OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 3, TIRSDAG 11. AUGUST 2026: When I return, kunne ikke Odyssevs ha sagt til Penelope da han forlot sitt Ithaka for å være med å bekjempe kongen – og prinsen – i Troja. Ty Odyssevs talade inte engelska. Han tok ikke akkurat en snartur – for det skulle gå minst to tiår før han var tilbake, for rundt regnet 3200 år siden. Så om han sa noe slikt til Mrs. P, så var det nok mer i retning av; – ὅταν ἐπανέλθω (hotan epaneltho).
Eller om han var i det mer romantiske hjørnet, og reflekterte over den store usikkerheten som lå foran ham, kunne han ha sagt; – ἐὰν πρὸς σὲ ἀποκαταστῶ, ὦ καλὴ (eán prós sé apokatastó, ó kalí) – om jeg (noen gang) vender tilbake til deg, du skjønne kvinne. Men derom sier Homer intet, da han satte sammen og redigerte historiene om det som også for ham var en mytisk fortid.
Leopold Bloom sa heller ikke noe slikt til sin ektefelle Molly, før han forlot 7 Eccles Street tidlig om morgenen 16. juli 1904, for å kjøpe en svinenyre til frokosten. Hos Dlugacz’s. Siden han jo ville rekke det mens tevannet kokte opp, var derimot det han sa, «Be back in a minute». Vi vet jo hvordan det gikk for dem begge to.
Men vi vet det: Helten vender alltid tilbake, det er essensen i Joseph Campbells metaanalyse av heltens reise i The Hero with a Thousand Faces. Og når hen kommer tilbake, er hen forandret. Verden er ikke lenger den samme som den var da hen som etter hvert vokser inn i helterollen forlot hjemmet. Helten vender tilbake og skaper med det orden i tilværelsen for sine medmennesker, etter den transformative reisen. For en helt som ikke vender tilbake, er jo ingen helt. Da er hen bare én av alle de unevnte, de som ikke har navn, som er blitt borte på veien. Som forsvinner uten spor etter seg. For en helt setter alltid spor. Om nå helten heter Odyssevs, Luke Skywalker, Neo, Jesus, Buddha. Eller Jason. De er mange, og deres historier skaper nye myter, myter om myter. Heltemyter. Men Leopold Bloom er jo ingen helt. Om noe, så er han heller en anti-helt. Men dermed blir han også for mange av oss lesere allikevel en helt.
De er ikke kun moralske kompass, disse heltefortellingene. De er også dramatisk fortellerkunst. De skal underholde, de skal undervise, de skal veilede, men først og fremst skal de skape den «…. Aaaagh!…»-følelsen som sitter midt i mellomgulvet, og som skaper opplevelsen av å være helten selv, av selv å reise på heltens reise.
Å fortelle slike historier kan enkelte ganger være kunst, stor kunst. Men hva er kunst? Kanskje er åpenbaringen som noen av oss kan oppleve i møtet med stor kunst, et uttrykk for akkurat en slik helts reise? Det øyeblikket du opplever at du knekker koden, at du ser det store bildet. Da alt med ett ikke er komplisert, komplekst, og oppleves som strukturløst. På et øyeblikk går et kunstnerisk uttrykk fra å være et uforståelig kaos, til å bli et talende hele, der budskapet er lett tilgjengelig og forståelig. Ahaaaa-opplevelsen der kunstverket snakker til deg, som en åpen bok. Som en stor historieforteller. En revelatorisk opplevelse – en utenomkroppslig erfaring.
Kunst er som memer. Et mem – intetkjønn, og uten -e på norsk – er en tenkt kime til kulturens og kunstens genotypiske uttrykk. Et mem er for kunstens og kulturens fenotypi, det et gen er for biologiske arters kroppslige uttrykk i naturen, kattens fenotype er det katten er for oss; pels, lang hale (vel, for de fleste), fire bein, et to-takters maskineri som durer i vei på et biologisk drivstoff. Men et mem er ikke som de sosiale mediene vil ha oss til å tro, et bilde av katter i utrolige situasjoner, eller en tilfeldig melding med et utvalgt sitat av den oransjefargede gulroten. Et mem er mye viktigere, mye mer grunnleggende.
Da Richard Dawkins lanserte ideen om mem for nøyaktig femti år siden i et spekulativt vedlegg i boka om det egennyttige genet, så var det som et grunnleggende, genotypisk uttrykk for sentrale karakteristika av et kulturelt uttrykk. Et språklig relatert mem er en idé, et konsept, eller et begrep, som er konstituerende for vår evne til å snakke om det fenomenet dette memet er del av. Et ikke-lineært samspill mellom et stort antall mem er det som gir et kulturelt fenomen dets fenotype, dets kulturelle uttrykk i vår felles idéverden.
Bandet When I Return er et slikt mem, et meningsbærende element i en videre, samtidig kulturell fortelling. I februar slapp de plata The Weight of Bloom på Jazzland. Nå var endelig anledningen kommet til å høre septetten live med dette materialet på Juret.
Juret har raskt opparbeidet seg en posisjon som ei viktig scene for ung, norsk jazz, og for eksplorativ utforsking av nye lydlandskap, nye sonore teksturer, og preget av overstrømmende engasjement og iver. De kom, de spilte og de vant – venerunt, luserunt et vicerunt. Med et entusiastisk og ungdommelig publikum, hadde de solid støtte, om ikke i ryggen, fra benkeradene i et telt, midt i det som en gang var Ruseløkkveien.
