Fortellinger fra andre univers

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 3, FREDAG 4. JULI 2015: Denne dagen står i programskaper og NRK-regissør Jan Hornes tegn. Denne dagen står i tegnet til Kongsberg jazzfestival og dens rike historie. For ti år siden holdt jeg min første offentlige forelesning om Kongsberg jazzfestivals historie, og siden har jeg nesten hvert år vært tilbake med et tema som er knyttet til denne historien. I år hadde jeg i samråd med flere gode støttespillere, valgt å fokusere på Hornes arbeider. Tittelen på årets foredrag var … og regien var ved Jan Horne, med en undertittel, Med øye for Kongsberg jazzfestival.

Jazzeventyrerne
I seksten måneder har jeg jobbet med å forberede meg til denne dagen. Tirsdag 11. mars 2024 ble serien Jazzeventyret lansert av NRK med brask og bram på Victoria – Nasjonal jazzscene. I løpet av kvelden lanserte jeg at ‘noen’ bør sørge for å dekke arbeidet til de bakpersoner i NRK som gjorde det mulig at NRK gjennom et omfattende arbeide i perioden 1965-1990, i dag framstår som en betydelig kilde til innsikt om moderne norsk kunstmusikkhistorie i denne perioden. Særskilt nevnte jeg Jan Horne som en som burde løftes fram.

Som kjent er NRK dessverre ikke en like åpenbar kilde for historien om perioden etter 1995 og fram til i dag. Men det er en sak for en annen dag. Mitt ubetenksomme framkast den 11. mars 2024, førte til etableringen av en uformell arbeidsgruppe, og gjennom den utviklingen av et samarbeid med Kongsberg jazzfestival, dens filmgruppe og Kongsberg kino, samt med Cinemateket i Oslo. Over disse seksten månedene har vi lagt opp til en solid presentasjon av Jan Hornes arbeider.

To torsdager i oktober, den 9. og den 16., skal vi presentere Jan Hornes filmatiske arbeider og teknikk. I dag er det tid for min presentasjon av Jan Hornes regiarbeider knyttet til jazzkonserter, med et hovedfokus på hans dekning av Kongsberg jazzfestival i en periode som startet i 1967. Gjennom de neste femten-tjue årene skulle Horne produsere timevis med konsertopptak fra Kongsberg, ved siden av nær et hundretall andre musikk-produksjoner for NRK. Dette har vært råmaterialet for mitt foredrag.

Gjennom sitt engasjement og sitt arbeid har Jan Horne – sammen med en lang rekke andre NRK-medarbeidere i den samme perioden – bidratt sentralt til oppfyllelsen av det folkeopplysningsansvaret som NRK lenge tok alvorlig som del av public service-oppdraget, se blant annet artikkelen Om jazz och dess kringkastning, publisert først i Orkesterjournalen #1/2025.

Gjennom mange produksjoner har Jan Horne hatt et øye for å sørge for formidling av innsikt i musikk. Han har med dette og annet, bidratt målrettet og aktivt til oppfyllelsen av NRKs allmennoppdrag, til allmennhetens opplysning og utvikling. I det NRK som var på 1960- og 1970-tallet, sto dette folkeopplysningsidealet som del av det allmenne public service-oppdraget svært sterkt. Så sterkt at det var, om ikke hele, så i det minste en vesentlig del av NRKs sjel.

Oppfyllelsen av opplysningsmålene for dette oppdraget var avhengig av sterke og målrettede fortellerstemmer som brant for oppgaven, slik Jan Hornes stemme gjorde. Jeg vil påstå at Jan Horne har gjort mer for allmennhetens opplysning om og forståelse for musikk, enn det folkeskolen og grunnskolen, noen sinne har greidd, til sammen.

I det øyeblikket min forelesning startet, ble det publisert en komplett liste over alle klipp og musikk som ble avspilt i løpet av foredraget, med lenkede kildeangivelser. I tillegg publiserte vi på salt peanuts* en verksliste over alle kjente produksjoner om jazzmusikk og -musikere av Jan Horne. Begge dokumentene er tilgjengelige i artikkelen … og regien var ved Jan Horne, i vår seksjon Essays og artikler. En bearbeidet framstilling av foredraget vil seinere bli publisert samme sted. Følg med!

