PUNKT FESTIVAL, KRISTIANSAND, 4. SEPTEMBER 2026, DAG 2: På andre dag av Punkt Festival 2026, hadde jeg en idé om at værgudene, som er en av mange guder som kjemper om oppmerksomheten her på Sørlandet, har kommet litt i tvil om de utsendte fra Vestlandet er på veg hjem eller ikke. For etter torsdagen regn, som har fulgt oss på Vestlandet gjennom mange måneder nå, så vi lys i tunellen da vi våknet i går morges.
Men den gang ei. Værgudene oppdaget oss, og serverte typisk vestlandsvær hele denne fredagen. Men det spilte ingen stor rolle for oss. Vi er vant til at «morgenduggen legger seg litt tett» og varer hele dagen. Og klokken 13:00 var vi på plass i Kunstsiloen for å få med oss, i alle fall, et av innslagene på Punkt Seminar 2026.
Tråløse høgtalere i sirkeldans, et stort egg og en cello
Det første innslaget på dagens seminar var et møte med cellisten med mere, Ecka Mordecai.
Hun er en britisk kunstner basert i London, som befinner seg «mellom soniske, performative og olfaktoriske disipliner», som det skrives om henne på internettet, og arbeidet hennes er drevet av sansninger: hun fletter cello, hestehårharpe, stemme, eggfløyte, duft og improvisasjon sammen til tidsbaserte objekter som uttrykker emosjonell kompleksitet. Og i løpet av den timen vi fikk lytte til henne var hun innom de fleste av disse sansningene.
Hun er en morsom kunstner, som presenterte seg selv og sin kunst på en humørfylt måte, men som, kanskje, ble i overkant pretensiøst. Men det var interessant å høre om hennes tanker om «sound and circles».
Deretter tok jeg meg tid til et dypdykk i all kunsten i Kunstsiloen. Dette er et kunstmuseum med, i hovedsak, nordisk kunst av svært høy klasse. Og at en person som Nicolai Tangen, som nå er leder for det norske «oljefondet», har hatt muligheter til å samle kunst i slike mengder, at langt fra all kunsten får plass i de ni etasjene i dette fantastiske kunstmuseet. Er du i Kristiansand, så anm\befaler jeg absolutt å sette av noen timer i dette kunstpalasset.
Helt gresk, eller kanskje ikke …
På den første konserten denne dagen i Teateret, fikk vi møte den greske pianisten Tania Giannouli, som de senere årene har nærmest vært fast gjest på en rekke, europeiske jazzfestivaler. Jeg hørte henne solo på Maijazz i Stavanger i fjor, en konsert som var en helt grei forestilling med musikk som, i hovedsak, befant seg i «arven etter e.s.t.». Og sper vi på med litt inspirasjon fra Punkts «friere» deler, pluss litt Keith Jarrett, så er vi omtrent der hun befant seg denne kvelden i Kristiansand.
I likhet med noen andre pianister, er Giannouli en musiker som er litt vanskelig å plassere i «landskapet». I noen sekvenser spiller hun nydelig musikk, slik vi kjenner det fra den lyriske delen av den nyere, europeiske (og særlig skandinaviske) jazzen. Jeg har nevnt Jarrett, og kan også trekke inn den mer «sfæriske» Nick Bärtsch. Og det er tydelig å merke at hennes samarbeid med Bärtsch sin faste bassist i bandet Ronin, svenske Björn Meyer, har vært med på å forme hennes estetiske musikk,
Men jeg synes, etter at hun har operert litt inne blant pianostrengene, blir litt for gjentagende i venstrhåndsarbeidet, og det er lett å bli litt «lei» av at mmjusikken ikke utvikler seg noe særlig over tid. Men hun er en god pianist, og det er forståelig at mange jazzfestivaler har henne på ønskelisten, selv om det er mange, mer originale, pianister jeg gjerne hadde lyttet til før Giannouli.
Kontrasterende live remix
Når kunstnere får i oppgave å lage en live remix, så kan de enten hente elementer fra den konserten de skal remixe, de kan bli inspirert av det de har hørt, eller de kan gjøre noe helt annet.
Etter settet med Giannouli, fikk vi møte Alessandra Bossa nede i «mikserommet». Hun er musiker og utøver som jobber med liveelektronikk, stemme og resonante lydbokser. Hun er utdannet klassisk pianist og har jobbet på tvers av jazz, avantgarde og elektronisk musikk, alltid gjennom improvisasjon og sanntidsprosessering. Hun er doktorgradsforsker i liveelektronikk ved Universitetet i Agder, her i Kristiansand, hvor hun også underviser. Hennes opptredener på Punkt kommer fra hennes pågående forskning på det hun kaller akustronika.
Akustronika er et hybridord av akustisk, akusmatisk og elektronisk musikk. Det prøver å navngi en bestemt måte å spille på, der den akustiske gesten beveger seg mot elektronikk. Akustronika ligger mellom det akustiske og det elektroniske, og det er ikke alltid så enkelt å si hva som er hva. Hun bruker programvare og digitale verktøy med omsorgen og oppmerksomheten til en klassisk pianist, og arbeidet hennes utfordrer stadig forventningene til hva et elektroakustisk oppsett kan tilby. I sentrum står den konstante soniske overføringen der lyden synlig lages av hender og gjenstander og blir noe å se på like mye som å høre.
