OSLOJAZZ, DAG 5, FREDAG 15. AUGUST 2025: Så er vi kommet til siste dag for mitt eget vedkommende under årets festival. Lørdag har jeg måttet si nei takk til oppdraget om å dekke Oslo jazzfestival.
Byen stråler i sola, og den er full av musikk. Denne byen som Knut Hamsun fikk dype merker av, før hans alter ego i Sult hyret plass på en tramper, og forsvant ut Kristianiafjorden. Igjen i Kristiania var den elektriske salmeboka. Salmeboka er riktignok en fiksjon, en idé som hovedpersonen trekker fram, men Kristiania er en ekte kulisse for boka. Sult ble utgitt i 1890, og innevarslet en ny tid. Hvor gammel var Kristiania da? 135 år seinere stiller vi også dette spørsmålet. Men er det samme by?
De siste dagene har vi gitt forskjellige svar på dette spørsmålet om alderen til denne lille, rare byen. Byen? Eller kanskje dette: Et år for noen tiår siden, grep Aftenpostens sommerjournalist tak i en eldre kvinnelig Oslo-turist med platinablondt hår i nærheten av Holmenkollen Park, mens de skuet utover. Damen på rundt de 80 fra New York City, hadde kommet til Oslo samme morgen med en enorm cruise-båt, formodentlig på et flere uker langt krus for å brenne av noe av familiens formue. Hun og de øvrige cruise-turistene var på en raskt guidet busstur i og rundt Oslo. Bli kjent med Oslo på to timer …, liksom!
På sitt prydeligste engelsk spurte journalisten henne, på tradisjonelt norsk, bekreftelsessøkende vis, hvordan fruen vurderte «… the town?». «Town?!?!?», svarte hun med sterk undring i stemmen, «what town?». Etter en tenkepause, tente et lys under den krøllete platinablonde flommen av hår, «Oh!? …. Ah! … You mean the village down there?»
Oslo 8 og Oslo 9
I våre forvirrede vandringer så langt har vi slått fast at det eldste Oslo – det vi kan betegne som Oslo 0 – Oslo i geologisk, og geografisk forstand, er mellom 2000 og 1200 år gammelt. I denne perioden var det aller meste av det som i dag er Oslo sentrum kommet oven vannet. Et Oslo 1 er muligens i dag 1050 til 1100 år gammelt, muligens enda eldre.
I de neste 6-700 årene brant Oslo, og ble gjenreist flere ganger. Noen av de 14 storbrannene la så godt som hele byen øde, og vi kan sammenfatte brannhistorien i en lang rekke Oslo 2, Oslo 3, … I 1624 bryter den siste av brannene ut, og Oslo blir lagt øde for godt – eller i hvert fall for noen hundreår. Barokkbyen Christiania blir grunnlagt 27. september, samme året, altså er denne byen straks 401 år. Siden byen som vi veit seinere vender tilbake til Oslo-navnet, betegner vi dette som Oslo 8.
I offentlige dokumenter som folketellinger, de nærmeste 250 årene etter grunnleggelsen, kan vi finne kortformen Xania, en form som har sin bakgrunn i en sedvanebasert, men misfortolket, etymologi. Men det lar vi passere. Oslo 9 blir etablert i 1842. Christiania ble da skilt ut fra Akershus og Oslo ble et eget amt – eller fylke. Området som fra gammelt av het Oslo var nå et landlig område. Det lå utenfor Christiania, i Aker herred i et annet fylke.
Det brenner selvfølgelig i Christiania også, men ingen av de brannene som utvikler seg de neste hundreårene legger hele byen øde. Brannen i 1708 medførte et påbud om bruk av mur som bygningsmateriale. Fem år seinere brant det igjen og Christianias brannordning ble satt i verk. Nå fikk byen et borgerlig brannkorps. I 1854-56 fikk byen sin første brannstasjonen, brannvakta ved Oslo Domkirke og Stortorget. Overbrannmesteren var på plass på 1860-tallet. Tårnet mot det som da het Østre Gade, men som seinere ble en del av Karl Johans gate, var ikke som mange nok tror, et brannvakttårn, et utkikkspunkt: Tårnet var et slangetårn for tørking av brannslanger. Det var for lavt til å være vakttårn. Brannvakta befant seg i det vesentlig høyere tårnet til naboen, til Oslo Domkirke.