I Universets korridorer
Fjorårets vinner av Kongsberg jazzfestivals musikerpris var Henriette Eilertsen. I år svarer hun på prisen med tre konserter, en triokonsert med Mark Sanders og Håvard Wiik, en solo fløytekonsert, og bestillingsverket Just a Universe.

Med seg til å framføre hennes musikk har hun sin ordinære trio, med Joel Ring på cello og elektronikk, og trommeslager Øystein Aarnes Vik. Trioen er utvidet med tre inviterte gjester, Jon Balke på klaver og andre tangentinstrumenter, Heida Mobeck på tuba og elektronikk og svenske Nils Berg fra Göteborg, på tenorsaksofon, bassklarinett og fløyte. For et norsk publikum er nok Nils Berg den mest ukjente, Mange kjenner kanskje Berg igjen fra improkollektivet Paavo, med Cecilia Persson og Sofia Jernberg. Hans eget band Nils Berg Cinemascope og kollektivene African Marketplace og Göteborgska The Stoner er også plattformer der han har skapt stor musikk. Berg medvirket også markert på Simon Toldams utgivelse Tak for dit brev, fra 2021. Albumet fikk en dobbeltanmeldelse i salt peanuts*.

Med to treblåsere i front blir det et veldig fysisk lydbilde. Men det kler musikken til Eilertsen, som er nesten taktil, til å ta og føle på. Hennes bruk av eksesse og ekspresjonistiske virkemidler er sparsom, og veloverveid, men det skaper en utfordring for tilhøreren. Man må lytte mye nøyere inn i musikken for å forstå dens indre kvaliteter. Og det har den – til fulle. Bergs formidlingsevne og fortellerkraft er frapperende. Særlig liker jeg hans spill på bassklarinett.

Balkes tangentspill er som alltid på plass, og en nytelse, dansen over klaverets tangenter og dronende, vampete mønstre på synth, skaper både kontrast og lysende oppklaring av musikken. Mobecks tubaspill er alltid verdt å låne øre til, og hennes bruk av lydmanipulerende elektronikk er nøysom og effektiv. Det er noe med et blåseinstrument med solid, dyp og feit basslyd som er både som en lise og som en åpenbaring.

Det Vikske trommespillet er bare å nyte, og hans bruk av elektroniske padder som supplement til trommesettets soniske elementer er smakfullt og fortellende. Joel Ring, hans cello og hans lydmedskapende elektronikk fyller ut i både bunn og topp. Noen effektive subkontrabasslinjer får deg til å sitte rett opp i ryggen, og lytte, og lytte.

Fløytejazz sa vi ofte, litt foraktfullt. Det ble ofte puttet i kategorien med soft jazz og med store deler av den soul jazzen som spratt opp som paddehatter på 1960-tallet. Fløyte? Nei, det gidder jeg ikke å høre på. Det er utrolig å tenke tilbake på hvor kunnskapsløse i vår påståelighet vi kunne være.

Etter hvert lærte vi oss å lytte ordentlig, og vi kom til den erkjennelsen at å avvise noe uten å ha prøvd, ordentlig og seriøst, ikke bare er respektløst overfor musikerne, men også innebærer at vi gjorde oss selv en gedigen bjørnetjeneste. Henriette Eilertsen er en som du i hvert fall ikke må avvise på denne måten. I dag sier jeg strengt til den unge tenåringen jeg engang var: Det er forbudt å avvise noe musikk, uten å ha lært den å kjenne. Om du etter å ha gjort det, gått dypt inn i den, og så kommer tilbake og sier at dette ikke er noe for deg, ja, så er det akseptabelt.

All musikk er ikke alt for alle. Noen musikalske uttrykk treffer deg sterkere enn andre, og noen musikalske former skaper et behov for å høre mer, for å grave dypere. For å forstå mer. For all musikk bærer i seg en mulighet for dypere erkjennelse. Men det er ikke den type erkjennelse som gjør at du forstår bedre verden der ute, du blir ikke bedre til å løse komplekse andre ordens differensiallikninger av den.