Den stunden jeg var til stede nede i «kjelleren», fikk jeg en umiddelbart fornemmelse av noe som kunne vært utviklet av Lourie Anderson, en annen, kjær, Punkt-besøkende fra noen år tilbake. I likhet med den musikken hun hadde i oppgave å remixe, var det hun fremførte, tidvis, melodisk og relativt lyrisk, selv om elementene her var annerledes og mer «pågående» og «drivende». Me «stikker», det elektroniske og hennes sceneopptreden gjorde dette til nok en fin remix, og jeg håper musikerne rundt Punkt, ikke kun lar henne forske på akustronika mens hun er i Kristiansand, men også involverer henne i flere, spennende, musikalske prosjekter.
I bakgrunnen ligger popmusikk og lurer
En av gründerne for Punkt Festival, Jan Bang, har sin bakgrunn fra pop- og rockverdenen. På 1980-tallet, den gang man hadde hår, drev Bang i flere år med utforskning av den mer populære musikken. Og i år, som sist gang jeg besøkte Punkt, sto han på scenen sammen med et knippe utmerkede musikere, for å sette «Punkt-estetikken» på prøve.
Hans nye pop-prosjekt, «Alighting» er et sett med sanger komponert av Jan Bang, opprinnelig bestilt av Torino Jazz Festival, hvor «verket» hadde verdenspremiere i 2025. Tekstene er skrevet av Tim Elsenburg fra det britiske bandet Sweet Billy Pilgrim og Punkt-medgründer Erik Honoré, som også har mikset albumet, som etter planen slippes på Punkt Editions i 2027. Det lyriske innholdet handler om «å stanse bevegelse og ankomme et sted i tid og på forskjellige steder, ikke ulikt en fugl som lander på grenene til et gammelt tre», som det står im programmet.
På scenen, som på urframførelsen i Torino, hadde han gitaristen Eivind Aarset, bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Anders Engen, alle gode venner av Punkt-familien, og som er musikere man nesten kan sette til hva som helst, og som nesten alltid ender godt og interessant. I dette prosjektet hadde han også med pianisten Ingolv Haaland, vokalisten Benedikte Kløw Askedalen og Emanuel Birkeland-Bang, Bangs sønn, på live sampling.
Her fikk vi musikk som sendte oss hodestups tilbake i tid til 1980- og 90-tallet og musikk inspirert av Bangs mange «artpop»-forbilder, så som David Bowie, Nick Cave og andre. Det er en periode i musikkhistorien som vi husker med glede, og jeg syntes Bang hadde laget et fint «historisk» dokument over en tid som var preget av en verden som så helt annerledes ut enn i dag.
Spesielt la jeg merke til Eilertsens fine og «tunge» bass-spill og, ikke minst, en del sekvenser fra Kløw Askedalen, som fikk tankene til å gå til det mer keltiske. Men samtidig følte jeg at «verket» ble litt uforløst, noe jeg regner med at produsent Erik Honré, får gjort noe med på plateversjonen som kommer.
Kanskje kom denne framførelsen et år for tidlig? Hvem vet? For det er ambisiøst prosjekt, hvor Bangs fine vokal sammen med Kløw Askedalen, fungerte fint sammen.
Tre, lekne generasjoner
Noe av det jeg liker best med jazzkonserter, er når man kan se at musikerne på en leken måte koser seg på scenen. Og det fikk vi til gangs på fredagens siste konsert med veteranbassist Arild Andersen, mellomgenerasjonen med pianisten Bugge Wesseltoft og «jypling-generasjonen» med trommeslageren Gard Nilssen (hovedbildet).
I forbindelse med at «jazzmogulen» Jan Ole Otnæs skulle avslutte sitt engasjement etetr ti år ved Nasjonal jazzscene, Victoria i Oslo, fikk noen ideen om å sette sammen denne trioen for en jobb på Oslos hovedscene for jazz denne kvelden. Og dermed var et ytterst vellykket prosjekt startet med tre generasjoner, norske jazzmusikere, som har utviklet seg til en rekke konserter og turneer.
Dette må regnes som hovednavnene på årets Punkt Festival. Dette er tre musikere som ikke trenger noen nærmere presentasjon, men som alltid leverer musikk i verdensklasse. Og dette timen ble intet unntak.
Kommunikasjonen mellom Bugge og Andersen merkes ved smilene de to sender hverandre, og den sømløse forståelsen av hverandres utspill og innspill. Andersens dype, syngende og svært karakteristiske bass sammen med Bugges drivende og lyriske spill foran, bak og over Nilssens ytterst kreativt og tøffe trommespill.
Alle tre hadde bidratt med komposisjoner, og jeg la spesielt merke til åpningen til Bugge i Nilssens ytterst vakre «Lokket til Jon og skjerfet til Pål».
I går lovte jeg å avslutte ned i kjelleren med kvelden siste live remix, også denne gangen med studenter fra Punkts LiveRemix Workshop og Doglover95, men nok en gang var det relativt fånyttes å høre musikk etterå ha overvært Bugge, Andersen og Nilssens usedvanlig fine sett. Så i stedet blee det å trosse regnet og komme seg tilnbake til hotellet og finne senga. Og da jeg hadde krøpet under dyna og slo på fjernsynet, pågikk det en dokumentar om det svenske bandet Imperiet, som dermed ble kveldens siste, utmerkede musikk for min del.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell for salt peanuts*, er betalt av festivalen)
Ecka Mordecai
Tania Giannouli
Jan Bangs «Alighting»
Jan Bang
Benedikte Kløw Askedalen med «Alighting»
Bugge Wesseltoft
Arild Andersen
Gard Nilssen