Kort tid etter at Brannvakta var oppført, brant det igjen. Bybrannen i 1858 var den siste av de store bybrannene. Men alle disse brannene i Christiania var begrenset til å ramme deler av byen. Dette gjenspeiler ikke bare byens størrelse – at den nå var blitt vesentlig større enn byen noensinne hadde vært. Det er også et speilbilde av at tidene har forandret seg. Lokale og regionale hegemonikriger var i ferd med å bli uvanlige i vår del av verden, og ikke minst dette: Teknisk endring og utvikling førte til at brannvernet ikke bare ble bedre organisert, men også fikk bedre utstyr. En viktig faktor var utbyggingen av vannforsyninga: Rundt 1850 var det kommet trykkvann utover det meste av den stadig ekspanderende byen.
Norsk på norsk grunn
Oslo 10 kommer i 1877. Norge var på denne tiden, i motsetning til hva mange tror, et anerkjent, selvstendig kongerike. Landet var lagt under den svenske kronen, men det var ikke «underlagt Sverige», som mange hevder. Dette kongeriket var en del av en norsk/svensk royal union, sammen med det likestilte svenske kongeriket. Fra Kongen og nedover var det full likestilling – i hvert fall i prinsippet.
I lang tid etter 1814 var jo denne erkjennelsen vanskelig å svelge for den svenske adelen og stenderforsamlingen i Riksdagen, som ville ha Kongen til å straffe disse uoppdragne, uregjerlige og usofistikerte norske lømlene. Men rettstilstanden var klar, Karl Johan og de etterfølgende svensk-norsk kongene var akkurat det, de var svenske konger, og de var norske konger, to konger for hvert sitt selvstendige kongeriket, alt i samme person. Det var de norsk-svenske unionens vesen.
Nasjonsideer og språk som nasjonalt kjennemerke var på frammarsj. Ideer om demokrati – et folkestyre – kom fram. På denne tiden hadde vi for første gang en konge som hadde lært seg norsk: Oscar II snakket et godt norsk hver gang han var i Norge, eller når han snakket med nordmenn og den norske regjeringen i Stockholm. Men siden 4. november 1814 hadde kongemakten endret seg vesentlig. Verden var på god fart ut av en lang historie med stendersamfunn og føydalt styre.
Tanker om frihet, selvstendighet og selvstyre ble dominerende. Og med det et sterkere og sterkere press om å begrense den gamle kongemakta. Og den ble mer og mer begrenset, mer og mer avhengig av et samarbeid med regjering og parlament. Oscar II var visstnok ingen demokratiforkjemper, men det ble han som skulle føre Norge fram til fasen der landet igjen fikk sin egen regent.
Vi kan vel si at kongeriket Norge ble mer og mer uavhengig av den kongelige unionen i politisk forstand, i en periode som strakk seg over mange tiår. Perioden kulminerte med innføringen av parlamentarisme i 1884, og så på 1890-tallet, striden om lokalisering av utenriksstasjoner, den siste reine kongemakta som sto igjen.
Som et forvarsel på det som var på vei og som en konsekvens av pågående fornorskingspolitikk og nasjonsbygging, innførte den norske staten den fornorskede skrivemåten Kristiania i 1877 – det fornorskede Kristiania er Oslo 10. Formelt var det visst ingen eksplisitte vedtak eller resolusjoner. Men statsalmanakken og andre dokumenter startet i 1877 å bruke den norske formen Kristiania.
I 1897 feiret Oscar II jubileum for 25 år på tronen. I september kom han til Kristiania og ble tatt i mot med stor festivitas. Ser du på bilder fra jubileet i Kristiania, kan du se hvor flaggeierne sto i unionssaken. Venstrefolk og påkjempere for oppløsning av unionen brukte det reine flagget, slik også bystyret i Kristiania hadde vedtatt; at det skulle flagges med det reine flagget fra kommunens flaggstenger. Høire-lenende flagg- og huseiere vaiet med flagg med unionsmerket — sildesalaten som det ble betegnet som på folkemunne — i flaggets øvre kanton, et felt som i vexillografien betegnes som union-feltet når det er utstyrt med et avvikende design — gjerne med et merke som skal vise til samhold, fellesskap og nasjonal enhet. Slik som sildesalaten.