Det er en erkjennelse som gir deg en dypere forståelse av deg selv, og dine egne behov. Av det som bidrar til å gi deg et sted å lete etter meningen med livet, med universet og altet. Men å oppleve musikk og musikkens fellesskap, gir deg også en dyp innsikt i andres verden og forståelse. En empatisk erkjennelse som gir deg et rikere liv, et bedre liv, et mer utbytterikt liv. Et rikere liv enn all verdens pekuniære gevinster, skattelettelser, eller økonomisk profitt og overskudd noen sinne er i stand til å realisere. Du får et overskudd, men det er et helt annet overskudd, et mentalt, emosjonelt overskudd. Et overskudd av glede. God musikk gjør at du blir glad i andre mennesker. At du opplever magiske ting sammen med andre mennesker. Du blir snill av å høre jazz, som en samarbeidspartner skrev i en anmeldelse på Kongsberg.

Slik vi gjorde i Energimølla denne ettermiddagen, da Henriette Eilertsen urframførte sitt verk Just a Universe. For musikken skaper et eget univers, langt bortenfor det som min gamle og kjære venn kosmologien er i stand til å kaste lys over. I moderne kosmologi skiller gruppen av disse fagfolkene, en gruppe som jeg en gang var en del av, mellom Universet, vi kan gjerne skrive det med stor U, og det observable universet. I det ligger det at det er deler av vårt Univers som ligger utenfor det universet vi kan se i dag og i all framtid vil kunne se.

Alt i universet som er eller vil bli observerbart for oss, og for enhver aktør i galaksen Melkeveien, i Andromedagalaksen, eller i en hvilken som helst annen galakse i Universet, noensinne og i alle tenkelig og utenkelig framtid, er en bitteliten brøkdel av Universet som har sprunget ut av en begivenhet for nesten 14 milliarder år siden slik vi måler det – begivenheten vi betegner som det store smellet, the Big Bang. Henriette Eilertsens univers er langt bortenfor og utenfor dette. Den er et sted der du opplever medmennesker sveve, av glede, av lykke. Ingen kunstige stimuli, kun musikken. Just a Universe.

Superluminøse kretsløp i popen
Nå er vi så langt ute i hutiheita, utenkelig langt borte, så inn i granskauen … og langt bortafor det, langt unna, at det ikke holder med seilskutetidas referanser til Tahiti for å beskrive noe som er lenger unna enn det er mulig å tenke seg.

Etter vel å ha landet og oppsummert forelesningen og den aller første presentasjonen av Jan Hornes profesjonelle liv, må vi for i det hele tatt å rekke tilbake til Kongsberg, fra der ute utenfor Universets yttergrenser, dit Eilertsens musikk brakte oss, skynde oss med overlyshastighet tilbake. Men selv med slike hastigheter, rekker vi ikke tilbake til trioen Daydreams konsert med Håkon Kornstad. Å få høre Pat Thomas presentere Duke Ellingtons musikalske univers ville vært flott, men reint logistiske og fysiske begrensninger gjør det umulig.

Det samme gjelder det universet som Jan Erik Vold og John Pål Inderberg skaper blant svevende og falne engler i byens særegne rokokko-kirke fra 1760. Kirken der vi har hatt store, og noen ikke fullt så store, musikalske opplevelser gjennom mange år. Men ikke i dag.

Med superluminøs hastighet kommer vi akkurat tilbake til å finne plass til å lytte til Ellen Andrea Wangs trioprosjekt Closeness. Med verdens beste luftgitarist, Rob Luft og verdens beste felttrommmis, Jon Fält, samt vidunderlige Ellen Andrea Wang på kontrabass og vokal, er det bare å lene seg tilbake og nyte i store grad. Med hver sine økser hogger de ut vakker musikk, smykker ut, antyder, forkaster, insisterer fram en triomusikk som ikke er av denne verden.

De som er gamle nok husker det, de som ikke husker det er blitt fortalt om det. Det var på den tiden da Neil Armstrong forberedte seg til å stige inn i kapselen på Apollo 11, og brukte tid på å lete etter de riktige ordene han skulle si, da han som kommandør på ekspedisjonen noen måneder seinere, skulle stige først ut av the Eagle, og som aller første menneske sette sin fot på overflaten av månen. It’s one small step for man, one giant leap for mankind.

I Centralteatret i Oslo utspant det seg i mars 1969 et forunderlig spetakkel. En dansk sendelektor ved Universitetet i Oslo, Erling Nielsen, gjorde seg herostratisk berømt med en arrogant og nedlatende opplesing av teksten til en Grand Prix-låt. Arne Bendiksen satt i studio og latterliggjorde det hele.

