BLOW OUT-FESTIVALEN 2025, CAFÉ MIR, OSLO, DAG 4, LØRDAG 23. AUGUST 2025: Lørdagsfesten i Musikkens Hus kroner en kunstnerisk svært vellykket Blow Out-festival. Og fra musikkens grunnmur, en fruktbar festival som har vekket mange assosiasjoner fra musikken til tanker om frihetens betydning og historiske anstrengelser for å oppnå frihet. Jazz og improvisert musikk er ikke bare i seg selv en anstrengelse for å oppnå en musikalsk frihet, å kreve en musikalsk ytringsfrihet som er fri for klisjeer, og både konvensjons-, konsesjons- og konfesjonsfri. Friformig og spirituell jazz er mange ganger og mange steder blitt et framstående symbol på frihetskampen. En kamp for menneskerett, for selvbestemmelse i egne liv og samfunn.

Men dette er ikke bare en funksjonell aktivitetsbetinget frihet, siden skaping og deling av musikk er det aller mest livsdannende, livsskapende vi som mennesker gjør som sosiale vesener, er det også et krav om frihet, likeverd og respekt. All kunst, også musikk, som sosiale uttrykk og som utsagn om livet, er det ultimate uttrykket for en moralsk forpliktelse vi alle må kunne avkreves: Enhver skal ha frihet til å leve sitt liv slik vedkommende selv ønsker og velger. Enhver har en forpliktelse til ikke å begrense, motarbeide eller på annen måte redusere den andres frie mulighet til selvbestemmelse over eget liv. Kunstens språk er moralsk!

Ingen av oss har noen som helst moralsk, politisk, sosial eller økonomisk rett til å avkreve av den andre hvordan hen skal leve sitt liv. Den som krever at den andre skal leve sitt liv på en måte som han eller hun mener er den rette, den som påstår seg å besitte den moralske sannheten om hvordan den andre skal leve og uttrykke sitt liv, har brutt en fundamental grense. Om han eller hun krever straffet en handling, et utsagn, en aktivitet som vedkommende ikke liker, eller fordømmer, har vedkommende tiltatt seg en rett som ingen har, og som ingen kan ta. Denne friheten er et ufravikelig krav, og i det ligger også, som et avledet lemma, at vi alle er forpliktet til å uttrykke våre egne liv slik at vi ikke begrenser den andres selvbestemmelse, verken direkte eller indirekte.

Alt dette ligger innbakt i kunstens samfunnsrolle, den er en del av fundamentet for at kunsten kan oppfylle sin samfunnsrolle. Kunstens og all annen innsiktssøkende aktivitets frihet, er det aller fremste uttrykket for en frihet som må kreves. All kunst er per definisjon radikal, at noen ikke liker det, gir ingen som helst rett til å innskrenke den. Tvert imot: Om det er noe vi kan lære av historien, så er det at fri sannhets- og innsiktssøkende kunst og vitenskap er en forutsetning for å utvikle frie humane, velstående, likeverdige og rettferdige samfunn. Alle forsøk på å begrense den friheten er undergravende, samfunnsnedbrytende, og tjener ikke fellesskapets beste.

Men vit dette: Frihet er ikke noe som kan gis, bevilges, eller innrømmes. Frihet må kreves! I dette ligger det dermed også at dette kravet om frihet skal kunne uttrykkes med alle mulige ikke-voldelige midler og aksjonsformer, mot den aktiviteten som undergraver den aksjonerendes frihet. Og så, alt dette ligger i den musikken som utspiller seg her.

De siste skrittene mot norsk frihet
Som vi har sett, mente Kongen i det sammensatte statsrådet i Stockholm 7. februar 1905, å sette punktum for konsulatsaken og legge den død, da statsrådet konkluderte at det ikke var anledning til noen videre forføyning i saken. Denne konklusjonen fulgte som en konsekvens av den norske reaksjonen på den svenske regjeringens nei til å stryke de såkalte lydrikepunktene: Det norske statsrådet mente at det da ikke var grunn til ytterligere uttalelser i sakens anledning.

Der svingte historien inn på veien som uavvendelig måtte føre til unionens sammenbrudd. Svenskene hevdet at det var nordmennene som brøt forhandlingene, nordmennene mente at svenskene brøt forhandlingene ved å sette hardt mot hardt og framsette de politisk uakseptable lydrikepunktene. Statsminister Erik Boströms forslag og svenskenes nei til å endre dem, var en undergraving av den norske, likestilte suvereniteten i unionen, og dermed i konflikt med unionens grunnleggende premiss om to selvstendige riker forent under én konge. Dermed viste ikke svenskene den nødvendige forhandlingsviljen, og forhandlingene kunne derfor ikke videreføres.

