FØRDEFESTIVALEN LØRDAG 5. JULI 2025, DAG 3: I det jeg trakk fra gardinene på rom 426 for å starte lørdagen og gjøre meg klar til frokost, var alt ved det gamle i bakgården mot nord. Jo, jeg så fjelltoppene så vidt gjennom skydekket, men Førde var svøpt i et grått teppe, uten antydninger til lysere felt på himmelen. Det føltes som om det gikk et oppgitt sukk over byen, og jeg er overbevist om at de fleste i boligblokka rett fram, forbannet den vest-norske sommeren.
Det var siste dag for salt peanuts* på Førdefestivalen i år. Man merker at kroppen har utsatt seg for uvante prøvelser, og at man ikke er 60 år lenger. Men jeg biter tennene sammen, og etter en solid cowboy-frokost, er det bare å vandre fra hotellet, bort til Nynorskhuset for å få en skikkelig espresso, som er laget «helt etter boka» og som ikke kom fra en eller annen kaffemaskin med kapsler, som gjør espressoen nærmest udrikkelig. Den doble espressoen fikk kroppen i gang, så etter forespørsel fra festivalens pressesjef i går, om jeg hadde fått et bedre forhold til Førde nå, så måtte jeg gå meg en lengre tur i regnet, og kjenne godt etter i kropp og sjel om tingene hadde bedret seg.
Så det ble å rusle langs elva og opp til Langebrua. Over den og ned langs elva på andre siden, hvor bebyggelsen faktisk er, tidvis, sjarmerende, og er ikke, i alt for stor grad, utsatt for en Plan- og bygningsetat som har røyka sokkene sine, eller som er preget av det jeg tidligere har kalt «Block Watne-helvetet» oppe i fjellsidene, før jeg igjen kom ned igjen i hovedgata, og kunne rusle forbi busstasjonen og tilbake til hotellet.
Sjarmerende fra Guatemala
På grunn av værforholdene, hadde dagens første konsert for min del, blitt flyttet innendørs til Sunnfjordsalen på hotellet. Den skulle egentlig foregå på Festplassen i Parken, men ble flyttet innendørs på grunn av værforholdene. Sunnfjordsalen er, i utgangsppunktet, egentlig et konferanselokale, som vanligvis ikke akkurat er det perfekte stedet for framføring av fargerik og varm musikk. Med tribune bakerst i lokalet, og med et dansegulv på størrelse med en volleyball-bane (de er bra på det her i Førde), var avstanden mellom scene og publikum altfor stor, slik at artistene måtte jobbe knallhardt for å få den kontakten som man er avhengige av for at konserten skal bli vellykket.
Her fikk vi høre vokalisten Sara Curruchich, som er en energisk urfolkartist fra San Juan Comalapa i Guatemala. Hun kjemper for morsmålet sitt, kaqchikel, og er den første som benytter det på ei scene utenfor hjemlandet. Som talsperson for He For She-bevegelsen, skapt av UN Women, har hun blitt en tydelig stemme i kampen for urfolks rettigheter og likestilling. Hun blander tradisjonell mayansk musikk med folkemusikk og rock, og formidler budskap om kjærlighet, kunnskap, respekt og forsvar av livet i alle former. Hun har på kort tid blitt en etterspurt artist på den internasjonale verdensmusikkscenen, og nå var hun på plass i Førde.
Tre kvinnelige musikere på scenen i tillegg til Curruchich, marimba og keyboards, el.bass og trommer, og selv om vi ikke fikk navnene på noen av dem, så merket jeg meg fremragende marimbaspill, som kompletterte Curruchichs ytterst sjarmerende sceneopptreden.
Jeg har en formening om at mange av tekstene dreide seg om språk og frigjøring, noen av fremførelsene var teatralske på en slik måte at det ikke var nødvendig for oss å forstå kaqchikel for å skjønne hva hun sang om.
Og hele vegen var den lille damen en solstråle på scenen. Hun har en sterk stemme som gjorde seg spesielt godt i balladene, hvor stemmen, med litt vibrato, gjorde det tekstmessige enda sterkere. Innimellom dukket den amerikanske artisten Tracy Chapman opp i bakhodet, spesielt i de fineste balladene, men hele vegen var dette en personlig vokalist og gitarist, som jeg spår en stor framtid på verdensmusikkscenen. Og kanskje kan jeg i ettertid, når hun har slått gjennom som stor, internasjonnal stjerne, skryte av at jeg hørte henne i Førde i 2025!
Tingingsverk: Jaevrie-gaske – Landet mellom to sjøar
Enhver festival, enten det dreier seg om jazz- eller folkemusikk, skal ha et tingingsverk. Så også i Førde. I år var oppdraget gitt til vokalisten Marja Mortensson, som de senere årene har skapt seg et stort navn innenfor den samiske musikken. Hun er fødd inn i en reindrifsfamilie i Svahken Sïite reinbeitedistrikt i Hedmark. Livet hennes og musikken er dypt forankret i den sør-samiske levemåten. Samisk identitet, det nære forholdet til naturen og kjærligheten til reindrift er temaer som går igjen i låtene hennes, og hun er opptatt av å verne og løfte fram det sør-samiske språket.