Regentresidens og storby
Oslo 11 oppsto når kong Haakon VII blir norsk konge 18. november 1905. Vi gikk da inn i den antepenultimate fasen, den første av to faser før den pågående og foreløpig siste fasen. På denne datoen velger Stortinget den daværende danskeprinsen Carl som ny norsk konge, etter at hans oldefar Oscar hadde abdisert fra den norske tronen en måned tidligere.
Med det ble også Oslo nå — igjen — en kongelig residensstad. Det hadde ikke vært tilfellet siden 1380, da Håkon Magnusson, Håkon VI, døde. Hans enke Margrete tør for øvrig være en velkjent dame — en særs handlekraftig dronning og regent. Men hennes iherdige politiske virke var ikke nok, Kalmarunionen brøt etter hvert sammen. Og med det hadde 400-årsnatten begynt. At prins Carl valgte Håkon eller Haakon som navn, og dermed ble Haakon VII, knyttet det nye kongedømmet tilbake til den norske kongerekka som tok slutt i 1380.
Det jeg kaller Oslo 12 er nok, ved siden av Oslo 8 fra 1624, det mest kjente Oslo. I løpet av sommeren 1924 vedtok den norske regjeringen at Kristiania fra 1. januar 2025 skulle overta det gamle navnet til middelalderbyen Oslo. Området der middelalderbyen lå, skiftet samtidig navn til Gamlebyen. Etter stadige byutgivelser, lå bydelen nå innenfor bygrensene. 1. januar 2025 var det nye Oslo 12 100 år gammelt.
Men det står igjen en siste endring før vi er framme ved vår egen epoke. Fram til utløpet av 1947 var det to kommuner innerst i Oslofjorden, bykommunen Oslo og landkommunen Aker. Men Oslo-byen spiste seg mer og mer inn i landskapene i herredet Aker ettersom byen este utover, og 1. januar 1948 ble de to slått sammen til dagens Oslo.
Da er vi framme ved dagens Oslo 13 – storbyen Oslo med et sentrum som ligger nærmest midt i skauen – den sammenslåtte kommunen og fylkeskommunen Oslo. Oslo 13 er for øvrig også navnet på et vidgjetent jazzband fra 1981 og utover i godt og vel .ti år. I mange år var det ledet av dette årets 70-åring, Jon Balke. Kom ikke og si at alt ikke henger sammen med alt! Oslo 13 fylte altså 77 år ved inngangen til dette året. Mens Oslo 13 ville fylt 44 år i år
Vi gratulerer Oslo 0, Oslo 1, …, og Oslo 13 med hver sine fødselsdager i år! Hvilket Oslo er din favoritt? Er Oslo 77 år, 401 år eller 2000 år – for deg?
Y-Otis på Juret
Vi har sagt det før, og det kan sies igjen: Oslo jazzfestival fortjener stor ros for et omfattende og bredt program i år. Men rosen er særlig fortjent på to fronter: Det ene er planlegging og tilrettelegging av et omfattende og spennende ungband og talentprogram. Den andre rosen er på utviklingen av nye scener, nye rom og avvikling av rom og scener som ikke har fungert. Fjorårets etablering i bakgården på Becco og i år utescenen på Juret, og programmeringen av dem, skaper nye, spennende arenaer.
Ikke bare for god musikk, men også for å skape steder å være. Oslo-festivalens grunnleggende problem er at den er en liten, spredt festival i en (relativt sett) stor by. Da er steder det er trivelig å være, steder å sosialisere, viktigere enn noensinne for å muliggjøre en festival det er attraktivt å være en del av. Et godt sted å være.
I dag tar vi turen til Juret i Vikaterrassen, dette lille rare stedet som under festivalen er utvidet med et telt over en utescene med plass til et par ganger flere enn inne i lokalet. Oppunder taket henger over oss et hode av ei stor ku, det gir umiddelbare assosiasjoner til logoen til Kalvøyafestivalen i mange år. Om det er dattera til dattera, til tanta til søstera til kviga som var frontfigur for festivalen som markedsførte seg som Isle of Calf, som henger over oss, skal være usagt, men det skaper noen lange linjer i Oslo-regionens musikkliv.
