor man, til og med, rakk en «power nap» før lørdagens lange og innholdsrike program.
salt peanuts* sin utsendte droppet formiddagens sauna for de internasjonale gjestene, og man brukte heller tid på å forberede seg for lørdagens ni konserter fordelt over to avdelinger av tre konserter i hver på hovedscenen, en økt fra klokken 14:00 og en fra klokken 20:00, pluss tre konserter med finske band i Telakka.
Denne dagen gledet jeg meg mest til endelig å få høre James Brandon Lewis Quartet som siste del av den første økten, og trioen med trommeslageren Hamid Drake, gitaristen Kalle Kalima og trombonisten Conny Bauer i den andre. Men også den finske saksofonisten Pauli Lyytinen sitt soloprosjekt Lehto/Korpi og den finske veteransaksofonisten Pepa Päivinen og hans Peacepipe som siste konsert i Telakka.
Støymålinger på rommene
Når man bor på hotell på jazzfestivaler hender det at man utsettes for en del støy. I Molde hadde jeg en irsk pub rett over gaten, hvor det var karaoke med åpne dører og vinduer til langt på natt. Men man kan også havne på naborommet til en musiker som øver tidlig og sent, eller ved siden av et nachsspiel som varer og varer til tidlig morgen.
Dette har trioen How Noisy Are The Rooms? tatt høyde for, og skapt en trio som skal motvirke slike traumatiske opplevelser, så man kan få sin sårt tiltrengte skjønnhetssøvn (som om det hjelper stort?), å våkne som et relativt sivilisert og friskt menneske.
Trioen har utgitt to album «so far». i 2021 og 2025. Sistnevnte, med tittelen Tühü, er delvis gjennomsyret av dada. Diktene som ble fremført av den tyske vokalisten Almut Kühne ble skrevet av den tyske poeten og kunstneren baronesse Elsa von Freytag-Loringhoven, som var kjent som «dadaismens mor», som som brukete mesteparten av livet på performance-kunst. Med seg i bandet har hun Joke Lanz på turntables (platespillere) og Alfred Vogel på trommer og perkusjon.
Jeg vet ikke om jeg hadde fått sove bedre med denne trioen på naborommet, men det hadde unektelig vært mye morsommere å være våken. For dette er tre ytterst spennende, frittgående musikere som boltrer seg lystig i dadaismens alle kriker og kroker. Det var ytterst fascinerende å studere Lanz sin behandling av all vinylen han «snurret» på de to platespillerne, med alt fra heftig «støy» til strofer av utmerket bebop. Og bak styrte, på mange måter, Vogel er en utmerket trommeslager som passer fint inn i det friere landskapet, og i front huserer Kühne med alt fra resitasjon til operalignende utløp og sekvenser, som det etter hvert begynner å bli mange av på den frie scenen i Berlin. En spennende og fin åpning på en lang dags ferd mot natt.
Japansk gjenhør pluss daxophone
På dagens andre konsert skulle vi få et gjenhør med den japanske trommeslageren Yuko Oshima, som vi husker fra duoen Donkey Monkey sammen med den franske pianisten Eve Risser. I trioen Ukiyoto, samarbeider hun med Olivier Lété på elbass, Kazuhisa Uchihashi på elgitar og daxophone og lydteknikeren Benjamin Maumus.
Men la oss ta litt om daxofonen først. Den ble utviklet av den avdøde tyske gitaristen og gitarbyggeren Hans Reichel. Den spilles med kontrabassbue som trekkes over en tretti centimeter lang «tretunge» festet til et trestykke. Selv om navnet daxofon høres ut som om det er en saksofon, er dens faktiske navnebror en grevling, som er dachs på tysk. Dette er fordi lyden som produseres av det originale instrumentet sies å være som lyden av et dyr, til og med grevlinglignende. Hans Reichel spilte inn sitt første daxofonalbum, The Dawn of Dachsman, i Berlin i 1987.
Men med eller uten daxophone, ble dette en temmelig ensartet og kjedelig forestilling. Det startet spennende med fint elbass-spill og gitar (pluss noen anstrøk på daxofonen). Men etter hvert ble dette en slags psykedelisk rockeseanse som minnet om eldgamle Genesis, hvor kun vokalen til Peter Gabriel manglet. Og gjennomgående var det kun Oshimas fine og litt tunge trommespill og hennes vokal som interesserte. Og sistelåten, noe som nesten kunne tolkes som en rockesymfoni, ble bare lang og litt for traurig til at jeg helt klarte å engasjere meg. Men sånn er det, og sånn skal det være på festivaler av alle slag. Alt skal ikke falle i smak hos en «enkel sjel» fra landet.
Det er dette som er jazz!
