OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 1, SØNDAG 9. AUGUST 2026: Englelapskaus kalte vi det, når mor laget fruktsalat med søt lake og vispet krem til søndagsdesserten. Nydelig var det, etter en heftig søndagsmiddag.
Og englelapskaus ble vi servert til dessert av kvartetten The Source med venner, i huset til Den Norske Opera & Ballett, en av de få standhaftige offentlige institusjonene som fortsatt insisterer på å bruke store forbokstaver. Stikk i strid med Språkrådets klare anbefalinger for god språkbruk. Og det selv om navnet ikke går tilbake til et annu dazumal, den gangen det levde dinosaurer i Norge. Navnet til institusjonen ble oppdatert i 2008, da Operaen som den heter til daglig, flyttet inn i nybygget – det hvite marmorskipet som ligger permanent oppankret ved Bjørvikas innerste strandlinje.
DNOB ligger midt i det som en gang var Kristianias bakgård, der plankestablene på Vaterland sank lenger og lenger ned i sumpen under dem, og stadig flyttet strandlinja utover, der ligger denne ‘ei blot til lyst’-båten, i skyggen av et nytt Bjørvika. Navnet til institusjonen er en språkbruk som kan tolkes som en gammelmodighet, en misforstått konservatisme, men paradokset er vel at Operaen som kunstinstitusjon ofte har vist seg fram som en utviklingsorientert, til tider en nesten radikal kunstinstitusjon. Den gamle bunnen under Bjørvika er strammet opp og kan støtt og solid i dag bære en kulturinstitusjon som skuer langt framover i tid. En institusjon som ikke kommer til å ende som havnebyen Herakleion, ved utløpet av Nilen, gjorde for snart 2200 år siden.
Bygget har også blitt et nå etter hvert tradisjonelt hus for åpningskonserten til Oslojazz, eller formelt Oslo jazzfestival. At operarommet kunne fylles med improvisert musikk var ikke en selvsagt ting for førti år siden da jazzfestivalen startet opp. Denne festivalen har forandret seg stort siden den gangen, da man kunne si at det skjedde i de dager da budet gikk ut fra keiser Aage Teigen. Et tegn på at noe hadde skjedd med Oslojazz var da den langhåra, rufsete og frittgående Blow Out-festivalen flyttet sitt program fra uke 33 som motfestival til uke 34 en gang for rundt ti år siden..
Slike tanker gjør man seg etter et par velpreparerte kyllingfileter i en fløtesaus som nesten kan stå på egne bein. Servert med en deilig Barbaresco 2021, som på tross av sin ungdom, allikevel framstår som bærer av tunge tradisjoner og vitner om langt mer alderdommelig visdom, enn dens unge alder skulle tilsi. Akkurat som årets førtiåring Oslojazz. Med den nå godt innarbeidede festivalsjefen Line Juel og hennes lille stab i spissen, har Oslo jazzfestival stukket ut en kurs mot framtida som lover godt og moderne.
Veien til kildene
Vi vandrer forbi Deichmanns hovedbibliotek, mens vi tenker på at den stadig framvoksende reaksjonære, såkalte høyresida, som igjen vil brenne bokbål av litteratur som provoserer dem, er mer korttenkt enn en døgnfluehann som på sine få timer, kun har én ting i hodet. Denne nye, kyniske høyresida som er så langt fra å være reflektert konservativ som det går an. Femti år etter at noen av oss kjempet hardt for å komme vekk fra en naiv argumentasjon basert på én politisk ‘akse’ eller linje, er det en fallitterklæring at aksen høyre-venstre fortsatt skal forklare noen ting som helst.
Det er en ureflektert argumentasjon med utgangspunkt i et endimensjonalt politisk landskap, når det franske politiske landskapets ‘droit’, som i 1789 var kongens støttespillere, fortsatt – ureflektert – brukes til å analysere politiske hendelser langs en akse, snart 250 år seinere. Det er jo egentlig totalt uakseptabelt. For å si det som det er: At journalister og såkalte politiske analytikere karakteriserer den reaksjonære populistiske falanksen som en ‘høyre’-side, er et uttrykk for en politisk sjargong, en begrepsbruk og -forståelse som har spilt totalt fallitt. At franske ‘droit’ likner på det gammelnorske ‘drott’ for konge, er sannsynligvis en etymologisk tilfeldighet. Men det er akkurat slike tilfeldige sammenstillinger uten analytisk dybde og forståelse som populister kynisk bruker for å provosere fram slike emosjonelle reaksjoner som vi ser utspille seg rundt oss i dag. Men i det vi svinger inn dørene til Operaen, legger vi dette til side.