På scenen denne fredagskvelden er det Y-Otis, denne gangen som trio. Tidligere i sommer spilte Y-Otis som kvartett på Kongsberg jazzfestival, der de hadde blitt tildelt lørdagssloten kl. 13.00 i Energimølla. Men da var jeg dessverre forhindret fra å overvære kvartettens konsert. Det var derfor prioritert fra min side å være til stede i dag, her på Juret.
Bandleder og organisator er tenoristen Otis Sandsjö. Med seg til Juret har han el-bassist og synthmester Petter Eldh og trommeslager Jamie Peet. Og det blir en intens time, der det ikke alltid var like lett å følge med i skiftene og dynamikken, men gjennomgående ble det en fascinerende drøy time med trioen. Vi fikk høre musikk fra de to siste utgivelsene, Y-Otis 2 og Y-Otis Tre, og en god del nytt stoff, så vidt jeg kunne høre og lytte meg til.
Bandet spiller noe de karakteriserer som liquid jazz, en jazza variant av det som gjerne kalles liquid funk. Vi snakker altså om en fragmentert hybridvariant som forener alt fra ambient, trip hop, hip hop, house, trance til ulike varianter av techno. Skal jeg sammenlikne musikken med noe er det som et puslespill der hundrevis av brikker er hentet fra og satt sammen med en lang rekke puslespill. Brikkene passer egentlig ikke sammen, men bandet får på en finurlig måte flettet det sammen til at det skaper et helt nytt, tidligere ukjent bilde. Det skjer der alle elementene flyter sammen, og der helheten er større enn delene den består av. Se det gjerne som en masse oppkommer som spruter ut ideer og elementer. De mange småbekkene er som yre småfolk, fulle av liv, sprell og ville ideer. De flyter sammen til større bekker, som kaster seg ut for skrenter, og som leker seg gjennom roligere landskap.
Etter hvert flyter de sammen i en stor elv som seiler utover mot horisonten, noen ganger adstadig med sammenfallende laminære strømmer som fredfylt utfyller hverandre. Andre ganger er de turbulente strømmer som knuffer og slåss om oppmerksomhet, rom og energi. Kollisjoner og stormende motsetninger skaper en større helhet, før de igjen forsvinner rolig ut mot horisonten.
Stille flyter Don, sies det. Men Y-Otis satser på en mer livlig flyt. Syngende, dansende, leikende, mellom beat flow og time flow. Høyre-, og så venstre-finter. Opp og ned. Häftigt! Klubbtelt, teltklubb, klubb i telt.
StAaKle – Aarset/Storløkken/Kleive
Det er ikke så langt mellom Juret og Victoria – Nasjonal jazzscene, men jeg tror jeg setter en slags rekord – i det minste i old boys-klassen – med tre-fire minutter. Jeg får meg en plass i det utsolgte lokalet og gjør meg klar til det som blir ett av denne festivalens desiderte høydepunkter. Ett eller annet sted der oppe i sfærene med Gard Nilssen Acoustic Unity med Joshua Redman på den samme scenen dagen før.
På scenen denne dagen en trio som virkelig levendegjør en lang historie om den nye norske jazzen gjennom flere tiår. Audun Kleives historie er lang og mangefasettert, det er vel nok å nevne legendariske norske band som Terje Rypdals Chaser, kollektivet AHA!! med uforlignelige Eivin One Pedersen i sine forskjellige apparisjoner, og trioen Jøkleba – og en haug med andre. På samme måte, Eivind Aarset har «alltid» vært der, med Nils Petter Molvær, med rekker med egne band, med Punkt-gjengen, med partner Anne-Marie Giørtz i en rekke sammenhenger, og sist med Kjetil Husebø. Ungdommen i bandet, Ståle Storløkken, har jo som Kleive spilt med Terje Rypdal i en årrekke – riktignok i en annen epoke. Jeg nevner også Elephant9. Kan jeg nevne trioen Veslefrekk? Kleives Generator X, og ikke minst duoen Humcrush med Thomas Strønen. Alle tre har en eller flere ganger samarbeidet med Arve Henriksen. Slik går no dagan’, som han sa.
Men så vidt jeg vet, er det først med dette prosjektet de er sammen alle tre, at de skaper musikk sammen. Prosjektet startet opprinnelig som en drømmetrio med Aarset og Storløkken, med Paolo Vinaccia, med røtter tilbake til 2014. Da den beste Paolo gikk bort 5. juli 2019, var det hans ønske at Audun Kleive skulle overta stikker og skinn, da trioen var booka til å spille på Canal Street-festivalen 25. juli 2019.