De starter med «The Opening». Jepp, uten utsmykning. Start med starten. Hurra. Fra høyre foran oss, Steinar Heide Bø på trommer, Jørgen Bjelkerud på trombone. Bak Mr. B, Kertu Aer på kontrabass, Åsne Fossmark på tenorsaksofon, Brede Sørum på altsax, Ola Lømo Ellingsen på trompet, og bak de siste tre, Sondre Moshagen på et stå-opp Bechsteinpiano som spiller på lag, også her ute i frilufta.
Et problem med lyd i PA-anlegget hemmer opplevelsen av første låta noe, ikke minst ved å gjøre Moshagens tangenturer til tider nærmest uhørlige. Men blåserrekka høres til fulle. Fossmark, Aer, Moshagen, Bø, minner om den klassiske kvartetten farer forbi. Fossmark gjør ikke skam på hundreåringen. Lømo Ellingsen følger opp.
«Will you remember me?» Moshagen … herlig spell på brettet. Før Sørum kjører i vei med et kor som det nikkes anerkjennende til fra benken over skyene, der Sonny Stitt og Charlie Parker sitter og ser ned på oss. «Peace Song»: Bjelkerud’n har etablert seg som en tydelig stemme på dette vanskelige og noe marginaliserte hornet. I løpet av få år har det kommet en bølge av trombonister som vi aldri har sett makan til. En gang var det noen få, en trombonerekke på mer enn to-tre, var et sjeldent syn. Og Erik «Øyvind» Johannessen og Øyvind «Erik» Brække var lenge så godt som aleine på tronen, etter at Frode Thingnæs og Torbjørn Sunde ble mindre aktive. Nå skyter det tromboner opp som kantareller og skrubber i skogbunnen etter seinsommerens regnskyll. Og Mr. B. har etablert seg som en av de fremste og tydeligste stemmene.
Med Sørum og Bjelkerud som musikalske ledere, har vi med When I Return’s album i år fått tre trombone-album i løpet av kort tid. Sjekk dem opp. Utenkelig for ikke lenge siden. Og dette er på mange måter symptomatisk for hva som skjer i ung norsk og skandinavisk jazz for tida – det er et uttrykk for at vi lever midt i en musikalsk gullalder som vi ikke har sett maken til noen gang. En gullalder som uttrykker seg i dybde og i bredde, i mangfold og i intens framoverlenthet, i kraftfull nyskaping. Det er bare å glede seg over det, så lenge det varer – for så lenge formidlingsinstitusjoner på offentlig oppdrag og med fellesskapets ressurser ikke tar sitt formidlingsansvar på alvor, så kan denne gullalderen bli kortvarig.
Slik tanker vekkes umiddelbart når man sitter på en benk midt i Ruseløkkveien i Oslo sentrum en dag i uke 33, og lytter til musikken til septetten When I Return. «The Former» ble sluppet digitalt som en singel i november 2025. Pianotrioen Moshagen/Aer/Bø setter skapet på plass. I dag, på konsertdagen, slipper de en ny singel, «To Admire», «… og det er den som kommer nå», forteller Sørum. Kertu Aer viser virkelig hvorfor hun er en av de mange av sin generasjon som popper opp som Tordenskjolds soldater i Marstrands gater i myten om det svenske nederlaget i 1719. Og Sørums altsaksofon. En dialog – et chase – trading – kjært barn har mange navn. B&B, d’herrer Bjelkerud-Bø, ikke Bing & Bringsværd, fører oss ut i rommet så det spraker i maskineriet.
Et lengre strekk til slutt utgjøres av den tredelte suiten som også er på albumet – suiten som albumtittelen refererer til «The Weight of Bloom». Vi får «Part I – Flower Boy / The Weight Of Bloom» der Lømo Ellingsen foredrar for oss, over et ettertenksomt, lavmælt ensemble. I «Part II – Echo (Reflection)» er det Fossmark som leder an, over mer urolige farvann. Et perkussivt, meditativt mellomspill, før Bø setter maskineriet i tredje gir, og vi kruser mot «Part III – Rise». Her vi blir presentert for en herlig strofevandring mellom blåserne og Moshagen, trombone–tenorsax–altsax–trompet–piano. Og på’an igjen. Fire-fem herlige runder.
En herlig drøy time i et telt midt i Ruseløkkveien, i et område av byen som få nok assosierer med jazz, og der jappenes kosedyr og teddybjørner florerte for noen tiår siden. Alt i kampen etter en kortsiktig glede som ikke varmet mer enn fram til nærmeste konkurs. Dermed er gleden dobbelt at disse tidene er forbi, selv om vi fortsatt sliter med ettervirkningene av denne perioden. Ikke minst i kampen mot det som internasjonalt ble kjent som new public management, der blårussen la et fundament for det som i norsk offentlig sammenheng fikk navnet mål- og resultatstyring. Et udyr som fortsatt lusker i skyggene rundt Ruseløkkveien og andre veier.
Et udyr som When I Return er med på å skremme bort. Kan vi håpe snart at det skjer for evig og alltid?
Tekst og foto: Johan Hauknes
Fra venstre: Ola Lømo Ellingsen, Brede Sørum, Åsne Fossmark, Jørgen Bjelkerud, Steinar Heide Bø.
Sondre Moshagen.
Kertu Aer.