En hurtigarbeidende «specialkomité» utpekt av Stortinget, konkluderte foreløpig 6. mars med at det «i indeværende stortingssamling [fattes] beslutning i lovs form om oprettelse af eget norsk konsulatvæsen …». 10. mai la komiteen deretter fram et lovforslag til Odelstinget om en slik lov: «Regjeringen anmodes om at meddele den svenske regjering, at det konsulære fællesskab med Sverige ophører fra 1. april 1906 at regne». 18. mai  ble loven vedtatt av Odelstinget, og 23. mai av Lagtinget.

Unionen oppløses
Lovvedtaket skulle nå framlegges for Kongen, for sanksjon, før det kunne bli gjeldende lov. 27. mai 1905 ble lovvedtaket meddelt for Kongen i norsk statsrådsmøte i Stockholm, med full tilslutning fra de norske statsrådene. Da kong Oscar II nektet å sanksjonere loven, nektet den norske regjeringen deretter å kontrasignere kongens sanksjonsnekt. Dermed la regjeringen ned sine verv og framla sine avskjedssøknader. Men kongen aksepterte ikke avskjedssøknadene; «Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgninger».

I sitt umiddelbare tilsvar uttalte deretter den norske Michelsen-regjeringen at det er den norske kongens plikt etter Grunnloven å sørge for at landet har en regjering med støtte i Stortinget. «I samme øieblik kongens politik hindrer dannelsen af et ansvarligt raad, er den norske kongemagt traadt ud af funktion» (min utheving). Ved ikke å fylle sin konstitusjonelle plikt, fratrådte kongen sin posisjon som norsk konge. Dermed var også den kongelige unionen tilsidesatt.

Veien videre kjenner vi. Men den vanlige myten kommer med en liten vri: Det var ikke slik at Stortinget oppløste unionen 7. juni i en bisetning. Stortinget fastslo kun en situasjon, og at denne var skapt av kongen selv, etter et sterkt påtrykk fra svensk side. Stortingets formulering i 7. juni-vedtaket lyder,

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge».

Unionen var allerede oppløst. I dag er det akseptert blant rettshistorikere at den norske argumentasjonen holdt vann. Det var ikke Stortinget som opphevet unionen – det var kongen selv som hadde gjort det, allerede to uker før 7. juni. Nå hadde dessuten også Stortinget gitt regjeringen Michelsen bemyndigelse til å fortsette som regjering, uten kongens aksept. Det parlamentariske prinsippet var nå etablert i sin endelige form.

Stortinget og regjeringen hadde bred støtte i det norske folket. Folkeavstemmingen om oppløsning av unionen ble avholdt 13. august 1905. Over 85% av de stemmeberettigede avla stemme. Over 368 tusen menn stemte ja, bare 184 stemte nei. Kvinnene fikk ikke stemmerett ved folkeavstemmingen, men en underskriftskampanje organisert av stemmerettsforeninger samlet inn over 280 000 underskrifter fra norske kvinner.

Etter Karlstad-forhandlingene mellom de to regjeringene i august-september 1905, ble Riksakten også sagt opp fra svensk side, og 26. oktober 1905 frasa Oscar II seg den norske kronen. Lørdag 18. november 1905 ble den danske prins Carl meddelt Stortingets vedtak om å tilby prinsen den norske tronen, etter at kong Oscar II hadde sagt nei til at den svenske prins Carl kunne bli konge i Norge.

Samme kveld svarte prins Carl at han aksepterte tilbudet, og ville ta navnet Haakon, mens hans sønn Alexander ville få navnet Olav. Den nye kongen pekte i svaret også ut sitt valgspråk: Alt for Norge. Kun fem dager seinere forlot den nye kongefamilien København, og ankom Kristiania den 25. november. Mandag 27. november 1905 avla Norges nye konge sin ed.

Resten er jo historie!

