BLOW OUT-FESTIVALEN 2025, CAFÉ MIR, OSLO, DAG 3, FREDAG 22. AUGUST 2025: Da Hamsuns alter ego i Sult våknet den første morgenen i sitt kvistværelse, var klokken seks. Fattigdommens svøper omgir ham, virkeliggjort for leseren med den korte beskrivelsen av gamle utgaver av Morgenbladet brukt som isolering av vegger og tak. «Straks jeg slo opp øynene begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag».
Jeg gleder meg til hver dag – nesten hver dag. Jeg gleder meg til møtene med medmennesker, og med engasjerende, levende og lærende kunst og kultur. Og ikke minst gleder jeg meg til å lære mer – om verden, om medmennesker, men ikke minst om meg selv.
Lydriket Norge
Da den felles svensk-norske unionskomiteen avla sin rapport i 1902 konkluderte den på samme måte som Sigurd Ibsen hadde gjort året før: Det var teknisk mulig å organisere et selvstendig norsk konsulatvesen innenfor en felles utenrikspolitikk.
Snublesteinen var den endringen i det svenske lovgrunnlaget for regjeringsformen, en av de svenske «grunnlovene». Den 12. mars 1885 vedtok den svenske Riksdagen at ansvaret for utenrikspolitikk skulle flyttes fra unionskongen, til den svenske utenriksministeren. 1902-komiteen brøt med dette, og åpnet for at ansvaret for forberedelse og behandling av norske utenrikssaker kunne legges til det norske statsapparatet.
Etter norsk-svenske forhandlinger inn i det nye året 1903, slo det såkalte marskommunikeet fast at det kunne organiseres et norsk konsulatvesen. Den norske regjeringen utarbeidet raskt forslag til felles lover som regulerte forholdene. I Sverige tok det lengre tid. Det svenske ankepunktet gjaldt de norske konsulenes forhold til styringen av den samlede utenrikspolitikken, som altså lå til det svenske utenriksstyrelsen. Kunne utenriksministeren i Stockholm si opp og avsette norske konsuler?
Etter langvarig strid i den svenske regjeringen trakk statsminister Erik Boström det lengste strået. Boström sto hardt på en svensk overhøyhet, og krevde retten til å avsette norske konsuler. Et svensk statsråd skulle kunne avsette en norsk tjenestemann i konsulatvesenet. Den moderate utenriksministeren Alfred Lagerheim som var villig til å strekke seg vesentlig lengre, ble tvunget til å gå av.
I november 1904 la Boström fram for den norske regjeringen et forslag til regulering av forholdet mellom et norsk konsulatvesen og den svenske styringen av utenrikspolitikken. Etter bastant å ha blitt avvist, la den svenske regjeringen fram et nytt, bearbeidet forslag for den norske regjeringen i desember. Forslaget skulle komme nordmennene i møte på visse punkter. Her hadde Boström fått gjennom seks bestemmelser som ble karakterisert som ‘lydrikepunktene’, disse svenske kravene vill gjøre Norge til et lydrike under svensk overhøyhet. «[F]ra norsk synspunkt fremstiller [de 6 nævnte paragrafer] sig som uantagelige … Skulle de fastholdes, vil en yderligere drøftelse av det svenske lovudkast være hensigtsløs», het det etter det norske statsrådets behandling 11. januar 1905.
Ingen enighet ble oppnådd. Og da det svenske statsrådet 19 dager seinere svarer at det «hverken anser sig forpligtet eller af hensyn til unionens bedste[,] berettiget til …uten videre at stryge ovennævnte punkter …», var den videre utviklingen gitt.
Den tidligere ekspedisjonssjefen i Indredepartementet, Sigurd Ibsen, som nå var utnevnt til norsk statsminister i Stockholm, får snart sine aller siste oppgaver i dette embetet. Kongen i det sammensatte norsk-svenske statsrådet fastslår 7. februar 1905 at det ikke «er anledning til nogen videre forføining» i saken. Konsulatsaken legges død. Men Rocambole var ikke død.