I de senere årene har den amerikanske saksofonisten James Brandon Lewis (hovedbildet) medvirket på en rekke strålende prosjekter med base i Brooklyn. Som så mange andre, amerikanske musikere, startet han innen gospelmusikken, før han studerte ved California Institute og Arts, og hvor han studerte verkene til musikkteoretikeren Joseph Schillinge. Han bosatte seg i New York i 2012, og det var der han oppdaget jazzen for alvor. I 2014 kom hans første plateutgivelse, Divine Travels, som er blitt etterfulgt av ytterligere ni album, og han er nå etablert som en av de viktige stemmene i den amerikanske jazzen.
I sin kvartett samarbeider han med tre av de mest spennende musikerne på New York-scenen i dag, med pianisten Aruán Ortiz, bassisten Brad Jones og trommeslageren Chad Taylor, alle med solide karrierer innenfor den nyere, amerikanske jazzen (sjekk ut Ortiz sin seneste soloutgivelse Créole Renaissance på Intakt Records).
Hvis en intetanende skulle spørre meg om hva jazz egentlig er, så ville jeg henvist til James Brandon Lewis Quartet. For denne kvartetten har alt som, etter mine begreper, er det som gjør jazz til en fascinerende «idrett». Du får kruttsterke komposisjoner, et samspill hvor musikerne kommuniserer på svært høyt nivå, samtidig som de «samsnakker» på en interessant måte. Og tenorsaksofontonen til Brandon Lewis er til å skjære seg på. Og så har du fire musikere som forteller historier i sine soloer, og fire musikere som alltid leverer.
Jeg startet konserten på første rad, hvor vi som fotograferer bør og skal plassere oss. Men, mulig fordi dette er første året dette spillestedet benyttes, hadde man litt problemer med å balansere de fire instrumentene lydmessig. Men etter den tillatte tiden for fotografering var over, flyttet jeg meg bakover i salen, hvor lydforholdene var bedre.
Og herfra fikk jeg oppleve en konsert det går lang tid mellom hver gang jeg får oppleve. Brandon Lewis ble i introduksjonen sammenlignet med John Coltrane, så da startet de like godt med låten «Ware», tilegnet Brandon Lewis store inspirasjonskilde, David S. Ware, Chicago-saksofonisten som har vært med på å påvirke en hel generasjon av musikere med «en fot» i Chicago-jazzen. Og herfra og ut, ble dette en gedigen opplevelse.
Jeg hadde aldri tidligere fått oppleve Brandon Lewis på konsert. Men jeg har fulgt hans plater de senere årene, og med disse medmusikantene skulle det skje mye galt for at det ikke skulle treffe meg. Brandon Lewis har alt en tenorsaksofonist skal ha. Han kommer fra gospelmusikken, men har utviklet den via det energiske i 1960-tallsjazzen, samtidig som han er relativt moderne i uttrykket. Pianist Ortiz er en original utøver, som bruker mye «tid» i de lavere registrene på pianoet. Han er ytterst lyttende i ensemblespillet, og når han spiller solo, forteller han spennende historier, som har sin grobunn i den nyere, amerikanske jazzen og vi kan ane mye frustrasjon, men også mye livsglede i det han leverer.
Og bak holder bassist Jones og trommeslager Taylor det hele sammen med heftig energi og drivende spill. Begge avleverte også noen spennende soloer, som publikum i Tampere elsket. (Jeg lurer alltid på hvorfor akkurat bassister og trommeslagere er de som får mest applaus etter soloer, men den diskusjonen får vi ta en annen gang). En strålende konsert som ligger høyt på listen over årets beste konserter for min del.
Et kreativt møte mellom tre generasjoner
Den Berlin-bosatte, finske gitaristen og komponisten Kalle Kalima mener selv han er en ensemblemusiker, dvs. «limet som binder og holder et band sammen». Dette har blitt bevist på flere konserter under Tampere Jazz Happening gjennom flere år, hvor han har spilt med egne band som K-18, Tenors of Kalma og postrock-kvartetten Kuu!. De siste årene har han imidlertid redusert størrelsen på ensemblene sine, og hans fem seneste plateutgivelser har vært i forskjellige duosettinger, hvor den nyeste er et samarbeid med den tyske trombonisten Konrad «Conny» Bauer (født i1943). Bauer er en pioner innen østtysk frijazz og improvisert musikk, og stammer fra en tid da muren skilte Berlin, Tyskland og Europa.
Kalima og Bauer møttes i Berlin for fire år siden på bursdagen til en annen tysk trombonist, og etter en jam session i dette selskapet, bestemte seg for å møtes igjen. Det første dokumentet om denne felles musikalske utviklingen er platen 13 Months fra tidligere i år. Denne kvelden i Tampere, fikk de selskap av den amerikanske trommeslageren Hamid Drake, som nærmest må dukke opp på Tampere Jazz Happening, for at festivalen skal være fullkommen (og han har vært her ofte!) Han har spilt med Bauer tidligere ved et par anledninger, men aldri tidligere med Kalima.