An ill wind is blowing
Vi merker at høsten er på vei, og ikke da bare den konkrete årstida søm følger etter sommerens overskudd. Også den politiske lufta i dag kjennes kald, utrivelig, uten noen som helst varme og kjærlighet. Vi har tillatt vårt felles språk å forfalle. Vi har tillatt at det i dag er akseptabelt å komme med  rasistiske, egoistiske påstander, å ljuge om komplekse sammenhenger ene og aleine for å skape konflikt, splid og fiendtlighet. Dagen etter at jeg er på vei til Blow Out-festivalen 2025 for aller siste gang, dreper en 18 år gammel høyre-radikalisert mann en ung norsk kvinne og påstår at det var en politisk handling!

Samtidig driver hele høyresiden i norsk politikk – også den som påstår at den respekterer likhet, menneskekjærlighet og fellesskap – igjen og igjen å selvfølgeliggjøre hat og vold. At medlemmer av samfunnet vårt kan påstå at et drap er en politisk handling, viser til fulle hvordan vi har feilet. At ikke høyrepolitikere av alle avskygninger står opp og uttrykker sin avsky mot dette, er i seg selv avskyelig.

I det vi svinger inn døra til Café Mir i Toftes gate, svinger vi inn i en lakune i verden, en lakune der vår verden fortsatt er sann, kjærlig og rettferdig. Fellesskapet rundt Blow Out-festivalen, det sosiale universet som den aktive, uttrykksfulle kunsten og kulturen er en del av, gir meg i det minste for en stund, en tro på at verden er god, at vi er på vei mot noe bedre.

Den hemmelige kjærligheten
Ikke minst blir troen forsterket i løpet av denne kveldens første sett. På scenen, Paal Nilssen-Love på trommer, og Joe McPhee på tenorsaksofon og stemme. Joe McPhee er i dag det eneste gjenværende sannhetsvitnet som fører linjer tilbake til den musikalske frihetskampen som ble ført i New York tidlig på 1960-tallet. Han fortalte meg og andre, seinere samme kvelden om den første musikalske oppvåkningen i denne perioden.

Han fortalte at det var i Forsvaret han møtte og spilte i militærband sammen, med den tre år eldre Clifford Thornton. Og at det var Clifford Thornton som hadde fått ham til å velge å bli improviserende musiker, til å gripe tak i den frigjorte jazzen som hadde vokst fram. McPhee er med på opptak til en plateinnspilling for første gang i juli 1967. Men opptakene ble ikke utgitt før i 1969 – McPhees «O’ “C.T.”» ble utgitt på Clifford Thorntons New Art Ensemble-album Freedom & Unity. Samme året ble også McPhees Underground Railroad utgitt på Craig Johnsons label CjR Productions. Snart etter kom Nation Time. Resten er – nok en gang – historie.

Men: «I was 22», forteller han, altså var det antakeligvis i 1962, da han kjørte inn til New York, og hørte John Coltrane med kvartetten ett eller annet sted i Village-området på Manhattan. Han husket ikke vilken klubb det var, men musikken påvirket ham. Han kunne ikke forlate klubben før det var slutt, og han måtte kjøre hjem igjen. Han var hjemme kl. 03.00 fortalte han meg, og kl. 07.00 måtte han være på jobb i fabrikken der han arbeidet. Det ble ikke mye søvn den natta, men veien framover hadde begynt å peke seg ut.

Og nå, over seksti år seinere, sitter vi her og nyter et intenst samspill mellom to som har holdt det samspillet gående i godt over tjue av disse årene. Det tidligste opptaket er vel da McPhee var med på studioalbumet She knows … med The Thing w/ Joe McPhee fra 2001. Deretter fulgte medvirkninger i Chicago-Tentetten, The Thing-prosjektet Two Bands and a Legend. Tomorrow Came Today fra 2007 ble det første duoalbumet med de to. 7CD-boksen Candy fra 2015 oppsummerte samarbeidet så langt. Fra 2019 har vi blitt overlatt Lift Every Voice and Sing, og Song for the Big Chief. Den siste – så langt – er LP-en I Love Noise utgitt rett før jul.

I tillegg kommer en lang rekke minner om konserter. Sist jeg hørte dem var på den tre dager lange Brötzmann-hyllesten på Café OTO, en langhelg i februar 2024. Et minne for livet. Denne gangen spiller Joe McPhee ballader – én ballade.

Et intenst tamma kor med køller, vi blir suget inn i duoens verden. Et sted det er godt å være. Det er ikke den mest intense dialogen i dag – en rolig ført samtale mellom to gamle venner som kjenner hverandre ut og inn. Når McPhee får saksofontonen under kontroll, er det halleluja derfra og ut. Når han synger, vokaliserer, og nynner er det musikalsk som lite annet.