For i forhallen i Operaen får vi for første gang i år opplevelsen av å være på Oslo jazzfestival. Møtet med kjente ansikter, møtet med en lang historie, alt vekker minner, og en følelse av tilhørighet. Det selvfølgelige, det åpenbare, men allikevel så inderlig viktige: Som mennesker, som uttrykk for en biologisk arv, så er vi sosiale dyr. Meningen med tilværelsen ligger i møtet med den ‘andre’. Møtet med den som kan ha potensiale til å utvide din egen horisont, og som du deler opplevelse av tilhørighet med. Det er ikke en sosial struktur basert på fysisk og biologisk likhet, eller enda verre, ‘etnisk’ likhet. Det vi har felles er at vi føler tilhørighet til hverandre, til det fellesskapet vi er en del av. Og i siste instans er det oss alle. Det finnes ikke et ‘oss’ og ‘andre’: Nei. Ikke jeg! Vi! – Det store Vi!
Det store vi-et er The Source: of Oslo, et prosjekt som er blitt koronautsatt fra 2021 til 2026. De fire bak prosjektet, Per Oddvar Johansen, Mats Eilertsen, Trygve Seim og Øyvind Brække, er nå over tretti år eldre: Det var i 1993-94, da den nye norske jazzen blomstret opp og kastet seg ut i en uendelighet av retninger og uttrykk, høyre og venstre, opp og ned, hit og dit, fram og tilbake, fram og bak. Da slo The Source til med et platecover jeg aldri vil glemme – en parafrase over John Zorns Naked City, med Olemanns kornett.
Kvartetten The Source står for alltid og for alle, som et symbol på den overstrømmende, kornukopiske, megaloofantaserende blomsterfesten som foregår (nesten) hvert år i desember på scenen Cosmopolite, i dag på Torshov. Overflødighetshornet har flyttet med Cosmopolite hit og dit og ut og inn. De som husker så langt tilbake, husker også The Source of Summer.
Og etter tretti år med The Source of Christmas er det nå altså tid for The Source of Oslo. Den musikalske katalogen om denne lille rare byen, er stor. Men som hun sa den noen-og-sytti år gamle cruise-passasjeren med platinablondt hår fra New York som ble praiet av Aftenpostens journalist ved hoppbakken i Holmenkollen på tampen av tre timers busset visitas med guide: Hva mente hun om byen hun nå hadde sett?, spurte journalisten på sitt prydeligste sommerengelsk. – What town?, svarte hun, før hun etter en tenkepause utbrøt; – … Oh, you mean the village down there?, mens hun pekte vagt i retning restauranten og Oslogryta.
Oslosanger, valget kan ikke ha vært lett, og begrensningens kunst er ikke av de fremste egenartene til folka bak kvartetten og kjøkkenet der alt kokes og røres, stekes og smakes i hop. Vi var forberedt på en lang kveld, men håpet at det ikke ville strekke seg så langt at taksameteret på Operaens strømforsyning rant fullt og klippet strømmen.
La det være sagt, det gjorde det ikke. Med det som åpenbart var noen kjappe konsultasjoner, beslutninger og reorienteringer underveis, kom de i mål på ganske nøyaktig to timer konserttid. Alt dette etter at Line Juel hadde ønsket oss velkommen og Oslo-ordføreren Anne Lindboe hadde åpnet festivalen, med sedvanlig lokalpatriotisme. Det kunne ha vært sjarmerende, hadde Oslo virkelig vært en liten landsby, men framsto her som noe annet.
Multimalisk sommernatt
Men det lar vi ligge. The Source kommer på scenen, supplert med Sondre Bjerck og Helge Norbakken på perkusjon, og med Jon Balke på piano, samt Mathias Eick på trompet. Sammen får vi en sprudlende versjon av «Taraf», skrevet av Balke for bandet Oslo 13 for snart 35 år siden.
Ut på scenen kommer gamle kjenninger, med røtter i India, men Drammen kan jo snart anses som en forstad til Oslo. Visste du at om vi regner målt i pendlerdistanse, så bor mer enn hver tredje nordmann innenfor en omkrets på en-til-halvannen times pendlerreise til sentrum i byen. Ser vi bort fra de fysiske grensene – som kun er historisk betinget – og vurderer bosetting og pendlingsmønstre, så er Oslo en gjennomsnittlig millionby i Europa, det metropoliske Oslo er en befolkningskonsentrasjon som nå nærmer seg to millioner mennesker.