Og alt på tross av at Elisabeth Grannemans og Bendiksens motdebatanter hadde et poeng: Det var et problem at mye av den trivielle, populære musikken som gjennom Eurovisjonen fikk et slags behandlingsfortrinn i NRK overfor kunstmusikk, var klisjefylt og ganske lite oppfinnsom i sine språklige, tonale og harmoniske virkemidler. Det som sto igjen var det modernistiske hovmodet til de som mente at de visste best, og at alle motargumenter kun demonstrerte en ting, nemlig kunnskapsløsheten til den som kom med dem. Og midt i dette modernistenes hovmod, deres komplette kunnskapsløshet om den musikken som ikke sammenfalt med deres oppfatning av hva som var høyverdig musikk.

Dette sto fram i en intens to ukers debatt, som endte med framføring og framvisning av en poplåt av Arne Nordheim. Samtidsmusikeren skriver popmusikk, på samtidsmusikkens premisser. Verket han kalte «Her og Nå!» etter debattseriens navn, ble vist 15. mars 1969 av Karin Krog, Ola B. Johannessen, Jan Garbarek, Arild Andersen, Svein Chrico Christiansen, Terje Bjørklund og Kurt Lindgren.

Opptaket som lå til grunn for dette innslaget, ble seinere redigert og brukt som del av det samtidsmusikalske prosjektet Popofoni – en ordleik med ‘pop-lyder’, eller altså ‘pop-låter’ (fra gresk φωνή – fonē, lyd eller låt) og med monofoni/homofoni/polyfoni. Altså utlagt: popofoni — pop-låt. Samtidsmusikere som Arne Nordheim, Alfred Janson, Kåre Kolberg, Gunnar Sønstevold og Terje Rypdal komponerte pop-låter. Opptakene til «Her og Nå!» ble redigert og presentert som det ene av to bidrag fra Arne Nordheim, «Solar Plexus» til dobbelt-LP-albumet Popofoni.

Denne trioens Closeness har en åpenbar nærhet til en moderne variant av slik popofoni: Popmusikkens bredere appell og kommunikasjonsevne, kombineres med den såkalte ‘seriøse’ – som det het den gangen – musikkens større uttrykkskompleksitet og kommunikative multidimensjonalitet. Det er her de tre musikernes omfattende musikalske forståelse og ferdigheter som gjør dem i stand til å fylle ut dette, kommer til sin rett.

Supersonisk dans i himmelske sfærer
Etter at vi vel har landet på landjorda igjen, skal vi videre. Da programmet for årets jazzfestival på Kongsberg ble klart, var det ett programpunkt som tidlig ble haket av, den tredje konserten med nytt repertoar fra Gard Nilssens umulige, hinsides selv det ufornuftig fornuftige, band, et musikalsk øsekar på hundre-tusener av liter av et oversvømmende, overfylt overflødighetshorn.

Da bandet ble startet som et ekstremsportens bestillingsverk at Gard Nilssen var residerende artist ved Moldejazz i 2019, var det vel ingen, selvfølgelig utenom Gard Nilssen selv, som kunne tro at vi seks år seinere fortsatt skulle kunne oppleve dette monsteret av et orkester. For alle regler og vanlige forventninger tilsier at dette bandet ville falle til jorden som en dronte som prøvde å fly. Aerodynamikk, logistikk, økonomi, organisering, driftskompleksitet, alt tilsier at det ikke er bærekraftig. Yet, here we are! Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra is live, alive and well!

Og det renner fortsatt over av musikalske ideer, musikalsk moro, dans, galskap, og ikke minst entusiasme og glede. Noen nye fjes er det, men bemerkelsesverdig mange er fortsatt med, hele veien fra utskytningen i Teatret Vårt, på Plassen, en fredagskveld, den 19. juli 2019. 16-18 medlemmer, med deltakelse i det ypperste Norden og Østersjøregionen har å by på av oppegående, selvgående og framoverlente improvisatører på aller øverste hylle. Og de vil være med, koste hva det koste vil. Der tror jeg nøkkelen ligger. Det er ikke bare publikum som blir overstrømmet av begeistring, av glede. Det gjelder minst like mye de deltakende musikerne.

