RIKSSCENEN, OSLO, TORSDAG 13.11 – SØNDAG 16.11, 2025: En noe forsinket rapport fra Folkelarm, som fant sted på Riksscenen 13. – 16. november.
Det er umulig å få med seg alt fra Folkelarm. Programmet er tett, og med flere overlappende arrangementer. Men alt foregår på samme sted, på Riksscenen på Schous plass. Dermed går det lite tid til transportetapper, men desto mer tid til hyggelige passiarer med folk på vei til og fra konserter og seminarer. Og nettopp det er en av hovedformålene med arrangmentet – å bygge og pleie nettverk. Her møtes musikere, bookere, plateselskap, agenter og en god porsjon folkemusikkentusiaster. Dermed slites man mellom to uforenlige aktiviteter – enten høre god musikk, eller prate med hyggelige folk – her må man velge. For min del ble det absolutt mest prat, slik at jeg gikk glipp av mange fine konserter.
Konsertene går på fire scener; tildels parallelt, men de fleste artistene opptrer to ganger, slik at det ER mulig å få med seg det aller meste. Hovedscenen har stor plass og full rigg med lys og lyd; de to mindre scenene i kjelleren gir bra lyd, men mindre fancy lyssetting; lavvoen ute er kald, med dårlig akustikk, men god servering fra Brimi, og en intimitet, som veier litt opp for de ellers lite konsertvennlige omgivelsene.
Åpningskonsert Hovedscenen, torsdag kl 1830
Åpningen bød på et bestillingsverk, døpt Purppuri etter en finsk bryllupsdans. De fire utøverne fra øverste hylle i genren i Norden hadde satt sammen en konsert med utgangspunkt i låter fra 1700- og 1800-talls notebøker – dansemusikk som fungerer like godt til dans i dag som de – får vi tro – gjorde tidligere, noe som ble understreket og demonstrert med dansere fra BUL som fylte dansegulvet foran scenen. Tette, men enkle arrangementer fremført av utøvere fra fire nordiske land, som dermed også ga en praktisk musikalsk demonstrasjon av at Norden for alvor er blitt en sammenhengende folkemusikalsk region: Esko Järvelä (Finland), bratsj, tenorgitar; Johan Hedin (Sverige), oktavnøkkelharpe; Jorun Marie Kvernberg (Norge), fele, hardingfele; Mads Kjøller Henningsen (Danmark) fløyte, sekkepipe.
Lavvoen, fredag 1840
Kombinert med litt mat fra Brimis kjøkken, fikk jeg med meg to små konserter i Lavvoen. Først finske Polenta, fire finske musikere med fikse arrangmenter og fint samspill; alt i dagen gjeldende folkemusikksamspillstil som etterhvert har blitt en rimelig veldefinert felles nordisk genre. Selv peker Polenta på JPP, Frigg og Väsen som band som har gått opp mye av den løypa de følger. Sjekk ut albumet Karkelo om du vil bli kjent med bandet!
Hedin/Meidell – altså Johan Hedin og Ida Meidell duo med nyckelharpa og barokkfiolin – viser et unikt, lekkert og nyansert samspill der det ikke alltid er mulig å skille barokkmusikk fra folkemusikk, om nå det skulle være et poeng.
Klubbscenen, fredag 1800
Stringflip – en kvartett som slik navnet antyder er besatt av utelukkende strengeinstrumenter: to feler, cittern og cello. Bra låter og arrangementer, alt godt innenfor gjeldende nordisk samspilltradisjon, som også har noen sideblikk over Nordsjøen. Fin bruk av celloen gir bandet et litt bredere lydbilde enn rent felebaserte grupper.
Arendse Nordtorp Pedersen , fiolin, vokal; Hanna Blomberg , fiolin, viola d’amore; Albin Sundin, cittern; Veronika Voetmann, cello
Hovedscenen lørdag 1930
Georg Buljo med trio (hovedbildet) på hovedscenen – denne gangen først og fremst som vokalist i en trio med perk og trompet/elektronikk, i et gjennomført sterkt og personlig uttrykk som inneholdt både klanglige flater og insisterende groover. Buljo har en utrolig vid musikalsk praksis, og har skapt mange ulike uttrykk gjennom en karrriére. Her viste han (nok en gang) evnen til å konsentrere uttrykket til en enhetlig form, uten unødige ekstravaganser.
Georg Buljo – joik/vokal, perkusjon; Per Willy Aaserud – trompet, elektronikk; Christian Svensson – perkusjon
Klubbscenen lørdag 2250
Hått er på flere måter en kontrast til mange av de andre innslagene på Folkelarm, ved at fokus her er mer på det særegne i låtvalget og på dansetakta. Utgangspunktet er runddansslåtter som i stor grad har levd på hardingfele, og fått noe rundere kanter kombinert med mer viltvoksende former enn dagens vanlige regelmessige låter med to vendinger á 8 takter hver. Tradisjonelle slåtter fra Numedal, Valdres og Telemark; spilt med den type groove og innlevelse som får folk ut på dansegulvet!
Per Anders Buen Garnås, hardingfele; Anders Erik Røine , gitarer, oktavmandolin, langeleik og munnharpe; Nils Øyvind Bergset, trekkspill og durspell.
Intimscenen, fredag 1920
Jörgen Stenberg har gjort seg bemerket i mange sammenhenger, deriblant med to seiere i Sami Grand Prix, i tillegg mange samarbeidsprosjekter med andre musikere, som viser en stor musikalsk pallett, alltid med Jörgens tradisjonelle vokal i sentrum. Med seg på Riksscenen hadde han modulærsynth som leverte tunge bassriff og et rikt utvalg klanger, og gitar med kule bluesfraser og diverse andre inn- og utspill – tilsynelatende en umulig kombinasjon av musikalske elementer som likevel viste seg å fungere utrolig bra. Jörgen har en sterk og direkte formidling, som aldri levner noen tvil om hvem som er sjefen i dette konglomeratet av musikalske innfall.
Jørgen Stenberg, vokal; Jonas Strandgård, gitar; Nils Johansson, Keys og modulærsynth
I tillegg til konsertene hadde Folkelarm også et rikt seminarprogram, med temaer både for utøvere og arrangører.
Nytt av året var en såkalt foajesamtale – i år med Aslak Brimi, leder i FolkORg, som intervjuet musikksjef i NRK, Mads Borch Bugge om endringene i NRKs musikkdekning. Satt til 20 minutter i programmet, men ble nærmere 50 minutter – det var mye å ta tak i!
Tekst og foto: Tellef Kvifte
Mads Kjøller Henningsen
Polenta
Purppuri
