MOLDEJAZZ, TIRSDAG 14. JULI 2026, DAG 2: Det er andre dag i Molde 2026, og en relativt rolig dag i forhold til gårsdagen og hva jeg forventer resten av uka. Men selv om det bare er tirsdag, er det alltif godt med «et hvileskjær» i den lange uka, nesten uansett når den dagen kommer.
PEACE!
Det er ikke hvert år man er klar for konsert klokken 12:00 på tirsdag under Moldejazz. Men det var jeg i år. For jeg hadde virkelig sett fram til å høre den sør-afrikanske pianisten Nduduzo Makhathini (hovedbildet) solo på et utmerket Steinway & Son-flygel i Teatret Vårt.
Makhanthini ble intervjuet av Audun Vinger på gårsdagens Festivalakademi, og det han svarte, i lange sekvenser, på Vingers spørsmål, fristet enda mer til å høre ham i går.
Når man hører om en pianist fra Sør-Afrika som spiller solo piano, går tankene umiddelbart til Abdullah Ibrahim (Dollar Band), som har gjort noen av de vakreste solo- og duoplatene jeg vet. Og spesielt synes jeg samarbeidet med bassisten Johnny Dyani på selskapet Enja har vært fremragende. Samtidig var jeg redd for at konserten skulle bli en slags kopi av Ibrahim.
Men det fikk vi ikke. Makhanthini er, i likhet med Ibrahim, opptatt av den sør-afrikanske folkemusikken, som er så særpreget og med en frasering og et tonevalg på pianoet som fremhever landskapet og bylivet, samtidig som den er dypt forankret i historien og townshipene.
Hans nyeste album uNomkhubulwane (Blue Note, 2024) har fått bred anerkjennelse i internasjonal presse og regnes som et høydepunkt i hans karriere. Albumet er inspirert av uNomkhubulwane – en mytisk regngudinne i Nguni-tradisjonen – og tematiserer forbindelsen mellom natur, kosmos, ritualer og menneskelig erfaring. Musikken beveger seg sømløst mellom kontemplasjon og kraft, og fremstår som en invokasjon snarere enn en tradisjonell plateinnspilling.
Historien til Sør-Afrika er fylt opp av rasisme og apartheid. For den som er for ung til å ha hørt om «styggedomen», var det en systemisk politikk med institusjonalisert raseskille og hvitt overherredømme som styrte Sør-Afrika fra 1948 til tidlig på 1990-tallet. Håndhevet av the National Party, påla den raseskille, fratok det svarte flertallet statsborgerskapet og begrenset ikke-hvite til bestemte bosoner og enkle jobber. Etter at systemet falt, i alle fall offentlig og hos den resterende verdens oppfatning, var ikke de som ble utsatt for denne forfølgelsen, i første rekke, opptatt av hevn, slik vi ser det i dag, hvor et land bomber et annet, før det bombede landet skal hevne seg. I stedet ønsket de forsoning og tilgivelse, noe viktige ledere som Nelson Mandela og Desmond Tutu sto for.
Og denne ideen om forsoning og tilgivelse var en viktig del i Makhanthini sin musikk. Abdullah Ibrahim var en musiker som var inspirert av Duke Ellington, og deler av den inspirasjonen kunne man også høre hos Makhanthini. Men jeg følte han gikk et steg eller too videre fra Ibrahims musikk, både i melodiføring og improvisasjon, i tillegg til elementer han la inn i musikken. Vi fikk høre barnesang, «opplesinger» og det man kaller feltopptak. Og med Makhanthini sin fine vokal ble dette en rørende og fin opplevelse.
Det eneste jeg hadde å utsette på konserten var at han innimellom benyttet seg av en vocoder, for å legge til noen 1990-tallselementer i det hele, som jeg syntes ikke passet inn sammen med resten av den flotte musikken.
Å få et slikt fredsbudskap klokken 12 på en tirsdag under Moldejazz, var balsam for sjelen. Makhanthini sin sjarme og «nære» tilstedeværelse var den perfekte opptakten til en dag som skulle bli en rolig og avslappende dag i festivalbyen, uten at jeg skulle bli oopphiisset av flere fotballkamper som skulle forkludre festivalden.
Avgjørende runde i Jazzintro
Jazzintro er noe så spesielt som en konkurranse i jazz, arrangert av Norsk jazzforum. Gjennom året har det vært kvalifiseringsrunder rundt om på forskjellige jazzklubber rundt om i landet.
Konkurransen har siden starten i 1998 vært en prestisjetung visning- og introduksjonsarena for unge, profesjonelle musikere, og en lang rekke av dagens fremste jazzmusikere har tidlig i sine karrierer deltatt i Jazzintro. Som Årets unge jazzmusikere 2026 vil bandet legge ut på en større festivalturné i 2027.
