MOLDEJAZZ ,18. JULI 2026, DAG 6: Siste dag av årets Moldejazz er gjennomført. Og konserttilbudene blir bare færre og færre når det drar seg mot helg. Men årets høydepunkt kom i dag, rett etter at jeg hadde hørt pianisten Morten Gunnar Larsen fortelle om sitt liv i musikken, og om møtet med trommeslageren Han Bennink – et møte jeg gjerne skulle ha hørt.
Det blir ikke bedre enn dette!
Den litt «skrinne» konsertlisten i dag startet med den 88-årige, tyske pianisten Alexander von Schlippenbach (hovedbildet) og den «yngre garde» med trommeslageren Paal Nilssen-Love. Og det blir bare ikke bedre musikk innenfor det fritt improviserende enn et møte mellom disse to! Og for et altfor dårlig besøkt Teatret Vårt, fikk vi tre sekvenser, pluss et ekstranummer, med improvisert musikk i forlengelsen av Thelonious Monk, man skal lete svært lenge etter å få oppleve i levende live!.
Alexander von Schlippenbach er en av Europas største frijazzlegender. Han har, siden 1960-tallet, spilt med «alle» av betydning innenfor faget, og i dag skulle vi få høre ham sammen med vår største stjerne innenfor faget, Paal Nilssen-Love. Man regner med at han er fra Stavanger, men han er faktisk født på Molde sykehus, da moren jobbet på Teatret Vårt.
Og i dag ble, hvis man ser litt stort på det, ringen sluttet. Nilssen-Love var tilbake på Teatret Vårt.
Konserten startet med Schlippenbach lekende med noen skalaer på pianoet, før Nilssen-Love kom «smygende» med sitt karakteristiske trommespill, som riktignok ikke alltid er like «smygende». Og derfra og ut ble dette en konsert som overgikk alt annet vi hadde hørt denne uka. Schlippenbach har et nært forhold til musikken til Thelonious Monk, og snek ikke små antydninger til Monks komposisjoner (Erling Aksdahl, som er fagmann på feltet, telte fire Monk-fraser, men jeg er overbevist om at det var adskillig flere). Han har gjort plater med prosjektet Monk Casino, hvor bandet framførte alle komposisjoner Monk hadde skrevet, og jeg mener å høre de fleste denne dagen, særlig i den andre sekvensen.
Dette var improvisert musikk hvor kommunikasjonen mellom musikerne var sømløs. Selv om de to ikke spiller sammen ofte, så kjenner de hverandres ideer og vinklinger, og særlig var Nilssen-Love den store lytteren som med et nesten overdimensjonert trommesett med flere gonger, krydret pianospillet på en nesten magisk måte.
Å se Schlippenbach entre scenen med krykke og med en rekke alderdomstegn, for så å briljere slik han gjorde ved pianoet, var nesten ikke til å tro. Jeg hørte han sist gang på Voss jazzklubb for to år siden, og var overbevist om at det var siste gang jeg fikk muligheten til å høre ham, på grunn av svekket helse og alderdom. Og så kommer han til Molde og avleverer en konsert til Yatsy på terningene sammen med en ytterst opplagt Nilssen-Love, som herved kåres til Moldejazz 2026 sin aller største konsertopplevelse! Ferdig snakka!
Tradjazz for viderekomne
Innover i fjorden fra Molde ligger bygda Kleive. I Molde blir ofte dette stedet sett en del ned på, men det bør det bli slutt på nå. Der inne har de nemlig fostret en rekke jazzmusikere innenfor de fleste sjangere, og i kveld «ramla» jeg inn på noe jeg trodde var en konsert med et helt vanlig tradband. Men der tok jeg skammelig feil!
Bech & Skeidsvoll New Orleans Band er et band som spinger ut fra familien Skeidsvoll. Her har faren Leiv Skeidsvoll vært drivkraften for å skape et slags familieband, hvor vi finner tre av sønnene, ved pianisten Isach Skeidsvoll, som er kjent for helt andre jazzsjangere enn tradjazz, og broren Lauritz Heitmann Skeidsvoll, som stiller i samme klassen, pluss Peder som trakterer trompet og flugelhorn. I tillegg består bandet av trombonisten Gunnar Bech, som de senere årene har markert seg sterkt i det lokale jazzmiljøet, banjoisten Frank Iversen, bassisten Sindre Klykken og trommeslageren Hans Petter Gyldenskog.
De hadde platelansering for platen de har spilt inn tidligere på Moldejazz, og Die Tankstelle var proppfullt av musikkhungrige i alle vekt- og aldersklasser. Selvsagt en del slekt og venner, men også en rekke «fagfolk» og publikum som vanligvis lytter til helt andre former for jazz. Jeg er en av de som sluttet å lytte til den tradisjonelle jazzen for flere tiår siden, men jeg lot meg fascinere og glede av den stunden jeg fikk med bandet.
