Energi og programmering helt i salt peanuts* sin ånd

TEDANS-FESTIVALEN, BERGEN, 21. AUGUST 2026, DAG EN: Det er blitt en tradisjon å reise til Bergen for å få med, mist en dag, av den kreative Tedans-festivalen i Bergen. I år ble denne utrolige festivalen arranger for fjerde gang, og de er allerede i ferd med å planlegge femårs-jubileet.

Tedans, som begrep, er en engelsk tradisjon som oppstod etter krigen. Muligens var det et påskudd for å få danse på blanke formiddagen i en tid hvor det sosiale liv, ikke var det enlleste, og at det var en måte å ha et sosialt liv utenom puben eller familien. Tenk deg en salong med små bord og hvite duker. En rykende varm kopp te. Hjemmebakte kaker. Og en likør for den som ønsker. En servitør kommer mot bordet mitt. Hva er det han spør om? Om han kan få danse med meg? Tradisjonen er, mer eller mindre, utdødd i Skandinavia. Men de senere årene har det vokst fram noen steder hvor man arrangerer slike møtepunkter i dannede selskap.

Det eneste likhetstrekket konsertserien og festivalen i Bergen har med de mer «dannede og konsisjonertes» selskap, er at det serverer gratis te på arrangementene. Arrangørene av disse mer frilynte versjonene av tedans, saksofonisten Aksel Øverås Røed, pianisten Isach Skeidsvoll og trommeslageren Nils Are Drønen, som er te-connoisseur og innehaver av Tedragen som importerer te av fine sorter fra Japan og Kina. Og som de selv sier det, «tilberedning av te er ein kunst». Det samme er arrangering av kreative konsertserier og festivaler. Og i løpet av disse fire årene, har festivalen vokst til å bli en viktig del av det kreative jazzmiljøet i Bergen.

De holder til på Østre, i nabolaget til Litteraturhuset og med et «velplassert frispark» unna Fisketorget, i en del av Bergen som, de senere årene, har blitt en hyggelig områdee med en rekke restauranter, puber, barer og et rikt uteliv.

Her i salt peanuts* har vi, i 12 år nå, hatt en idé om å presentere moderne, improvisert musikk i flere musikksjangere. Og slik Tedans-festivalen fremstår i år, treffer de oss på «kornet» i valg av musikalske uttrykk og musikere. «Sterk musikk» og «nyskapende musikk» innenfor det improviserte. Særlig gjaldt dette første dag av årets festival.

Frittgående gitar og fjelltrommer
Da første konsert gikk i gang denne fredagen, var det godt med publikum i den relativt «rufsete» scenen i andre etasje på Østre. På scenen to og satt, den britiske gitaristen Tara Cunningham og trommeslageren og perkusjonist Tara Cunninghamsten Terje Isungset. De trwaff hverandre rett for konserten, og hadde kun spilt sammen på den korte lydprøven før konserten. Som Isungset sa det: «Det blir ikke impro om vi skulle ha spilt sammen før konserten. Da ville vi kanskje ha hengt oss opp i noe som fungerte, og ville forsøt å gjenta det på konserten – og det er jo ikke impro». Så de stilte med blanke ark på scenen, og utviklet settet sitt derfra.

Tara Cunningham er en gitarist og komponist fra Storbritannia, hvis arbeid, i stor grad, fokuserer på improvisasjon. Hennes nyeste album er et samarbeid med Jemima Seymours visuals, Almost – Not Exactly» (Nonclassical), 90-talls acid-jazz-bandet Red Snapper, postrock-kvinnebandet Modern Nature, eksperimentell improvisert duo med bassisten Caius Williams, og gitar-vokalduoen The Sleeves. Hun har også jobbet med musikere som Seb Rochford, Liam Noble, Laura Jurd, Claire Rousay og Steve Noble, og mange flere. Hennes jobber også som filmkomponist blant annet i Pascal Bergamins spillefilm fra 2024, Portraits of Dangerous Women.