Norsk jazzforum legger også opp en mentorpakke for vinnerne av Jazzintro. Denne lages i samarbeid med musikerne selv etter ønsker og behov, og kan inneholde blant annet møter med relevante bransjeaktører for en introduksjon til livet som profesjonell musiker, tilrettelegging av møteplasser og nettverksbygging samt opplegg for kunstnerisk utvikling.
I 2026 består juryen av saksofonist Signe Emmeluth, bassist Ola Høyer, trompetist Didrik Ingvaldsen og trommeslager Siv Øyunn Kjenstad. I tillegg har fagansvarlig i Norsk jazzforum, Bendik Kjørholt, fungert som jurysekretær.
De fire bandene som skulle konkurrere i Molde var kvartetten Sakte, fallende med gitaristene Sune Dommersnes og Martin Borge, bassisten Erlend Markhus og trommeslageren Herman Kirkenær Krogh. Wilhelm III med pianisten Isak Hungnes, bassisten Johannes Lykkås og trommeslageren Erik Wie Flaig. Idiotek med bassisten Johannes Elnan, trommeslageren Trym Saugstad Karlsen og gitaristen Kristian Enkerud Lien, og til slutt kvintetten Unmothered med trompeteren Tuva Olsson, som også sto for komposisjonene, vokalisten Siv Aurlund, gitaristen Odin Fiskvik, bassisten Bendik Lundsvoll og trommeslageren Øyvind Leite.
De fire banda hadde svært forskjellige uttrykk, som varierte fra triojazz I avdelingen for Paul Bley og, til tider, Svein Finnerud Trio, via «streit» gitarjazz a la Jim Hall, moderne jazz med hardtslående trommer til en slags jazza og rocka jazz med vokal a la Nick Cave.
Jeg hadde mine helt soleklare favoritter i trioen Wilhelm III, med Moldepianisten Isak Hungnes, som spilte kreativ jazz med røtter i 1960-tallet, med fint samspill, og med stor kreativitet. Men senere på kvelden ble kvartetten Sakte, fallende utropt til vinnere, etter en, visstnok, relativt frisk diskusjon med stor uenighet i juryen. Men vi gratulerer vinnerne og ønsker dem lykke til på lanseringsturneen rundt om på festivalene i 2027.
Altfor snill harpejazz
Det er ikke så mange harpister som har markert seg sterkt i jazzlandskapet etter at Alice Coltrane la bort alle strengene den 12. januar 2007. Ved flere anledninger har jeg hatt stor glede av å høre den finske harpisten Iro Haarla, og i kveld skulle jeg, for første gang, få oppleve amerikanske Brandee Younger, som i programmet blir omtalt som «en av vår tids mest originale og innflytelsesrike jazzmusikere».
Hun har, stadig med «fakta» fra programteksten, «på overbevisende vis redefinert harpens rolle i samtidsmusikken og etablert seg som en sentral stemme i skjæringspunktet mellom jazz, klassisk musikk, R&B og hiphop. Oppvokst i Hempstead, New York, begynte hun å studere harpe allerede som 11-åring og har siden utviklet et unikt, sjangeroverskridende musikalsk uttrykk».
Hennes nyeste album Gadabout Season (2025) har høstet mye ros i internasjonal musikkpresse, så det var med en viss forventning jeg entret Teatret Vårt med et håp om on storslått konsert.
Men dessverre. Dette ble altfor søtladent og «snilt» for denne anmelderen. Hun spiller, sikkert, helt ok harpe. Musikken er melodiøs og litt for mye i retning av det «snille» som gjerne passer som pausemusikk på radio. Og når medmusikantene Allan Mednard på trommer og Rashaan Carter på bass, ikke gjorde annet enn å figurere som komp, med noen små og relativt ubetydelige solistbidrag, ble eders utsendte rastløs og utålmodig, og forlot konserten en god stund før den var slutt. Dessverre.
I dag er vi halvvegs inn i Moldejazz 2026. Mandagen var en variert og fin dag, mens tirsdagen ikke nådde helt opp. Så får vi se hva dagen bringer. Det blir mye å velge i utover dagen og kvelden, men det lover jeg å komme tilbake til i morgendagens rapport.
Tekst og foto: Jan Granlie
Reise og opphold i Molde er betalt av det lokale eventmagasinet Moldepuls.com
Isak Hungnes i Wilhelm III på Jazzintro
Tuva Olsson i Unmothered på Jazzintro
Sakte, fallende, som gikk av med seieren i Jazzintro
Brandee Younger