Sommeren 2024 spilte trioen i Brekkeparken i Skien, før de var tilbake i Arendal på Canal Street. Samme uka spilte de også i Gjøvik på byscena Bedehuset. I juni i år spilte de i Røkeriet under Nattjazzen, der redaktør Granlie var noe avventende i sin vurdering. Og nå skulle de spille under Oslo jazzfestival. Denne gangen var det ikke grått og kaldt ute, så i det minste den faktoren ikke kunne influere oppsummeringen av konserten, slik som i Bergen.
Kleive på trommer, med ett av sine sedvanlige oppsett, med fire stemte skarptrommer, tam, basstrommer, hi-hat og seks symbaler – Aarset på sin velbrukte, grå Strat med ei elektronisk produksjonslinje fra Oslo til Drammen – Storløkken med fem manualer i tillegg til de to på hans Hammond B3. Tre mestere som møtes i et magisk samspill. Tre mestere som er spesialister på å gjøre det som skal til, med minimale geberder og gester, og ikke mer. Tre mestere som lar musikken tale for seg selv. Vi nyter hvert enkelt sekund, hele den tretti år lange historien de tar med seg inn i dette, blir levende, glitrende, strålende, foran våre øyne og ører.
Et perfekt plassert shot fra Kleive, hvordan snakke høyt med dempet stemme. Et lite, nesten uhørlig visp på skinnet snakker med store bokstaver. Aarsets lange, seige linjer som undulerer som de vakreste stratosfæriske skyformasjoner som kan skapes, med kraftigere sprang og anslag som bryter opp og samler sammen. Storløkkens magnifike strukturer og lydtepper. Blomster åpner seg, mens skyskrapere lager linjer i himmelen.
Det er musikk som knytter sammen en lang musikalsk historie, med et framoverskuende blikk, det er definitivt ikke jazzrock, det er fusion, en annen måte å si at det er alt på. Jeg er sikker på at selv Ludwig fra beteåkeren ville ha smilt bredt, om han hadde hatt hørsel til å lytte til det. Emars sønn danser rundt synthenes kraftfulle malm. Johann ‘Sebbe’ ved bekken ler rått mens musikken flyter forbi ham, mens Hendriks sønn fyrer opp gitaren. Interaktiv moro. «Det er gøy med musikk», sa godeste Axel Skalstad. Det må vi holde fast i.
Et strekk med umiskjennelig lyd av Rypdalske svev. Hvor er Per Ulv? Hvor ble åra av? De ligger i musikken, lagdelt lagret som sedimentære bergarter, som gjennom varmebehandling har fusjonert dem sammen, skapt nye helheter av gamle elementer. De ligger i mye godt musikk. Usminket, rå kraft fra en grå gitar. En tima og tilrettelagt bølge av lyd parerer, sparrer, forener og løfter.
På vegne av trioen dediserer Audun Kleive konserten til Bjørn Kjellemyr. Vampet går … og går. Med en elastisk time, alt mens Terjes ånd svever over vannene … og stolene … og hodene. Er det ikke lukta av Per Ulv, der inne blant en lang rekke andre varierte krydderdufter? Bjørn Kjellemyr og vi andre tilstedeværende er herlig overveldet og begeistret, det er ikke rom for mer mellom ørene nå. Dette var en herlig innertier. Takk til Audun Kleive og Eivind Aarset og Ståle Storløkken – takk til drømmetrioen KlAaSt.
Om det var varmen i været som gjorde eller om det var noe annet: Dette var overhodet ikke mangel på samspill eller ideer i kveld. Man skal avslutte på topp, heter det! Så dermed: Med dette avslutter vi Oslo jazzfestival 2025 for vår del. Sees igjen i 2026 til festivalsjef Line Juels tredje festival.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Ante Petricevic (Y-Otis), Oslo jazzfestival/Raffaele Angius (Kleive/Aarset/Storløkken)
Y-Otis.
Otis Sandsjö.
Petter Edlh.
Jamie Peet.
Audun Kleive.
Ståle Storløkken.
Eivind Aarset.