Terje Isungset er en solid veteran på den norske jazz- og improvisasjonsscene. Fra Isglem (duo med Karl Seglem), til sine «is-prosjekter», og han kjennetegnes enklest ved at han benytter tromme- og rytmiske elementer han har hentet ute i naturen.

Det settet vi fikk med de to denne kvelden, var et fascinerende møte mellom norsk natur, Isungsets originale trommesett og en gitarist som befant seg godt inne i den eksperimentelle gitartradisjonen etter legendariske Derek Bailey og hans etterkommere og likemenn. I Norge har gitaristen Ivar Grydeland utforsket denne tradisjonen, og det er en måte å spille gitar på, som sjelden inneholder akkorder, slik vi er vant til å høre dem, men hvor det skapes lydbilder og solospill som går utenpå det meste av hva vi er vant til å høre.

I en slik setting er kommunikasjonen mellom musikerne det viktigste. Og i dette settet, følte jeg, det var Cunningham som»styrte» det meste, mens Isungset, la til, kommenterte og var med på å gjøre settet fullkomment. En utmerket start på kvelden.

Fri lue fra alle kanter
Deretter var å bevege seg ned til første etasje, for å høre nok et «as hoc»-ensemble, og et band som virkelig «sparket» fra seg. Fra venstre den unge, Grieg-akademistudenten og saksofonisten Jeanette Offerdal, bak henne, den amerikanske, Texas-baserte gitaristen Jonathan F. Horne, saksofonisten Lauritz Skeidsvoll og ytterst til høyre, trommeslageren Ole Mofjell.

Dette var en seanse hvor man «kjørte ut» i en slags amerikansk, fri, 1980- og 90-talls-energi, med Skeidsvoll i front for et band som ga oss et sett som virkelig fikk håret til å legge seg bakover, som gikk vi ute i de bergenske vindkastene fra vest.

Men det ble aldri en ukontrollert seanse, hvor fem musikere, på død og liv, skulle bevise at de kunne spille heftig frijazz. Det var, i stor grad, Skeidsvoll som satte premissene (om vi kan gå så langt som å kalle de det). Her var det en slags kombinasjon av Pharoah Sanders, George Adams, Joe McPee, Mats Gustafsson og alle de andre «råtassene» innenfor den nyere jazzen. Og med Mofjells energiske og pågående trommespill, la de grunnlaget for et utmerket sett. Offerdal gikk aldri i «krigen» med Skeidsvoll, men var den som kontrasterte det heftige spillet med roligere «ganger» som var med på å gjøre konserten dynamisk og usedvanlig spennende. Og bak regjerte Horn med et, for mange, mer neddempet spill, hvor han la inn kommentarer og vinklinger som passet perfekt inn i helheten. Men da Skeidsvoll måtte puste litt ut, tok han over kommandoen og serverte gnistrende soloer, slik vi kjenner det fra, blant annet Ingebrigt Håker Flatens Young Mothers-band.

Dette var det andre eksempler på den musikken vi i salt peanuts* ivrer for, og et andresett som var minneverdig. Så kan vi bare håpe at de fem kommer seg i studio, gjerne i Bergen, sammen med lydgeniet Jørgen Træen, slik at flere enn det fullstappede Østre hadde plass til denne kvelden. Og da dette heftige settet var over kom det klart og tydelig fra Isach Skeidsvoll fra scenen: «Nå blir det ti til femten minutters pause! Men først: Røyk!»

Neddempet langeleik
Så bar vegen igjen opp trappene, for å høre enda en del av den musikken vi i salt peanuts* elsker. På scenen sto den unge langeleikspilleren og vokalisten Ingeborg Onstad, som hadde tatt turen over fjellet fra Oslo og Valdres for å gjøre et sett kun med vokal og langeleik.