Fire måneder seinere var den kongelige unionen – ifølge kongemakten selv «den sikreste borgen for den Skandinaviske Halvøs og begge dens folks uafhængighed, tryghed og lykke» – historie. For nå går vi inn i den aller siste fasen av historien som startet med rasling av sabler i 1882.
Om å glede seg … til Blow Out
I det vi svinger rundt hjørnet fra Schous plass til Toftes gate, kjenner vi det bobler i kroppen for det som kommer. Vi er heldige som kan slå øynene opp om morgenen, og glede oss til å være del av et medskapende fellesskap, der vi gjennom musikken lærer oss selv og ‘den andre’ bedre å kjenne. Der vi møtes i pur glede over kanskje den mest verdifulle gaven vi kan få, opplevelsen av «uafhængighed, tryghed og lykke», av frihet, sammen. Den andres frihet er det som setter deg fri.
Det er blitt en tradisjon – en flott tradisjon. Blow Out-festivalen inviterer Ungdommens improorkester, under ledelse av Henriette Eilertsen, til å spille på festivalen, i år i samarbeid med og dirigert av Mats Gustafsson. Fra venstre på scenen: Eira S. Ellingsen på trommer, Johanne K. Storløkken på et vintage Wurlitzer-piano bakerst. Ei blåserrekke med Tarald Vilberg-Jansen og Ida R. Arntzen på altsaksofoner, Konrad B. Neerland på tenorsaksofon og Kristoffer Bastiansen på sopransax. Ytterst på andre siden, Haldor Vilberg-Jansen på trommer. Samt Eilertsen på fløyte og med Gustafsson som iscenesetter, dirigent og inspirator, samt støtvis, på tenorsax.
Dette ensemblet er ett av flere ungdomstiltak ledet av Østnorsk jazzsenter, tiltak som innebærer at den gullalderen vi gjennomlever i norsk jazz i dag, får muligheter til å utvikle seg og nå nye høyder i de neste tiårene.
Det er en nytelse å se ikke bare hvordan Gustafsson former og regulerer ensemblets musikk, det er en nytelse å se hvordan ungdommene mellom 15 og 19 år svarer på dette og leverer engasjerende musikk. Den drøye halvtimen med Ungdommens improorkester er ett av høydepunktene så langt i årets utgave av Blow Out-festivalen.
Kattenes malen og kassettenes hvisken
Stina Stjern er et navn som burde vært mer kjent. Vokal, synthetisk og annen elektronisk lyd-bearbeiding, samt kassetter. Et oppsett og et uttrykk som vekker minner. En retroaktiv vintage-opplevelse som samtidig evner på løfte oss fram i tid, framover. Stjern skaper musikk med røtter i en flere tiår lang forhistorie som gjenskaper for oss en drøm om en bedre framtid.
Noise kalte man det en gang – ambient noise. Kanskje mer meningsfylt gjennom fellesskapet av det ordene blir brukt om, langt mer enn uttrykkets definitoriske kraft. Dette er musikk som sørger for at John Cages 70 år gamle tanker om aleatorisk musikk – om tilfeldighetens rolle i nymusikk – fortsatt har kraft til å kaste lys over dagens musikk.
Men fordi kassettene med magnetbånd, med sine karakteristiske lydmessige og tekniske begrensninger, er et så konstituerende element, blir de historiske røttene også trukket til et gjenbruksargument. Hvordan forholder vi oss til det som vår tidligere historie har etterlatt av tekniske, sosiale og musikalske rusk og rask? Lar vi det synke til bunnen som sedimenter som kanskje en gang om noen hundre millioner år skal gi opphav til underjordiske mineralfelt? Er humaniteten fortsatt et håp, et ideal for det som den gangen vil gå for å være menneskeheten? Eller ligger menneskehetens drøm om frihet, likhet og bror- og søsterskap, ligger i de samme døde sedimentene?
Hva er din plan B?
På det opprinnelige programmet sto det som er beskriver seg selv om «A» Trio. Gitaristen Sharif Sehnaoui var forhindret for deltakelsen. For øvrig så består trioen av Mazen Kerbaj på manipulert trompetlyd og Raed Yassin på manipulert kontrabasslyd. Som reserve fra førstebenken er innkalt Tony Buck på trommer. Trioen på scenen betegnes dermed som Plan B Trio.