Aslaug Låstad Lygres dikt «Du skal ikkje sova burt …» kan de aller fleste med en kulturell tidshorisont tilbake til forrige årtusen, utenat. Når Sunanda Sharma på vokal, Rohini Sahajpal på sitar, Shrilal Sahajpal på fiolin og Jai Shankar Sahajpal på tabla entrer scenen, kommer dermed sommernatta fra Drammen inn til sentrum. En versjon av Låstad Lygres dikt, med Geirr Tveits melodi, som er utkropen, og der Eilertsen spiller borduntoner på kontrabassen. Tanpur-bordun-tandun-borpur – purduntanbord – med bardunpur tone. Den justerte teksten, «du skal ikkje sova burt oslojazzen…» vekker humring, og hjemlig hygge. Det ligger også gjenkjennelse i denne reaksjonen, dette er jo «på nissen sitter låven» – som gikk som en farang over landet for noen tiår siden – for sommertid.
Og selvfølgelig kommer Lars Lillo-Stenbergs tekster med, hans «Oslo», som nå framført av Tora Augestad. Oslo, du er liten til å være så stor. Augestads ‘Osslo’, med backingkoret Sourceful of Secrets sitt ‘Oschlo’, skaper en humoristisk distanse til originalen, understreket av Augestads skarrende dialekt.
Trond Botnens «Da egenvekten», som mange av oss kanskje kjenner aller best fra albumet Multimal med Svein Finnerud & Co, får en framføring av Øyvind Brække, i en herlig surrealistisk framføring av Brække, der Vigelandsparken danser heftig oppunder taket i det store operarommet, på vei ut i det virkelige rommet. Og jammen supplerer han med sine egne subtile variasjoner over temaet, framført med en søkende vandring over scenegulvet, med langsomme ettertenksomme ettertanker, «egenvekten, likevekten, badevekten …». Hva er vekten av Oslo?
Flashing Oslo fra Hovedøen
Rohey Taalah kommer på scenen, hun «er på vei hjem til en uoppredd seng». «Suser avgårde alle mann», deLillos, et band og en musikk for evig Oslosommer. Alle gatene er forskjellige land, hvert strøk en verdensdel. Mathias Eicks «Oslo».
Og så: det som for undertegnede blir et slags høydepunkt: Arne Nordheims «Flashing», framført av Frode Haltli. Modernismen i norsk kompositorisk virke lever i aller beste stand. Og så, … og så, glir det over, søkende, indikerende, humoristisk smilende … i en framføring av gode, gamle «Når kastanjene blomstrer i …», oversatt til et Berrrlinsk skarrende tysk, selvfølgelig framført av multikunstneren Tora Augestad. Berlin 1928-29. Livet er lett og herlig. Jazzalderen finner sitt kabaretiske uttrykk. Og die Kastanien die blumen in Bygdøy Allé, mens Per Oddvar Johansen, res.kamp., har vært i verkstedet sitt og funnet fram saga. Og da kan jo mangt et under skje.
Den egyptiske kvartetten med Fathy Salama på piano og keyboards, Fouda Mohammed på neyfløyte, og Ramadan Mambo og Ayman Sedki, understøttet av ikke minst Trygve Seim på sopransax, ender opp i selskap med tanta til Beate, du veit, hu som mente at jazzen gikk i dass med Django Rheinhardt.
På Hovedøya skjer det mye, det veit vi. At han Johan ikke er å stole på, kunne vi fortalt Kari Diesen mange ganger, uansett hvor mye pent han sa, og hvor mye småfuglene synger i busk og kratt der ute ved Dyna fyr. Her framført av kvartetten Shalpaj/Sharma på hindustanisk Oslo, der Johans værmelding blir en talaistisk eksegese, så det er umulig å holde latteren inne. Herrlig!
Et mini-Batagraf, med Balke, Bjerck og Norbakken får inn et interludium, før Symre Taugbøl Bang kommer på scenen, og gjør Big Bangs «Girl in Oslo» i sin versjon, hun «… vaknar upp med den vakraste guten i Oslo». Hurra. Tuva Syvertsen, med hardingfele, og en Oslotekst til David Bowies Berlinske «Where are we now», der Potzdamer Platz blir til Carl Berners Plass. Dobbelthurra.
Når den kollektive framføringa av Lillebjørn Nilsens «God natt Oslo» avslutter de etter to timer og noen små minutter, en av de mest sprudlende overstrømmende, lattervekkende morsomme, finurlig ettertenksomme hyllesten til denne lille rare byen vi tilbringer så mye tid i. Og som vi elsker på en eiendommelig, snodig måte, uten at vi helt kan forklare hvorfor.
… denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …
Mens Raed AbdElghany danser som en dervish over hele Oslo, og med det hyller poeten Rumi.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Elizabeth Stephenson