I Norge har folkemusikken fått et solid oppsving de senere årene, ikke minst takket være Tuvas blodklubb, som har vært en kjempesuksess på Riksscenen i hovedstaden. Denne klubben har vært medvirkende til at en rekke, unge mennesker har fått øynene opp for den norske folkemusikken og -dansen. Og da måtte jo Tedans-arrangørene også forsøke med denne musikken.

Her møtes visetradisjonen med folkemusikken fra Valdres i en fin combo. Onstad skriver egne tekster og melodier, selv om åpningen var laget av Anders Røine, og selv om hun er en ung kunstner (hun har vel såvodt passert 22 år), og har en viss veg å gå, kanskje særlig tekstmessig, så serverte hun låter som, på en fin måte, satte folusert på hvordan det er å vokse opp og være i de «vanskelige» 20-årene. Hun trakterer langeleiken på en fin måte, og viste et entusiastisk publikum at man trenger ikke spille høyt og fort for å lage nydelig musikk. Og med Onstads sette, fikk vi nok et av salt peanuts* sine favoritter.

Dansk energi i hard-bopens rike
En musiker som har besøkt Tedans-konsertserien og festivalen (?) flere ganger, er trommeslageren og bandlederen Kresten Osgood. På sine beste dager, er han en a v verdens, absolutt beste jazztrommeslagere, og den kvintetten (hovedbildet) han har hatt gående en rekke år, er et av de tøffeste sammenhenger jeg hører ham i. Pianisten Jeppe Zeeberg, som er en av de mest originale og kreative pianistene i dagens jazz, trompeteren Erik Kimestad, bandet norske alibi, og som har utviklet seg til å bli en mye brukt trompeter, både i Danmark og Norge, tenorsaksofonisten Mads Egetoft, som vi kjenner fra soloprosjekter og, særlig, denne konstellasjonen og bassisten Matthias Petri, som man finner i en rekke, danske sammenhenger, i de fleste, musikalske sjangere. Disse fire musikerne er de perfekt samarbeidspartnerne for Osgoods drøm om å lage det perfekte bandet, som kan hylle hans stor forbilder innenfor jazzen fra 1960-tallet og framover.

Og fra de åpnet med en komposisjon av John Tchicai, ble dette en oppvisning i hard-bop, kombinert med Osgoods helt særegne humor. De som ikke hadde hørt de fem tidligere, fikk seg nok en solid vitamininnsprøytning og energi-boost, for sjelden har det vwel svingt heftigere i andre etasje på Østra som i dette settet.

I det disse musikerne var i ferd med å ta publikum inn i «nirvana», måtte dessverre edens utsendte, vende nesen mot den ytterst utrivelige Bergen stasjon for å nå siste toget hjem. Men jeg er overbevist om at stemningen på Østre var relativt høy i det DJ: Teadance JazzJockeys, fikk i oppdrag å bringe den tradisjonelle tedansen tilbake der den hører hjemme – med te i glasset og dans.

Hvis du befinner deg i Bergen i kveld, er det bare å ta turen til Østre, for å få med andre og siste sett av Tedans 2026. Da kan du få gleden av å høre Sune Dommersnes sitt bestillingsverk, Tara Cunningham igjen sammen med fløytisten Henriette Eilertsen og klarinettisten Isak Hedtjärn, vinnerne av årets Jazzintro, Sakte fallende, trommeslageren Andreas Wildhagen sammen med bassisten Christian Meaas Svendsen og saksofonisten Karl H. Nyberg, før du igjen kan avrunde med DJ: Teadance JazzJockeys.

Det er bare å fastslå at Tedansfestivalen (og konsertserien) er en av salt peanuts* sine absolutte favoritter på konsert- og festivalarenaen nå om dagen. De har de samme, grunnleggende ideene vi tenker, så om du lurer på hva det er vi egentlig holder på med, så får du en rekke, gode eksempler på det på Østre i Bergen,

Tekst og foto: Jan Granlie

Terje Isungset og Tara Cunningham