Den opprinnelige trioens utgangspunkt er med tradisjonelle instrumenter, trompet, gitar og kontrabass, å skape nye lyder, uten bruk av elektroniske eller elektriske lydbearbeidende verktøy. Muligheten til fysisk og mekanisk manipulering av lydgeneratorene skaper et stort rom av muligheter for spennende musikk. Men det er to ting som gjør at jeg blir sittende som en betrakter, på utsiden. De to faste medlemmenes bidrag framstår for meg som å ha et preg av musikk over et preplanlagt repertoarforløp, med små variasjoner fra gang til gang. Når jeg ser Yassin gjøre de samme faktene, de samme gestene, med nøyaktig det samme oppsettet som settet hans med Guro Moe forleden kveld, så mister jeg øyet på leiken. På samspillet.
Men viktigere dette: Den aktive, performative bruken av alle disse artefaktene – papir, køller, slanger, osv. – til å omforme og skape nye lyder, trekker oppmerksomheten vekk fra det sentrale, vekk fra samspillet i musikken. Vekk fra det som ligger mellom alle lydene. Tingestenes – les gâchettes – vesen og karakter blir et hovedfokus, der musikken skulle stå i sentrum.
Det er et strekk omtrent midtveis, der jeg opplever at dynamikken blir mer interessant, blir verdt å lytte til. Og som i mange fotballkamper, det er den som kommer inn fra benken som leverer. Det er når Buck griper et solid tak i prosederingene, og driver fram en ny utvikling i musikken, at det blir spennende. Da blir det noen aktive løp i bakrom, gjennombruddshissige pasninger, og skrudde bananer.
Knivenes tilsnitt og platenes finsnitt
Kveldens aller siste sett på den sekstende Blow Out-festivalens tredje dag er med Mariam Rezaei og Lasse Marhaug. Rezaei hørte vi allerede den første dagen, og Marhaug trenger ingen nærmere presentasjon. Hans betydning for det norske improvisasjonsmiljøet er stor, ofte som bakmann, men av og til også som frontmann.
Fire platespillere, elektronikk, to hoder, fire hender, samt et utall LP-plater i alle mulige tilstander av slitthet, fra det skinnende nye, til det nesten uspillelige, gråaktig utslitte. To sjeler, to bevisstheter med mål om å skape lydskulpturer og andre lydstrukturer sammen, samtidig, på samme sted.
Det starter med en cheezy hawaii-gitar som skaper bilder av leiken med de gamle rørradioenes stasjonssøker over mellombølgen. Derfor til evigheten. Alt blir brukt som lydskapende, manipulert konsonerende tepper av levende, evig foranderlige landskap. Forventninger om omsorg for ømtålelige vinylplater og for tonearmer, pick-uper og stifter må settes igjen i våpenrommet ved inngangen til dette særingmusikkens tempel. Som når Marhaug går løs på platene med en tapetkniv i hver hand og går løs på to LP-plater. Barberblad-skarpe kniver skjærer merker i myk, jomfruelig vinyl, med skarpe klikk som resultat, langt fra peiskos og hjemlig hygge. Rezaei utnytter blant annet en trompettone, med scratching, noe lenger vekk fra den destruktive testinga som Marhaug bedriver.
Det skaper en fragmentert musikk, det er som et multidimensjonalt puslespill – har du noen gang prøvd å legge fem-dimensjonale puslespill? Men her passer bitene sammen som penn i hanske og hånd i blekkhuset. En surrealistisk musikalsk verden, der opp er ned … og ned er, … også ned. Og opp. Humpty Dumpty sat on a wall. Men mens Humpty Dumpty had a great fall, faller ikke musikken sammen. Marhaug og Rezaei kan sette musikken sammen (igjen).
Små rom og nisjer av lokal koherens, som brytes ned til et konglomerat av musikalske avsetninger på større skalaer. I motsetning til den gamle radioen, må du lytte på alle frekvenser samtidig, på alle skalaer samtidig. Bare da kan du høre Rogalandssenderen etter at lydsignalet har gått en runde rundt verden.