Små hint, rytmiske forskyvinger og etter hvert små brokker vi tror vi kjenner igjen. Er det som med synet – lar vi oss lure? Hvor mange har ikke hevdet at det er et «ansikt» i området Kydonia på planeten Mars og at det ikke kan være tilfeldig skapt? Fenomenet er velkjent, pareidoli kalles det når hjernen vår lurer oss til å skape tilsynelatende mening i tilfeldige sanseinntrykk.

Betegnelsen på fenomenet er et nyord skapt av den tyske legen Karl Ludwig Kahlbaum i 1866 i artikkelen «Sansenes delirium». Ordet tar utgangspunkt i greske røtter, παρά – para – liknende, falsk, i stedet for, og εἴδωλον – eidōlon, et opphav som vi kjenner i ordet idol – bilde, form, fantom, gjenskaping. ‘Falskt  bilde’ kan være en god oversettelse. Slike forvirringer, som mannen i månen, er kjent også fra hørsel.

Nilssen-Love holder bygger opp et trommespill som i seg selv er en skole i trommeskinnenes klang. En seig firkantfigur, bygges ut og utsmykkes, utbroderes. Kompleksifiseres, men uten å gå på akkord med grunnrytmen. McPhee viser at han fortsatt, i en alder av 85 år, har lungekapasitet. En drømmers drøm. A drummer’s drum. Drøm, drum, drom.

«Once I had a secret love», resiterer McPhee. Og første verset i Doris Days mest kjente låt fra 1954-filmen Calamity Jane stikker hodet opp. Med noen små tvister,

«Once I had a secret love / that lived within the heart of me / I had once a secret love / We crazi(ly) decided to be free!

Disse tvistene gjør teksten til en selvbiografisk tekst, det er historien om Joe McPhee som formidles. Han er en stor historieforteller, en formidler av rang. McPhee gjør enhver anledning der han utøver sitt metiér til en spirituell åpenbaring. Fordi vi ikke kan fri oss fra tanken om at dette er en av de aller siste gangene vi får høre ham, lepjer vi i oss det McPhee serverer oss, kanskje på samme måte som en av McPhees tre katter hjemme i Poughkeepsie i Hudson Valley i New York lepjer i seg maten som  deres tjener setter fram. Men i motsetning til kattene hans, ser vi ikke på Joe McPhee som en tjener, som en underordnet. Vi ser ham som det han er, en veileder, en mentor, en som peker ut veier mot en bedre framtid. En shaman.

Og gudene skal vite at vi trenger det, nå for tiden!

Livets vev
Propan er en duo. En vokal duo som på sitt siste album Loom – utgitt digitalt og på kassett – spant en bergtakende vev av minimalistiske linjer og komplekse strukturer. Nærmest sømløst integrerer duoen perkussive og klanglige lyder av objekter, og vokale og ikke-vokale lyder skapt gjennom kontrollert bruk av slike organiske lydgenerende instrumenter og resonnerende rom som befinner seg mellom skulderbladene og hodekronen.

Til framføringen av en forkortet versjon av verket på Blow Out-festivalen har Natali A. Garner og Ina Sagstuen fått med seg Jan Martin Gismervik på perkusjon. En rekke varierte og hver for seg karakterfaste strekk komprimeres ned til omtrent 30 minutter.  Verket fordrer dyplytting, uten dette kommer ikke verkets fascinerende og fjetrende kvaliteter til syne.

Verket Loom er en reise i – var det sju eller åtte vi ble presentert for? – «Meditations». Ordet som detter ned i skallen på meg, er mesmeriserende. Som de tidligere pareidoliene et nyord med opphav hos en tysk vitenskapsmann. Denne gangen hos Franz Anton Mesmer som i 1779 utviklet en vitalistisk lære om en livsmagnetisme som fløt gjennom alt levende liv. I dag er det karakterisert som pseudo-vitenskap, men rester av slik lære finnes igjen hos mange i bruk av håndspåleggelse og andre påstått helbredende gester. Fra hans navn har vi mesmeriserende – en presens partisipp av å mesmerisere i infinitiv – dannet som et synonym til det som skjer når noe trollbinder, hypnotiserer, bergtar deg. Noen eller noe tar kontroll over dine fysiske, kognitive og/eller emosjonelle reaksjoner.

Propan skaper en mesmeriserende vev!