Entusiasmen, gleden, latteren, iveren, alt strømmer også over på publikum, som lar seg rive med i en gledens dans rundt leirbålet. For der brenner det en sterk, varm, stor lys- og varmekilde som gir oss mykji lys og mykji varme. Det skal vi ta med oss, hjem etter denne festivalen.

Nilssens supersoniske orkester har tilbrakt et par uker i Piemonte, for riktig å bygge opp lagånden, før de avsluttet med en konsert med et nytt repertoar som ble innøvd under oppholdet. Dette musikalske universet ble så brakt til Mandal, til årets Mandalsjazz, der andre konsert ble avholdt. Før de i dag stiller seg opp foran oss, i Musikkteateret på Kongsberg, i det huset som ble kalt Krona. Oppkalt etter elvekrona, som Numedalslågen velter seg over før den dundrer nedover det som en gang etter 1640 ble betegnet som Nybrofossen. Fordi Nybrua går over den.

Med Sissel Vera Pettersen på altsax og vokal, Maciej Obara, altsax, Eirik Hegdal baryton‑, C melody‑, sopranino-sax, klarinett, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon, kontrabassklarinett, André Roligheten på tenor- og sopransaksofon, bassklarinett, bassaksofon, Kjetil Møster tenor- og barytonsax, klarinett, Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet, Guro Kvåle og Erik Johannessen på trombone. Tre bassister: Ole Morten Vågan, Ingebrigt Håker Flaten og Petter Eldh, samt trommeslagerne Håkon Mjåset Johansen, Hans Hulbækmo og bandleder, pådriver og styreleder, Gard Nilssen.

Det blir en klisjé, men jeg har aldri sett og opplevd dette bandet bedre, mer himmelstormende, mer målrettet. For her er det ikke noe rundbaut skyting som man noen ganger kan sees på lokale landsskytterstevner, her er det blinkprikking som er Kongelaget på selveste Landsskytterstevnet verdig. 10.9, 10.9, 10.9, 10.9. Fra første til siste stund. Inge nøling, ingen børsepiper som vandrer. Støtt og stødig, vi vandrer med freidig mot.

Det er to nye elementer i miksen i dag, som begge fortjener å trekkes fram. Det ene er Sissel Vera Pettersens vokal. Den er unik, ingen over ingen ved siden. I dette galskapens kor blir den en veiviser, som lyset fra ei fyrlykt som skjærer gjennom natta, og som viser deg hvor grønn, gul og rød sone på draftet er på sjøen. Alt dette for at du som ferdes i dette opprørte havet skal kunne seile trygt og lese det musikalske landskapet rundt deg. Jeg kunne lage en morsomhet av initialene SVP som en forlengelse av den lagsportslige referansen MVP, men vil la det være.

Det andre er André Rolighetens bassax. Som en godslig nisse å se til, men som dundrer med trollenes godmorgensang (troll går jo til ro for dagen, etter en arbeidssom natt og før sola står opp, så trollmor må synge godmorgensang til småtrollene) gjennom Kittelsenske skoger med magisk energi og trollskap. Feit, deilig, rund. I Rolighetens kunnskapsrike hender skaper den en sang som ingen annen.

Trio-på-trio-på-trio. Parene av bass+trommer er markert med plassering, sammen med en blås skaper det undergrupper og en dans mellom forskjellige undergrupper, ta den ring og la den vandre, fra den ene til den andre. Slik sang vi en gang i barndommen, og slik er det like før vi bryter ut i gledessang også i dag.

Men hvilken ring er det? Ringdansenes ring, ringen som skaper, ringen som dreper. «Ash nazg durbatulûk / ash nazg gimbatul, / ash nazg thrakatulûk / agh burzum-ishi krimpatul».

Eller «one ring to rule them all, / One ring to find them, / One ring to bring them all, / and in the darkness bind them». Det er utrolig å tenke på at John R.R. Tolkien ikke bare skapte flere nye språk, men også en hel mytologi og en kompleks historie over mange tusenår, for å levendegjøre sitt mytiske univers rundt Middle-Earth, Midgard. Jeg vil hevde at det Gard Nilssen og hans musikalske samarbeidspartner-in-crime André Roligheten har gjort gjennom disse seks årene med det gandalvianske verket Supersonic Orchestra er like imponerende.

Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Supersonic Orchestra, foredrag), Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi (Henriette Eilertsen), Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen (Ellen Andrea Wang Closeness trio)

Johan Hauknes.