Musikken er som vår sosiale verden, lettforståelig, lettoppfattelig, på små skalaer. Bevissthetsutvidende på store skalaer. Og med en metafor, som vår fysiske verden, Vi vet det jo, der vi lever på jordoverflaten, at vi bor på en klode, nesten ei kule, men med en liten utbuling rundt magen, rundt ekvator. Vi bor på en krum flate. Allikevel, i vårt daglige liv, på vår menneskelige skala, kan vi med stor nøyaktighet, neglisjere krumningen og beskrive det som at vi bor på et flatt plan – der ingen hår eller legemer krummes. Som dette: Corioliskrafta er det som sørger for hovedtrekk i bevegelsen av våre værsystemer. På vår nordlige halvkule, når vinden dreier mot klokka dannes et lavtrykk, når den dreier med klokka, danner der seg et høytrykk. Men det er ikke Corioliskrafta som styrer hvordan vannet renner ut av badekaret ditt. På tross av hvor mange lærere som har fortalt deg det. Det er ingen corioliskraft i en flat verden. I den lokale verden vi lever i. De to bildene går utmerket sammen, og kan fint leve side ved side. Det er i de store skalaene den flate verden kommer til kort.
Deri ligger fysikkens skjønnhet, deri ligger musikkens skjønnhet. Det er dette som gjør Marhaugs og Rezaeis musikk til det vi kaller vakker musikk. Med noen islett av bluestoner.
Retten til å glede seg til det som kommer
Vi som lever i dag kan ikke huske fortvilelsen som rammet mange for bare 135 år siden, til 1890 da Knut Hamsun fikk gitt ut Sult. Men vi skal ikke lengre tilbake enn at dagens bestefars bestemor levde på denne fortvilelsens tid. Sannsynligvis levde denne bestemoren med denne fortvilelsen – som en del av både sitt eget og ikke minst også i sin families liv. Fortvilelsen for sin families liv. Lenger tilbake trenger vi ikke gå – for å se hva vi har oppnådd. Lenger trenger vi heller ikke gå for å se hvor fort vi er på vei mot en framtid der det for svært mange nok en gang vil være (og er) så godt som umulig å våkne opp klokken seks og glede seg til dagen som kommer.
Høyresida og dens støttespillere gjør alt de kan for å rive i stykker det som våre besteforeldre og oldeforeldre kjempet fram gjennom de siste 150 årene. Løgner blir framstilt som sannhet, og sannhet fordømmes som vrøvl og babbel, alt mens tanketomme hoder med store formuer enda en gang framstiller det norske skattesystemet som forfeilet og som verre enn noe annet. Ytringsfriheten og den opplyste samtalen er i ferd med å perverteres til en frihet til å servere løgner og demagogi, og til å nekte friheten til – ja, til og med kriminalisere – de som ikke slutter seg til løgnene.
De skandinaviske samfunnene vi lever i i dag er noen av verdens aller mest vellykkede økonomiske eksperimenter, noensinne. Og det skyldes ikke høyresiden i politikken, og spesielt ikke det såkalte næringslivets fanebærere. Siden midten av 1800-tallet har alltid disse kreftene kjempet hardt mot et rettferdig, likestilt samfunn. Likhetsidealet gjelder for disse kun for de bedrestilte.
Jeg har sagt det før og jeg sier igjen; det er et paradoks: Det er oldebarna til de som sto i fremste rekke for å kjempe fram et rettferdig samfunn for alle, som nå står i fremste rekke for å rive det ned igjen. Der oldeforeldrene kjempet på liv og død for liv og ned klasseskiller og nappe gullskjeene ut av munnene på de som tror de har en eierrett til andres arbeid, står deres barnebarns barn i fremste rekke for å sikre privilegier og frihet for de velbeslåtte, på bekostning av deres egne. Vi må aktivt bekjempe de som historie- og kunnskapsløst fortsatt hevder at det er den hellige kapitalen som har bygd velferd og rikdom. At dagens velferd er bygget på en mytisk liberalistisk kapitalisme. Den er ikke det, den er bygget på arbeideres blod, svette og tårer gjennom flere hundreår. Den som ikke forstår og lærer av historien, vil heller aldri lære noe viktig. Hen vil være dømt til å fortsette å gjøre de samme feilene, og bære den samme nærsynte kortsyntheten, om igjen og om igjen.