Svahken sijte ligger i sin helhet innenfor Engerdal kommune i Innlandet fylke, og er det sørligste samiske reinbeitedistriktet i Norge. Det grenser også mot Idre sameby på svensk side.
Hun har studert gamle opptak av tradisjonell joik og har selv lært seg den sørsamiske og umesamiske måten å joike på. I tillegg til joiken er hun opptatt av tekst, og mange av sangene hennes handler om det å stå i en arv som går langt tilbake i tid, men som likevel skal videreutvikles i en moderne verden.
I dag er Mortensson en av våre mest etterspurte og respekterte samiske artister. Med musikerne Daniel Herskedal på tuba og basstrompet og Jakob Janssønn på perkusjon i sin faste trio, har hun skapt et intimt og eget lydbilde som for lengst har gitt henne et stort internasjonalt publikum. I tillegg til Herskedal og Janssønn har hun også med Kristian Olstad på gitar i dette prosjektet.
Mortensson har følt at hun står mellom to «verdener» i livet. På den ene siden det sør-samiske og på den andre siden det norske. Og ut fra dette kommer også tittelen på dette verket, Jaevrie-gaske – Landet mellom to sjøar.
Det er ingen tvil om at Mortensson er satt seg inn i historien og sin egen kultur. Og det er en spennende reise vi får være med på denne timen på Larris Scene. Mesteparten av musikken «styres» av Mortensson og Herskedal, to musikere som utfyller hverandre på utmerket vis. Og med Olstads fine, nesten Eivind Aarsetske innspill, legger han et fint underlag til vokalen og tubaen/basstrompeten. Og det er ingen tvil om at Janssønn har brukt mye tid på å sette seg inn i sin egen, samiske kulturbakgrunn, og i denne sammenhengen fungerer han perfekt.
Mortensson forklarte på norsk betydningen av de forskjellige låtene/joikene, og fremførte dem på en måte som er moderne innenfor joiketradisjonen, og hvor det musikalske (bandet), ligger et godt stykke inn i jazzen. Så for meg, som bruker mesteparten av tiden på jazz og improvisert musikk, var det deilig å få denne kombinasjonen.
Mortensson lovte at musikken, etter hvert, vil komme ut på plate, så for den som ikke var på plass på Larris Scene denne ettermiddagen, blir det mulig å høre musikken ved senere anledninger. Et fint og vel gjennomført tingingsverk!
Etter tingingsverket hadde jeg en plan om å høre spelemannen Øyvind Vabø, som i disse dager kommer med plate. Han presenterte platen i spillestedet Trapp Ned. Men siden stedet er på størrelse med et middels herretoalett, var det ikke rom i herberget for min smidige kropp. Så da var det nok en tur ut i regnet mens jeg ventet på neste konsertmulighet. Og jeg fikk flere muligheter til å oppdage flere skjulte perler i Førde. Og det er mange av dem, og du opplever dem ved å bevege deg utenfor hovedgaten. Og egentlig er det litt ufint av meg, som bor på Voss, å klage på lokal arkitektur. Det finnes et par hovedgater på Voss også, som ikke akkurat nomineres til noen pris for fremragende, god og fremtidsrettet arkitektur.
På fylla med en gjeng barokkanere og dansere
For ikke altfor lenge siden, datt jeg over et fjernsynsprogram med det som opplevdes som britisk pubmusikk. Jeg trodde først dette var et innkjøpt program fra Skottland eller England, men jeg begynte å lure, da jeg så Helge Andreas Norbakken bak perkusjonen. Og så viste det seg at dette var en slags forløper av det samarbeidsprosjektet mellom Barokksolistene og Mamelukk dansekompani, som vi kunne oppleve i Førdehallen i kveld.
Nå er det ingen stor nyhet at nordmenn vet å benytte seg av det britiske pubsystemet, da de er i England og Skottland på fotballtur eller andre besøk på øyene. Og det kan hende det har vært noen friske turer over havet for å drive research for denne oppsetningen.
For å sitere omtalen i programmet, så har «Barokksolistene si framsyning The Alehouse Sessions gått sin sigersgang på festivalar og konsertscener over heile verda, og publikum på Førdefestivalen fekk oppleve den spektakulære konserten i 2018.
Då Bjarte Eike og Barokksolistene samarbeidde med Mamelukk dansekompani ved Den Nye Opera i Danmark, vart det så til dei grader klaff at dei bestemte seg for å lage ein heilt ny versjon – med endå meir dans!
No får du oppleve resultatet: eit reint heksebrygg der drikkeviser og slåttestev møter musikalske krumspring og danseglede, og går opp i ei slags høgare virtuos eining!». Og anmelderen fra London’s The Spectator skrev etter en Alehouse-forestilling i London’s juridiske kvartal: «… you haven’t lived until you’ve heard a hall full of pinstriped QCs bellowing like dockers …»
Og det ble en ytterst publikumsvennlig forestilling med Bjarte Eike som en slags forteller, som virkelig kan kunsten med å få med publikum inn i forestillingen.