Upstairs & downstairs
Astrid Garmo og Mazen Kerbaj har hvert sitt sett i det trange, lille B-rommet under oss. Vi må la disse opplevelsene foregå uten vår tilstedeværelse. Ikke bare på grunn av muligheten for en samtale med Joe McPhee, men også fordi våre begrensede hjerner trenger en pustepause i et større rom. Vårt lyd- og fortolkningsapparat er overveldet.

Siste sett med gjengen under Blow Out-festivalen er – og skal alltid være – some funky shit! Denne tradisjonen har utviklet seg helt siden festivalen startet i det gamle lokalet, femti-seksti meter herfra.

I år er Sex Judas feat. Ricky hyret for å sørge for this shit. Med underbare Sidiki Camara på djembe med mere. Herlig!

– Same procedure as last year, Miss  Sofie? Selvfølgelig! Forsamlingen danser seg inn i natta, og salt peanuts* lar some funky shit være der the funky shit hører hjemme, på Blow Out-festivalens avslutning.

Takk for i år! Men husk:

Frihet er ingen selvfølge!
Dagens tittel har sitt utspring i borgerrettskampen i USA. I april 1963 ble Martin Luther King Jr. fengslet i Birmingham i staten Alabama, «… the most  thoroughly segregated city in the United States», ifølge ham selv. Han ble fengslet som følge av ikke-voldelige demonstrasjoner i byen, der han aksjonerte og ble arrestert sammen med over tusen andre. I fengslet skrev Luther King Jr. et åpent brev om grunnlaget for borgerrettsbevegelsen og dens ikke-voldelige aksjonsform. Brevet, kjent som Letter from Birmingham City Jail, eller The Negro is Your Brother, er et nøkkeldokument i kampen om fulle rettigheter for alle i USA.

Det er et moralsk ansvar for oss alle å kjempe mot urettferdige lover, skriver Luther King Jr. i dette ropet om brorskap, frihet og likhet:

«[T]here are two types of laws: just and unjust. I would be the first to advocate obeying just laws. One has not only a legal but a moral responsibility to obey just laws. Conversely, one has a moral responsibility to disobey unjust laws. I would agree with St. Augustine that ‘an unjust law is no law at all’».

[Denne referansen til Augustin er nok til verket De Civitate Dei – Om gudsstaten. I avsnitt 21 i bok 19, skriver Augustin: «ubi nulla iustitia est … non esse rem publicam» – det finnes ikke noe samfunn om det ikke er grunnet på sann rettferd.]

Men de styrende – ja, selv de som uttrykker støtte til aksjonens mål – svarer med å si at aksjonene er ‘utidige’, og med å stille krav om at aksjonene må være ‘lovlige’, et politisk maktmiddel for å tie den ubehagelige kritikken for de styrende, for å fortsette urettferdigheten:

«We know through painful experience that freedom is never voluntarily given by the oppressor; it must be demanded by the oppressed. Frankly, I have yet to engage in a direct action campaign that was ‘well timed’ in the view of those who have not suffered unduly from the disease of segregation. For years now I have heard the word ‘Wait!’ It rings in the ear of every Negro with piercing familiarity. This ‘Wait’ has almost always meant ‘Never’. We must come to see, … that ‘justice too long delayed is justice denied’»

Vi vet hva som fulgte etter Birmingham-kampanjen. Den 28. august 1963 ble The Great March on Washington gjennomført. Ved Lincoln-monumentet i Washington holdt Martin Luther King Jr. sin berømte tale, «I have a dream …», til over 250 000 tilhørere.

Men også dette: Fire svarte jenter brant inne i 16th Street Baptist Church i Birmingham da fire KKK-aksjonister bombet den i september samme året. Et umenneskelig drap av uskyldige barn som motiverte John Coltrane til å skrive en elegi for de fire jentene – Addie Mae Collins, Cynthia Wesley, Carole Robertson og Carol Denise McNair. Coltrane kalte komposisjonen «Alabama». Den ble innspilt i Van Gelder-studioet 18. november 1963, og utgitt på Impulse!-albumet som fikk tittelen Live at Birdland. Lytt til den!

Når Sylvi Listhaug i disse dager forlanger at Greta Thunberg og andre fredelige aksjonister skal arresteres, straffes og utvises, inngår hun i en lang tradisjon av maktmennesker som har endt opp i historiens mange skrekkabinetter.

Godt valg!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Paal Nilssen-Love og Joe McPhee.

Joe McPhee.

Propan med Jan Martin Gismervik.

Some funky shit.

Sidiki Camara.

Sex Judas feat. Ricky.