Sannheten om skatten
Argumentene til Høyre og FrP, og kunnskapsløse klovner med alt for mye penger, er så gjennomskuelige. Du plukker selektivt ut et marginalt fenomen, blåser det opp som viktigere enn alt annet, noe som skal «bevise» påstander om at skattesystemet ikke fungerer. Sannheten er at vi aldri har hatt et mer næringslivs-vennlig skattesystem, aldri har rike folk hatt det bedre enn i våre samfunn i dag.
Men sannheten er også at skattesystemet har store feil, dog gjelder ikke det formueskatt og innføring av arveskatt som i dag er den retoriske skyteskiva. Feilen er ikke minst dette: Fram til 1980 var den viktigste kampen å gi arbeidstakere, vanlige folk, en rimelig og rettferdig del av den verdiskapingen vi sammen skapte. Og det lykkes. Aldri har samfunnene våre vært mer økonomisk rettferdige enn tidlig på 1980-tallet. Siden 1980 har liberalistene nedkjempet ethvert menneskelig trekk i høyresiden, kultur-Høyre er for lengst død og begravet. Med det har liberalistene fått lett match. Lommebok og bankkonto er livets mening.
Siden den gangen har forskjellene vokst fram igjen, i snart femti år har forskjellene bare endret seg en vei. Arbeidsmarkedspolitikk, skattepolitikk, boligpolitikk, helse- og utdanningspolitikk, alt dette var viktige verktøy for å gi frihet og likeverd til store befolkningsgrupper som hadde levd med utbytting, fattigdom og tidlig død. Aldri er høyresida mer usmakelig enn når den hevder de velbeslåttes liv som oppnåelig for alle ved egen innsats. At alle kan bli rike. Aldri er kunnskapsløsheten større blant yngre generasjoner enn når store grupper kjøper dette argumentet, når man drømmer om en rikdom som er et mål i seg selv.
Retten til å glede seg til det som kommer i dag, burde være en selvfølgelig menneskerett, en minstekrav. Når barn frykter at de ikke vil overleve denne dagen, at de risikerer og blir sittende igjen aleine i kald verden, da har menneskeheten mistet sin humanitet. Det som i dag utspiller seg i Gaza, i Ukraina og andre steder, er en side av den samme umenneskeligheten som driver Sveits-flyktninger, Spetal-klovnen, Lysthaugene og Donald T.
Frihetens ansvarsforpliktelse
Tittelen på dagens tekst er inspirert av sluttrefleksjonene i Nelson Mandelas selvbiografi, A Long Walk to Freedom. Her skriver Mandela,
«When I walked out of prison, [this] was my mission, to liberate the oppressed and the oppressor both. … We have not taken the final step of our journey, but the first step on a longer and even more difficult road. For to be free is not merely to cast off one’s chains, but to live in a way that respects and enhances the freedom of others. The true test of our devotion to freedom is just beginning. … [W]ith freedom come responsibilities»
Den virkelige friheten er å ta ansvar for, ha respekt for den andre, frihet er å la de andre leve slik de vil, å hjelpe dem til å realisere sine liv. Friheten er ikke egoistisk, friheten er ikke narsissistisk. Friheten virkelige vesen viser seg i omsorgen for den andres frihet. Det er Nelson Mandelas første lov om frihet.
Vi gleder oss til siste dag i den sekstende Blow out-festivalen, vi gleder oss over at vi sammen skaper noe, et samfunn, som er langt større enn oss selv. Vi gleder oss over skjønnheten i det vi skaper sammen.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Foto Ungdommens improorkester: Lars Ingebrigtsen
Ungdommens improorkester ledet av Mats Gustafsson.
Stina Stjern.
Plan B Trio.
Tony Buck.
Lasse Marhaug.