De spiller, i hovedsak, tradisjonell jazz, men på en litt «skjev» måte, som like godt kunne vært gjort av et moderne ensemble. Og da Isach Skeidsvoll, i en solo, ikke klarte å holde seg lenger, brøt de ut i en heftig frijazzsekvens som gjorde bandet til noe helt eget.
De fleste musikerne bidro med utmerkede soloer, hvor det meste ble holdt innenfor «familien» med far, Lauritz og Isach som de viktigste solistene. Og, særlig Isach og Lauritz var med på å løfte bandet til store høyder. En utmerket, morsom og fin konsert på tidlig kveld, som løftet den litt stille byen til nye høyder (selv om det var fotballkamp samtidig mellom Molde og Brann, hvor de tilreisende fra Bergen vant 2-1), noe som vanligvis gjør de fleste innbyggerne i byen relativt deprimerte, men det forsvant raskt da de inntok Die Tankstelle. En perfekt avslutning på kveldene på Die Tankstelle (som står i fare for å bli fjernet fra jordens overflate på grunn av at bensinstasjonen skal rives til fordel for det nye senteret for jazz som det jobbes med i byen.
Synthesizer på vibrafon
Så var det klart for min siste konsert på årets Moldejazz. Jeg hadde valgt konserten på Storyville, med den Los Angeles-baserte vibrafonisten Sasha Berliner og hennes Arts & Sciences, og droppet kirkekonserten med tubaisten Daniel Herskedal, noe jeg raskt oppdaget var et feil valg. For ryktene fra de som hadde vært der, kunne fortelle om en strålende solokonsert i Molde domkirke.
Det er ikke altfor ofte at man serverer vibrafonister som bandledere på norske jazzfestivaler. Denne gangen hadde man hentet over et band med «rockefot» med en ung, vibrafonist som det har gått gjetord om, skal man tro programmet. Men en programtekst er ren reklame som man må ta med en klype salt.
Sasha Berliner er vinner av «DownBeat Critics Poll Rising Star Vibraphonist» og hun har allerede markert seg på noen av de viktigste scenene internasjonalt. Hun har samarbeidet med navn som Christian McBride, Tyshawn Sorey, Marcus Gilmore og Cécile McLorin Salvant, samtidig som hun også har beveget seg sømløst inn i mer sjangeroverskridende samarbeid med artister som The Free Nationals og Flea.
I programteksten sier man at «med tre kritikerroste album – Azalea (2019), Onyx (2022) og Fantome (2025) – har hun utviklet et særegent musikalsk språk der vibrafonen står i sentrum av et rikt og ekspansivt lydbilde. Musikken kombinerer akustiske og elektriske elementer, med referanser til Miles Davis’ elektriske periode og en tydelig forankring i både improvisasjon og komposisjon. Samtidig åpner hun opp for impulser fra pop, rock og funk, og skaper et uttrykk som er både komplekst, tilgjengelig og dypt personlig.
Hun er kjent for sin tekniske presisjon og sitt kraftfulle uttrykk, men også for sin evne til å tenke nytt rundt instrumentet. Gjennom sitt arbeid med elektroniske vibrafonløsninger og nye bandprosjekter fortsetter hun å utvide rammene for hva vibrafonen kan være i moderne jazz».
Dessverre lot jeg meg lokke av denne omtalen, for den stunden jeg var inne på Storyville, fikk vi blant annet elektronisk vibrafon, som låt som en synthesizer, og en av låtene Bobby Hutcherson ble kjent for, med et ganske corny og funky jazzrock-komp.
Men Berliner er en helt ok vibrafonist som skaper ny musikk med sine spesielle virkemidler. Men med et relativt kjedelig komp som tilbehør.
Egentlig syntes jeg denne konserten, på en eller annen måte, ble et eksempel på noen av konsertene på Moldejazz i år, hvor festivalen hadde plukket fram pris- og anmelderroste artister som leverte relativt uinspirerte sett på scenene her i byen. Riktignok sto høydepunktene relativt tett i kø gjennom hele uka, men med de svakeste leddene med noen av de artistene vi ikke kjente fra før, og som jeg hadde håpet skulle overraske og gi meg noen nye, spennende navn på blokka.
……….
Skal man, på død og liv, absolutt evaluere, så var det, for meg, de norske banda som imponerte mest på årets Moldejazz.
Neste år skal Marius Neset figurere som Artist in Residence, og da blir det nok heftig saksofonspill 24/7. Så får vi se hva bookingavdelingen spar opp av overraskelser for alle de andre konsertene. Per nå har ikke festivalen oversikt over plusser eller minuser i regnskapet, men jeg håper de kommer godt ut av det, og at vi kan glede oss til uke 29 også i 2027.
I’ll be back!
Tekst og foto: Jan Granlie
Paal Nilssen-Love
Alexander von Schlippenbach
Lauritz Heitmann Skeidsvoll
Isach Skeidsvoll
Sasha Berliner