Så dette var første gang de tre sto på scenen sammen, noe man nesten ikke kunne tro, om man skal ta utgangspunkt i musikken de fremførte. For her fikk vi, relativt fritt improviserte «strekk», hvor Bauer, på tross av sin «voksne» alder, fremsto som en musiker med mange spennende ideer og utmerket spill. Så hadde de «limet» Kalima i midten, som serverte «lissepasninger» til Bauer til høyre for seg, og til Drake, til venstre. Og med Drake på ene siden og Bauer på andre ble dette en time hvor kommunikasjonen ble tett, og hvor Drake med sitt drivende trommespill, sendte pasninger over scenen hele tiden.
Et høydepunkt ble allikevel en kort soloavdeling med Drake, hvor han sang og spilte på sin store «håndtromme».
Solo fra de dype, finske skoger
Så var det over på Telakka, hvor festivalen hadde tatt sjansen på å booke solokonsert, i beste/verste «partytid» på en lørdagskveld. Jeg var litt skeptisk til hvordan publikum ville forholde seg til relativt fritt saksofonspill på denne tiden av døgnet, men saksofonisten med mer, Pauli Lyytinen og hans soloprosjekt Lehto/Korpi fikk det fullsatte lokalet til åsitte på «pinner».
Prosjektet er utgitt på plate, og er selvsagt, anmeldt på salt peanuts*, og som som også er prisbelønnet i Finland.
Her er all musikken komponert og spilt av Lyytinen, hvor det hele dreier seg om den finske naturen. Ved siden av saksofonene og et par leirgjøker, har han gjort «field recordings» ute i naturen der han bor «in the middle of nowhere», som han fletter sammen til en soloforestilling som fascinerer.
Lyytinen er en dreven saksofoniist, og han spinner saksofonspillet (sopran, alt og tenor) fint sammen med fuglekvidder, sus fra skogen og andre naturlyder, som for en times tid, tok oss ut av pub-stemningen i Telakka og ut i «dom djupa, finska skogorna».
En finsk veteran avsluttet kvelden
Jeg vet ikke hvor klokt det var å servere oss den finske veteransaksofonisten og fløytisten Pepa Päivinen og hans band Peacepipe, som siste band ut på lørdagskvelden. For inne i Telakka var det god lørdagsstemning, mens noen av oss, som hadde vært på «hugget» siden tidlig formiddag (noen hadde til og med fått roet kroppen skikkelig i sauna), og som aller mest ønsket oss tilbake til rommet og under dynen.
Pepa Päivinen er en multiinstrumentalist som i tillegg til barytonsaksofon trakterer bass, tenor-, alt- og sopransaksofon, klarinett, bassklarinett og hele fløytefamilien, samt noen etniske fløyter. Han har i mange år vært en av hjørnesteinene i den finske jazzen. Han startet som profesjonell musiker på 1970-tallet og har, blant annet, vært en viktig musiker i UMO Helsinki Jazz Orchestra siden 1980-tallet. Han spilte i Jukka Tolonen Band på slutten av 1970-tallet, var med i Edward Vesala Sound & Fury i 1984–85 og 1989–97, og han har turnert med Anthony Braxtons Ensemble Braxtonia.
Med seg i sitt band Peacepipe har han gitaristen Timo Kämäräinen, bassisten Ville Herrala og trommeslageren Mikko Hassinen, og denne konserten var plateslipp for hans nye plateutgivelse, Vihmo, som etter hvert, selvfølgelig, vil bli anmeldt på salt peanuts*.
Dette er et band som garantert ville ha fått mer oppmerksomhet fra undertegnede, om konserten hadde vært tidligere på dagen. For på denne tiden av døgnet var eders utskremte, mer enn fornøyd med dagens inntak av musikalsk næring. Men jeg noterte meg strålende barytonsaksofonspill, Han har i mange år har vært en favoritt, samt et band som fungerte fint sammen med saksofonen i de mer «livlige» låtene. Men i de partiene hvor han trakterte fløyten, ble det hele, rett og slett, for stille og rolig til at denne anmelderen klarte å fokusere på musikken. Dessverre. Men jeg kommer tilbake til musikken i anmeldelse av platen senere.
……….
Så etter en enkel frokost med «two hardboiled eggs» og bøtter med kaffe, er jeg klar for siste runde av årets Tampere Jazz Happening. I dag er konserttilbudet mindre, og vi skal få høre hvordan jazz fungerer i Tampere Hall, rett oppe i gaten, før det hele avsluttes på Telakka, med det tradisjonelle «haraballet» disse avslutningene gjerne blir. Juhamatti Kaupinnen skal nok behørig takkes av på skikkelig måte, og hans arvtager skal avsløres i løpet av kvelden. Jeg vet hvem som får jobben, men slike ting er det sperrefrist på, men jeg lover å komme tilbake til det.
(Hotell og reise for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Almot Kühle
How Noisy Are The Rooms?
Yuko Oshima i Ukiyoto
James Brandon Lewis Quartet
Aruán Ortiz
Chad Taylor
Conny Bauer
Kalle Kalima
Hamid Drake
Pauli Lyytinen