Her fikk vi musikk fra de «mørke» årene for britiske kunstnere og musikere, som nærmest ble bannlyste på de fleste konsertsteder, hvor blant annet felespill ble forbudt i kirkene. Dette førte til at musikerne begynte å spille på puber i stedet, noe som har vist seg at har vært godt, om ikke annet, så for det britiske reiselivet.
Mamelutt dansekompani, består av sterke, kvinnelige dansere med ei felles kjerne i folkemusikk og -dans. Kompaniet er kjent for sin sømløse blanding av musikk, dans, tradisjon og samtid. Røtter i folkedans står sentralt i kompaniet sitt kunstnerlige uttrykk. Som kvinnelige hallingdansere har de måtte kjempe for plassen sin i en mannsdominert sjanger. Hallingdansen har primært vært utviklet av menn, og de ønsker å utforske hallingdansens kraft, uttrykk og form med kvinnekroppen som utgangspunkt.
Det er spennende å se de fire damene boltre seg i den britiske pubmusikken sammen med et ytterst «løst» og fint ensemble av utmerkede musikere. Men det mest overraskende var at medlemmene i både Barokksolistene og i dansekompaniet var så bra sangere, som, etter min mening, overgikk både de irske og britiske sangerne vi har hørt på festivalen tidligere under denne festivalen.
Barokksolistene er utmerkede utøvere på sine «vanlige» instrumenter, men her fikk de utfordringer på andre og mer «historiske» instrumenter, som de håndterte på en utmerket måte. Og hele showet, for det var et show vi fikk være med på, ble en utmerket og løs forestilling som både var utmerket fremført og humoristisk.
Siste natt med et band som, visstnok, gjør alt på sin måte
Så avsluttet jeg denne versjonen av det vi kan kalle Jorden rundt på tre dager, med en reise til Japan. I Sunnfjordsalen på Sunnfjord hotell og spa, ble rundreisen denne festivalen har vært, avsluttet for min del med et band man nesten må oppleve for å tro at er sann.
Fra Japan kom folkemusikk- og fusionbandet Mitsune 蜜音, som er basert i Berlin, med medlemmer fra Japan, Australia og Hellas. Ifølge internettet «blander de tradisjonell japansk folkemusikk med psykedelisk, filmatisk og rituell musikk, og serverer moderne folklore med en punkmentalitet». Videre kan man lese at «hjertet og sjelen til Mitsune er Tsugaru shamisen, en tradisjonell 3-strenget lutt som ofte ble spilt av blinde, omreisende musikere fra det gamle Japan. Mitsune både hedrer og moderniserer denne tradisjonen, og formidler deres egne historier gjennom dette eldgamle instrumentet».
Liveshowet deres er, ifølge internettet, fylt med rå energi, dekadente visuelle effekter og et dryss av humor. Siden oppstarten i 2018 har de spilt mye over hele Europa, på festivaler av alle slag, fra techno til folk. Og i 2023 var de invitert til Nobelkonserten i Oslo.
Det er mulig jeg er gammel (jo da, jeg er det!) og fordomsfull (fordommer skal man ta godt vare på). Men å beskrive denne kvartetten på den måten det gjøres på internettet er, i beste fall, villedende markedsføring. For dette var så i overkant kitschy, at det var umulig å ta det alvorlig. To herrer, en på perkusjon og en på bass, pluss to, unge damer på Tsugaru shamisen, og med relativt original bekledning.
Min kollega her på salt peanuts*, Johan Hauknes, er en hatteidealist (hattifnatt). Men om han noen gang dukker opp med noe i nærheten av hva en disse damene hadde iført seg i kveld, blir det krisemøte i redaksjonen (se bilde under).
Til bandets forsvar må det sies at de kan spille sine instrumenter. Og i de tradisjonelle låtene fungerte det til en viss grad. Men de gjorde også noen egne komposisjoner. Og mens jeg var til stede, gjorde de en som en hyllest til en av damenes bestemor, som godt kunne passet inn i en relativt B-preget fjernsynsserie for barn.
Det hele ble relativt komisk, kanskje ufrivillig, og det har vært interessant å lese anmeldelse av deres konsert på Fredspriskonserten i Oslo i 2023. Men en morsom avslutning på festivalen var det desinitivt.
I god tid før kveldens siste band skulle gå på, Las Karamba, med røtter i i Venezuela, Cuba, Catalonia, Frankrike og Argentina, hadde eders utsendte meldt pass, og trukket seg tilbake til rom 426, for å skrive ferdig dagens rapport.
……….
Førdefestivalen 2025 kan oppsummeres, fra mitt ståsted, som en stor, musikalsk suksess. En jordomseiling over tre dager med høydepunkter både i tingingsverket fra sør-samiske Marja Mortensson, den pakistanske «rockeren» Ustad Noor Bakhsh, maliserne i Trio Da Kali og en halvtimes tid med den finske trekkspilleren Antti Paalanen. Jeg gleder meg allerede til neste års festival!
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av festivalen)
Sara Curruchich
Marja Mortensson
Daniel Herskedal
Barokksolistene og Mamelukk Dansekompani
Får jeg ikke en sånn hatt, så vil jeg ikke ha noen hatt
